Hvor kristent forventer vi at samfunnet skal være?

Bør den kristne kirke ha en bestemt politisk agenda? Spørsmålet er blitt aktualisert de siste ukene gjennom det brutale drapet på den kristne samfunnsdebattanten Charlie Kirk. Hans politiske plattform er ikke tema her. Det får andre analysere. Men hvordan fungerer et profilert og sentralt evangelisk vitnesbyrd sammen med en kontroversiell politisk agenda?

Vi har også bak oss en valgkamp der KrF ser ut til å ha skaffet seg ganske mange nye velgere etter snart 30 år med nedgang. Forklaringen som mange har holdt fram, er at de har skarpstilt noen av sine tradisjonelle kristne verdier, ikke minst knyttet til kjønn og samfunn.

Valgkampen viste at også andre politiske aktører, fra FrPs og Rødts populistiske ytterkanter til partiene imellom, ikke har vegret seg for å bruke retorikk som synes å framstå kristelig, uten at mye av dette nødvendigvis har hatt nevneverdig substans.

Som om ikke det er nok, blir folkekirka stadig kritisert for å engasjere seg på den politiske venstresida. Nå er høyre-venstre ikke så lett å bli klok på. Pride-ideologien er likt fordelt på ulike sider. Vern om menneskeverdet står svakt hos de fleste, og vern om skaperverket utfordres av alle partier som ukritisk legger opp til forbruksvekst – til venstre eller høyre.

Hvor tjent er vi med at oppdraget med å dele evangeliet blir bundet fast til bestemte politiske agendaer? Hvor går balansen mellom det viktige arbeidet med å utmynte den kristne skapertroens konsekvenser for folk og samfunn, og faren for å opptre unødig polariserende i et mangfoldig samfunn?

I USA ser vi hvordan moderate krefter på begge sider neglisjeres i møte den kulturkrigretorikken som dominerer ledende demokrater og republikanere. Midt i skuddlinjen kneler demokratiet. Begge sider er overbevist om at de med den andre som motstander står i en uunngåelig «Clash of Civilizations», som samfunnsforskeren Samuel Huntington har uttrykt det.

Vi trenger ikke stå med lua i hånda når kristen samfunnspåvirkning blir tema. Ole Petter Erlandsens bok «Anno 2024. Året som forvandlet Norge» gir en god historisk innføring i dette.

Samfunnsforskeren Robert Woodberry har vist hvordan evangelisk misjon gjennom helsevesen, utdanning og styrking av sivilsamfunnet har vært en direkte og gjennomgående pådriver for demokrati.

De opprinnelige menneskerettighetene ble sett på som selvinnlysende og iboende, bare fordi vi er mennesker. Disse fundamentale rettighetene står fast uavhengig av om de har flertall bak seg. Grunntanken her er logisk i strid med ateistisk naturalisme og finnes knapt utenfor den jødisk-kristne kulturkretsen og tanken om at vi er skapt i Guds eget bilde.

Derfor har vi all grunn til å være frimodig med å hevde kristne skaperverdier i et politisk ordskifte. Samtidig må vi realistisk spørre hvilken kristelig forventing vi bør ha til samfunnet. Folket har rett til å velge bort det gode, det rette og det sanne. Da må vi som kristne leve ut det rette, gode og sanne overfor dem som rammes av negativ lovgivning.

Ingen bør lengte tilbake til ei tid da kirke og statsmakt var to sider av samme sak, og ingen bør leke med tanken på at samfunnet skal gjenkristnes via lovparagrafer.

For de fleste synes folkekirkeideologien å kollidere med nasjonalkonservatismen. Men har de mer til felles enn vi først ser? Begge kan mistenkes for å ønske en kirkelig/kristelig sammenveving med samfunnsstrukturen. Det bør vi være forsiktige med å ønske oss.

Folkekirka drømmer om å være uttrykk for samfunnets åndelighet, med den tilpasning av kirka som behøves. Nasjonalkonservatismen ser for seg en åndelig «dominion» med de politiske virkemidler som må til. Begge synes å drømme om dominans, men er Guds rike av en slik verden?

Det kristne samfunnsoppdraget må ha et annet utgangspunkt. Skapelsestroens verdier må argumenteres for åpent og tåle å gå på demokratiske nederlag. Troen på at vi lever under Guds himmel for å forvalte hans skapning og verne om verdien i å være skapt i Guds bilde, kan ikke tvinges på noen – og ingen bør prøve å tvinge oss til å gi den opp.

Fremst i kirkas oppdrag står formidlingen av evangeliet. Kristne må tenke gjennom hvordan alt annet engasjement kaster lys over vitnesbyrdet som søker menneskers frelse. Vi trenger den profetiske skarpheten som kjennetegner Jesus, men vi må samtidig bære våre overbevisninger på en måte som reflekterer både hans grenseløse nåde og respekten for et «nei».

Rolf Kjøde

(Tidligere publisert i Dagen)