Hvordan kan det være klokt å legitimere Den norske kirke overfor egne barn?

Det er fint at utfordrende spørsmål om luthersk kirketilhørighet belyses gjennom nylige avisinnlegg av Stig Syvertsen, Jan Roald Dahlstrøm og Knut Alfsvåg. 

For meg illustrerer deres meningsutveksling et stadig pågående dilemma i eget liv – og demonstrerer hvor utilgjengelige de gode løsningene ser ut til å være.

Hjertesukk

Jeg er ingen teolog, og dette blir derfor mest et hjertesukk fra en småbarnsmor som kjenner på disse problemstillingene i hverdagen. For jeg er på sett og vis enig med både Syvertsen/Dahlstrøm og Alfsvåg – samtidig. 

Jeg kan ikke forstå hvordan det er klokt og bærekraftig å legitimere Den norske kirke for egne barn, og la dette være deres åndelige hjem i oppveksten. Samtidig er det å tilhøre en liten luthersk frikirke noe som for egen del går imot hva jeg tenker er ideelt, selv om det er på dette alternativet jeg og min familie har landet.

Kirkesituasjonen og foreldreansvaret

Hvis man zoomer ut en hel del og ser litt større på kirkehistorien, så har jo Kirken vært ute en vinternatt før, med store stridigheter, viktige konsiler og nødvendige avklaringer om mangt og meget. 

For ikke å snakke om en langt mindre fredsommelig debattstil enn i dag. Sånn sett kan jeg forstå at noen klarer å ha litt lave skuldre for dagens situasjon og håpe på en langsom bedring innen et par hundre år …

Problemet er bare at en slik trofast og avventende tankegang ikke fungerer så godt i praksis når man har små barn. Livet er her og nå, og foreldreansvaret i denne situasjonen føles stort.

Men kanskje er det for individualistisk å tenke slik? Kanskje er det bare en utopisk drøm om å finne det perfekte kirkesamfunnet, et forsøk på optimalisering av egen situasjon og å navigere etter egne preferanser? For det er sikkert en nærliggende grøft å gå i.

Når pilene peker mot Rom

Det er kanskje ikke så underlig om noen tenker at denne umulige problemstillingen peker mot Den katolske kirke. Både Bernt Oftestad og Dag Øivind Østereng skriver utførlig om kirkesyn i sine konversjonsbøker, og det er tankevekkende og på mange måter appellerende svar de kommer med. 

Men hvis de teologiske og sosiale hindrene likevel oppleves for store til å ta steget over til DKK – hvor skal man da finne sin plass?

Lengselen etter et rikere kirkeliv

Et argument jeg har sett bli brukt av protestantiske apologeter når noen vurderer å konvertere, er en oppfordring om å lese det beste innen klassisk protestantisme – fordi så mye verdifullt i vår egen tradisjon har blitt glemt og fortrengt.

Det er jo på mange måter et godt råd. Men samtidig gjør dette rådet meg en smule oppgitt. For hva hjelper det egentlig om den klassiske protestantismen på papiret rommer mye av det jeg savner, hvis det samtidig er fraværende i norsk, luthersk og konservativt kirkeliv? 

Hva hjelper det om mange katolske trosuttrykk egentlig er helt «stuerene» i en luthersk sammenheng og hører hjemme også der, om det ikke finnes fellesskap å praktisere dette i? 

Hva hjelper det om påske er vår viktigste høytid hvis de lokale kirkene og forsamlingene prioriterer hytta og fjellet i stedet for kirkeårets sentrum og høydepunkt, og at man som barnefamilie nærmest er alene hvis man tar turen i kirka i den stille uke? 

Når man samtidig leser messeplanen for nærmeste katolske kirke, kan frustrasjonen og lengselen bli stor.

Røtter, rammer, rytme

For hvor er det egentlig plass til en høykirkelig, konservativ lutheraner i kirkelandskapet i dag? Hvis man i tillegg er bekymret for en videre fragmentering i ørsmå lutherske frikirker med nyanseforskjeller i teologi, blir mulighetene få.

Å delta i et liturgisk gudstjenesteliv med regelmessig nattverdsfeiring som bærebjelke, er for meg svært viktig, fordi det gir meg røtter og tilhørighet i den historiske og verdensvide kirken, til tross for at jeg tilhører en liten frikirke. 

Selv om det kanskje ikke er et lærespørsmål, er det likevel av grunnleggende betydning for mitt eget trosliv og for hva jeg ønsker å gi til egne barn. Jeg ønsker å gi mine barn røtter, rammer og en rytme som bærer, opplevelsen av å være en del av et stort fellesskap på tvers av både tid og sted, og samtidig fastholde klassisk kristen lære.

Jeg er derfor nysgjerrig på hvordan Alfsvåg tenker rundt de problemstillingene jeg har skissert opp her. Jeg er som sagt enig med ham i at en haug med små lutherske kirkesamfunn ikke ser ut til å være en god løsning, men jeg ser heller ikke at et luthersk kirkesyn nødvendigvis må føre til en avvisning av frikirker som mulig alternativ.

Hvor skal en gjøre av seg?

Så hva bør en småbarnsfamilie velge? Hvem bør man se på som hyrder og autoriteter, hvem skal ta seg av trosopplæringen og hvor skal en finne fellesskap? 

Hvor skal en gjøre av seg, om en kjenner en dragning mot de historiske kirkene, og sørger over den lutherske reduksjonismen som særlig gjør seg gjeldende i lavkirkeligheten?

At dette spørsmålet skal være så umulig – det har jeg vanskelig for å slå meg til ro med. Det er kanskje for mye forlangt å håpe at brikkene noen gang faller helt på plass, men det er en vedvarende sorg og tankenøtt at det skal være så utfordrende å finne sin plass i det lutherske kirkelandskapet.

Ruth Elise Helland, kulturskolelærer og hjemmearbeidende småbarnsmor

(Tidligere publisert i Dagen)