Hvor hører Misjonskirken hjemme?

Hvor går Misjonskirken? Hvor hører de hjemme i kirkelandskapet? Etter de siste ukers debatt om medlemskap og samlivsformer i Misjonskirken, vil jeg gjerne dele noen refleksjoner.

SPAGAT MELLOM PRINSIPPER OG PRAKSIS. «Vi har aldri vært så tydelige som nå,» sier generalsekretær Siri Iversen i Misjonskirkens TSP-podkast 12. mai. Hun viser da til hovedstyrets forslag om å skrive inn et nytt avsnitt i kirkesamfunnets lover og vedtekter: «Ekteskapet er Guds gode ordning for samliv, for én mann og én kvinne. Menigheten utfører vigsel og velsignelse i samsvar med denne forståelsen.» 

Dette er både bibelsk og tydelig. Siri Iversen har rett i utsagnet sitt. Men når hovedstyret samtidig foreslår å fjerne en konkret veiledning fra 2004 om hva denne ekteskapsforståelsen i praksis innebærer, oppstår det usikkerhet og forvirring.

Årsaken er denne: I et dokument som skal behandles på Generalforsamlingen 29.-31. mai i Grimstad, forklarer hovedstyret innholdet i Misjonskirkens lover og vedtekter. I denne forklaringen finnes det en helt ny formulering. Den sier at Misjonskirken Norge «ikke identifiserer konkrete typer eller kategorier av livsførsel som utelukker medlemskap».

Med andre ord: Det vil være mulig å bli medlem i en menighet uavhengig av livsførsel og samlivsform, inkludert heterofilt samboerskap eller likekjønnet samliv. Den avgjørende faktoren vil være det lokale lederskapets «pastorale skjønn».

OLE BRUMM-TEOLOGI? 
Den nye formuleringen om livsførsel vil i praksis kunne nulle ut de sterke formuleringene om ekteskap nevnt ovenfor.

Handler ikke dette om en slags Ole Brumm-teologi? «Ja takk, begge deler!» I lover og vedtekter har man sterke og gode formuleringer om bibelsyn, om ekteskap, og om å leve etter Guds ord. Men samtidig ønsker man å innføre en ordning for medlemskap som i praksis kan oppheve den vedtatte teologien.

Vil Generalforsamlingen si Ja til slike inkonsekvenser og selvmotsigelser?

"PASTORALT SKJØNN": EN INVITASJON TIL KONFLIKT. Samtidig som hovedstyret foreslår å skrote den gjeldende nasjonale samlivsetiske veilederen, skyver de hele ansvaret for hvem som kan bli medlem, ned i lokalmenighetene: «Vurderingen av søkerens livsførsel gjøres lokalt og individuelt.» Lederskapets pastorale skjønn blir utslagsgivende.

I en del menigheter kan dette bli en utmattende og langvarig "borgerkrig", der både interne og eksterne aktører vil ønske å delta i kampen.

MEDLEMSKAP OG SPRENGKRAFT. 
Hovedstyret beskriver fire nivåer av medlemskap: Medlemmer, medarbeidere, ledere og lederskap, og pastorer. Jo større åndelig ansvar, desto større krav stilles til lojalitet og livsførsel.

Vil medlemmer i andre samlivsformer enn ekteskap ha rett til å være «medarbeidere» eller «ledere», eller kan de kun være «medlemmer»? Kan f.eks. en 25-åring i samboerskap eller i et likekjønnet parforhold være medarbeider eller leder i søndagsskolen, i ungdomsgruppa, i en husgruppe eller i lovsangsteamet? Anklager om praktisering av både A-, B- og C-medlemskap vil sitte løst.

Å undervurdere sprengkraften og konfliktpotensialet i skeiv ideologi og teologi er særdeles uklokt. I tillegg til indre, lokal uenighet samt press fra eksterne aktører, kan tilliten og samarbeidet mellom misjonsmenigheter med ulik teologi og praksis bli vanskelig å takle.

SKEIVE ELLER HOMOFILE? 
I debatten er mange liberale aktører svært upresise i bruken av begrepene «skeive» og «homofile». Ofte blir de to begrepene brukt som om de betyr det samme.

I realiteten er homofili og homofilt samliv bare en liten del av det skeive universet, som inkluderer dusinvis av såkalte «kjønnsidentiter» og tallrike seksuelle varianter.

Hvis man ikke blir enige om hva man snakker om, vil homofilt samliv lett bli en brekkstang for å åpne døren til hele det skeive landskapet med kjønnsflytere, polyamorøse, «ikke-binære», osv.

BAGATELLISERINGEN. 
Det er påfallende hvor mange som bagatelliserer alvoret i spørsmålet om samlivsformer. Et eksempel på dette ser vi når profilerte aktører i Misjonskirken parafraserer et kjent utsagn av kirkefaderen Augustin. «Vår tradisjon er å stå sammen om det sentrale, og gi frihet i det perifere.»

Men er samlivsformer, kjønn, seksualitet og barn perifere spørsmål? Et sitat av Martin Luther gir grunn til ettertanke: «Det er der hvor kampen står, at soldatenes troskap blir prøvet.»

HVOR ER BARNEPERSPEKTIVET? 
Tausheten angående barneperspektivet og familieforståelsen er overraskende og alvorlig. Omtrent alle avisinnlegg og intervjuer de siste par månedene, og også dokumentene fra hovedstyret, er kjemisk fri for ordene «barn», «familie» og «foreldre». Dette er både korttenkt, uansvarlig og overfladisk.

HVOR HØRER MISJONSKIRKEN HJEMME? 
Misjonskirken Norge hører uten tvil hjemme i den evangelikale delen av den verdensvide kirke. Misjonskirken har f.eks. sluttet seg til Lausanne-pakten fra 1974 og integrert den i sine lover og vedtekter.

Vi er mange som nå ber for og oppfordrer Misjonskirken til ikke å starte på en ferd bort fra sine røtter og fra sine trossøsken i den verdensvide kirke. La oss fortsette å stå sammen – tro mot sannheten i kjærlighet!

Av Øivind Benestad, daglig leder av Stiftelsen MorFarBarn

(Tidligere publisert i Dagen)