Hvor finner vi Guds stemme?

Som forkynner i Misjonssambandet må jeg rope et aldri så lite varsko. Min organisasjon sluker nå ukritisk pinsekarismatisk teologi – uten debatt eller refleksjon.

Utsyn er Misjonssambandets hovedorgan. Hovedsaken i nummer 9/2025 (september-nummeret) handler om å høre Guds stemme.

Også på Misjon25 (Misjonssambandets generalforsamling) 10. juli i år var det et seminar med samme tema: «Høre Guds stemme».

Eneste

Min påstand er at vi ikke kan øve oss opp til å høre Guds stemme – inni oss, i stillhet eller i det skapte – om vi øver aldri så iherdig. Det er ikke på den måten Gud kommuniserer med de troende.

Når Gud talte direkte til enkeltmennesker i Det gamle og Det nye testamentet, gjorde han det i all hovedsak i helt spesielle situasjoner og etter sitt eget initiativ.

Som lutheraner tenker jeg at Bibelen er vår eneste kilde til kunnskap om Gud.

Det Gud vil vi skal kjenne til, har Han åpenbart i sitt Ord. Sola Scriptura – Skriften alene – står som motto for dette synet.

At Den Hellige Ånd leder oss som tror, til stadig større nåde og kjennskap til Jesus er sant og visst. Men da er det Gud som handler, ikke jeg.

Forbehold

Men aller først noen forbehold. Jeg var ikke på seminaret med Marian Nygård på Misjon25. Og intervjuene i Utsyn fanger sikkert ikke opp alle forbehold og nyanser.

Jeg tenker også at karismatikk i seg selv er helt greit. For eksempel gir Bibelen anvisninger for hvordan tungetale skal brukes.

Vi skal også være rause med hverandre. Med ulike personligheter tilnærmer vi oss tro – og gir uttrykk for tro – ulikt.

Jeg mener videre at Gud kan gi innskytelser, legger til rette for møter med mennesker, taler til samvittigheten, viser sin storhet i skaperverket, nærer tro, kaller til tjeneste og ellers styrer både mitt liv og hele verdens gang hvert minutt og hvert sekund.

Bryter

Det som presenteres i pTro-intervjuet med Marian Nygård etter seminaret (12. juli), og synspunktene i Utsyn-intervjuene, går imidlertid ut over dette.

Det handler heller ikke om forskjeller i enkeltmenneskers temperament eller nådegaver.

Vi møter tanker som i praksis er fullverdig pinsekarismatisk teologi.

Andre måter

For det første hevder Marian Nygård i pTro-intervjuet at Gud – i tillegg til Bibelen – også snakker til oss på andre måter, f.eks. i syn, hørbare stemmer og «i den stille vinden».

Det gjorde Gud i Bibelen, og det gjør Han fortsatt, sier hun:

Gud kan bruke alt som er skapt, til å formidle budskap til oss. Man må bare bestemme seg for å lytte. Så langt Marian Nygård.

Alltid

Lignende tanker kommer til uttrykk i intervjuene i Utsyn. Her drøftes også spørsmålet: «Men hva når Gud ikke sier noe?».

Hva slags spørsmål er det?

Jeg tenker at alle som eier en bibel, alltid har tilgang til Guds stemme.

I tråd med vanlig luthersk forståelse hevder jeg at Guds åpenbaring er avsluttet i og med Bibelen. Det er ikke «noe ekstra» eller «noe mer».

I Bibelen har vi alt vi trenger til vår salighet og til vårt liv med Jesus.

Vi trenger aldri lure på hvor vi finner Guds stemme.

Skjult kanal

Men pinsekarismatikeren sier nei: Det fins i tillegg en skjult kanal der Gud taler, en kanal som vi må lete etter.

De to syn lar seg ikke ute videre forene.

Og spørsmålet er ikke likegyldig.

Det får helt praktiske følger for innhold og form på gudstjenester og samlinger, hvilket språk vi bruker om Gud, hvordan vårt personlige tros- og bønneliv ser ut, og hva vi sier i sjelesorg.

Lære

Ifølge sine grunnregler bygger Misjonssambandet på den evangelisk-lutherske læretradisjonen.

Den augsburgske bekjennelse av 1530 avviser (artikkel 5) at Den Hellige Ånd kommer til menneskene uten det ytre ordet.

Den Hellige Ånd virker gjennom Ordet og sakramentene – ellers ikke.

Kall

Jeg tenker at vi i Himmelen skal være sammen med kristne brødre og søstre fra mange sammenhenger – også pinsevenner og karismatikere.

Men så lenge vi sier at vi er lutheranere, må vi også forkynne og veilede på det grunnlaget.

Kristenfolket i Norge trenger i dag sårt til veiledning i sunn teologi og rett lære.

I møte med pinsekarismatikk på den ene siden og liberal teologi på den andre må Misjonssambandet være seg sitt historiske kall bevisst.

Man kan ikke halte til begge sider.

Dersom Misjonssambandet forsømmer sitt kall her, hvem skal da fylle tomrommet?

Av Torbjørn Bjorvatn, forkynner i Misjonssambandet

(Tidligere publisert i Dagen)