Ideologien bak den nye kirkeloven

1. Ny kirkelov

Om ca. en måned går Den norske kirke inn i en ny struktur på lokalplanet. Som en foreløpig sluttstein i en strukturell omdannelse av kirken innenfor statskirkesystemets ramme, står vi nå overfor en omfattende nyordning som først og fremst gjelder grunnenhetene i kirken, nemlig soknet og prestegjeldet. På en måte kan vi si at reformen av Den norske kirke begynte på lokalplanet i og med innføringen av loven om menighetsråd i 1920. I de senere årene har vi - som en frukt av den såkalte reformbevegelsens arbeid - fått lovfestet Bispedømmeråd, Kirkeråd og Kirkemøte. Nå er altså tiden kommet for å selvstendiggjøre kirken også på lokalplanet. Den 21. mars i år vedtok Stortinget to lover som skal erstatte 15 tidligere lover som hver for seg har regulert det kirkelige styringsverk. Det er Lov om Den norske kirke og Lov om kirkegårder, kremasjon og gravferd. Vi står altså overfor en forenkling av kirkelovgivningen og en tydeliggjøring av kirkens forhold til offentlige myndigheter - i denne sammenheng i forhold til kommunen.

1.1 Kort presentasjon av loven

Jeg forutsetter at de fleste her er godt kjent med innholdet i den nye kirkeloven, men vil for ordens skyld rent innledningsvis "dra" noen av de viktigste prinsippene i loven og si noe om hvordan en fra kirkelig hold har ønsket å presentere loven for menighetene.

1.1.2 Formålet

I paragraf 1 står det at lovens formål "er å legge forholdene til rette for et aktivt engasjement og en stadig fornyelse i den evangelisk-lutherske folkekirke i Norge". Stikkordene er "engasjement" og "fornyelse". Gjennom desentralisering og en fornyelse av styringsverktøyet på lokalplanet håper man på å dra flere mennesker inn i det å ta ansvar for sin kirke. Siden vekten legges på kirken som "folkekirke", sikter loven på en ytterligere demokratisering av styringsorganene. Når kirkemedlemmene på lokalplanet får ansvar, vil de også ta ansvar. Og med ansvar følger engasjement. Hvilken "fornyelse" det er snakk om, sier loven ikke noe om. I presentasjonsrunden rundt omkring i prostier og bispedømmer er det fra kirkelig hold lagt stor vekt på at kirken skal fornyes som en bekjennende, misjonerende og diakonal kirke. Loven skal m.a.o. sette kirken på lokalplanet bedre istand til å være en levende kirke.

1.1.3 Skille mellom kirkelig og kommunal virksomhet

For det andre går kirkeloven opp et prinsipielt skille mellom kirkelig og kommunal virksomhet. Soknet - som den lokale grunnenhet i kirken - selvstendiggjøres både rettslig og administrativt i forhold til kommunen. Kirkelig virksomhet er med andre ord ikke lenger kommunal virksomhet. Både bygninger og personell overføres til kirkelige organer som utøver sitt eiendomsansvar og arbeidsgiveransvar som selvstendige rettssubjekt. Det betyr at kommunestyret ikke lenger vil være noe kirkelig organ. Kommunen skal allikevel fortsatt ta hovedansvaret for kirkens økonomi gjennom rammebevilgninger etter nærmere definerte kriterier.

Forutsetningen som det hele hviler på, er frie kirkelige valg ut fra et eget kirkelig manntall. Med et bemerkelsesverdig knapt flertall avgjorde Kirkemøtet for et par uker siden at slike valg ikke skulle foregå samtidig med kommunevalg, nettopp for å fastholde at dette skal være kvalifisert kirkelige valg.

1.1.4 Kirkelig Fellesråd

For det tredje skal det opprettes Kirkelig Fellesråd i alle kommuner der det er to eller flere menighetsråd. Fellesrådet blir prestegjeldenes felles forvaltningsorgan og får overdratt arbeidsgiveransvaret for alle kirkelige ansatte unntatt prestene. Fellesrådet skal ha en daglig leder/kirkeverge og en administrasjon som leder virksomheten på vegne av menighetsrådene.

Fellesrådet står ikke "over" menighetsrådene, men er ment å være en støttefunksjon for rådene. Ansvaret for den åndelige virksomhet skal fortsatt ligge i menighetsrådet. Her skal det utarbeides planer for kirkelig undervisning, diakoni, kirkemusikalsk virksomhet, økumenisk arbeid osv. Mens Kirkelig Fellesråd har ansvaret for å legge de praktiske forholdene til rette. Tankegangen kan enkelt uttrykkes slik: Menighetsrådene bestemmer "hva" som skal gjøres og Fellesrådet "hvordan" dette kan gjøres.

Gjennom en slik ansvarsfordeling håper en på å frigjøre menighetsrådene til å kaste seg over det åndelige ansvar, slik det uttrykkes i lovens paragraf 9: "Menighetsrådet skal ha sin oppmerksomhet henvendt på alt som kan gjøres for å vekke og nære det åndelige liv i soknet, særlig at Guds ord kan bli rikelig forkynt, syke og døende betjent med det, døpte gis dåpsopplæring, barn og unge samlet om gode formål og legemlig og åndelig nød avhjulpet".

Loven sier naturlig nok ikke noe om prestens ansvar og oppgaver som menighetens hyrde og lærer, men loven forutsetter at embedet og råd fortsatt skal samvirke i et åndelig lederskap ut fra hver sine forutsetninger og kall. Fra kirkelig hold har en et sterkt håp om at loven vil utvirke at det blir lettere å få mennesker til å stille til valg i menighetsrådene, i og med at rådene blir frigjort fra belastende forvaltningsoppgaver.

Til nå har vi kun sett på kirkeloven slik den foreligger i lovteksten, og slik den fra kirkeledelsen er ønsket presentert for menighetene. I så måte må vi vel kunne si at loven innebærer en viktig prinsipiell grenseoppgang mellom politisk og kirkelig virksomhet, og at den i og for seg legger opp til en spennende utfordring for menighetene i Den norske kirke. Om loven skal bli en ny utgave av "berget som fødte en mus" eller om den virkelig vil føre til et utvidet engasjement og en fornyelse, vil ikke i liten grad avhenge av hvordan den tas i bruk på lokalplanet og hvilke økonomiske rammer som kirken vil få framover.

2. Ideologien bak Kirkeloven

Det temaet som jeg har fått, krever noe mer av meg enn bare dette. Det indikerer at det skulle finnes en ideologi bak Kirkeloven. Altså ikke bare en ideologi som kan leses ut av selve lovteksten og som i og for seg er synlig for alle og enhver som leser denne. Vi må med andre ord lete etter den bredere kontekst loven står i og spørre om det finnes ideologiske strømninger som ligger under det hele, og som muligens bør bevisstgjøre oss i langt sterkere grad om hvilket farvann kirkeskuta nå føres inn i. For om loven i seg selv opererer med et prinsipielt skille mellom politisk og kirkelig virksomhet, må vi jo ikke glemme at hele loven er blitt til i en politisk prosess og lagt fram for Stortinget av komiteen for kirke, utdanning og forskning. Og parallelt med den politiske behandlingen i Stortinget, der en for første gang på lenge fikk en ideologisk begrunnet kirkedebatt, foregår det også en prosess innenfor landets ledende parti der en for tiden ikke er snau når det gjelder å markedsføre ideologibærende signaler overfor Den norsk kirke. Det er nok å nevne partilederens programerklæring om å sikre en kirke som er åpen for "nye strømninger".

2.1 Reformbevegelsen og Kirkeloven

I det ytre kan det se ut som om innføringen av ny kirkelov er en naturlig oppfølging av reformbevegelsens idealer og ønsker om en fristilling av kirken ut ifra dens egne kriterier innenfor statskirkerammen. Jeg mener at en nærmere analyse av reformbevegelsens historie viser at vi står vel så mye overfor et brudd som en kontinuitet.

2.1.1 Reformbevegelsens kirkesyn

Hva en enn måtte mene om reformbevegelsen, må vi kunne hevde at den ble båret fram av en ekklesiologi - et kirkesyn - som ønsket å være teologisk kvalifisert. Det selvsagte utgangspunkt for både Birkelikommisjonen fra 1969 og Støylenkommisjonen fra 1973 var at Den norske kirke er en bekjennelseskirke. Man reserverte seg mot tanken om en identitet mellom kirke og folk. I den grad man opererte med betegnelsen folkekirke, dreide det seg om "en folkekirke som måtte være sterk mot staten" (Birger Løvli). Kirken måtte synliggjøres som et trossamfunn vis a vis en sekulær og ikke-konfesjonell stat - som en korporasjon på basis av communio sanctorum (de helliges samfunn). Dette grunnleggende syn ble videreført av biskop Per Juvkam i det såkalte Sivertsenutvalget som i 1976 overraskende foreslo et skille mellom kirke og stat. Kirken skulle fortsatt være folkekirke, men den skulle ha rett til å bestemme sin egen romslighet og utvikle sin misjon i folket på basis av sitt eget læregrunnlag.

2.1.2 Omformingen av folkekirkebegrepet

I årene som fulgte foregikk det en kamp om begrepet folkekirke. Fra kirkelig hold ble begrepet brukt for å definere kirken vis a vis staten - som noe annet enn statskirke. Fra politisk hold ble det mer og mer brukt i motsetning til bekjennelseskirken, som et uttrykk for en kirke som er åpen mot hele folket og som ikke stiller krav om tro eller trekker ytre grenser i form av dobbelt medlemskap, eller ekskluderende valgordninger. Den åpne folkekirken ble også fra kirkelig hold begrunnet med at selve folkekirketanken er det beste uttrykk for selve evangeliet.

3. Odelstingsproposisjon nr. 46

I komitebehandlingen går det fram at utgangspunktet for vurderingen av kirken ikke lenger så mye er en teologisk kvalifisert ekklesiologi. Jeg tror det er grunnlag for å si at det ikke er kirken, men samfunnet som gir rammen for refleksjonen. Det er samfunnets behov som teller. Flertallet (bestående av medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti) ser "kyrkja som den sentrale forvaltar av vår kristne kulturarv". Denne kulturarven sies å være fundamentet for den felles identitet i folket vårt, idet den gjennom 1000 år har formidlet kristen tro, verdier og livsnormer til folket.

3.1 Flertallet

Flertallet fastholder at kirken skal være en misjonerende, bekjennende og diakonal kirke, og ser det som et ideal at den kombinerer troskapen mot sitt eget læregrunnlag med ønske om å være "ei vidtfemnande og kulturåpen folkekyrkje".

Et overordnet kirkepolitisk mål for kirkeloven er å utvikle en åpen og inkluderende folkekirke. Konkret går det bl.a. ut på å demokratisere kirken og organisere styringsansvaret på en slik måte at kirken blir synlig i lokalsamfunnet som et sted for tro, kultur og hverdagsspørsmål. Kirken skal være til stede når folk har behov for omsorg på det personlige plan og som en møteplass "der folk kan søkje indre tryggleik i fellesskap med andre".

Kirken skal vise at den står for verdier som understreker menneskeverd og varme, fleksibilitet og forståelse. Komiteens flertall gir honnør til kirken og evangeliet for å ha preget samfunnsutviklingen i retning av likeverd og utjevning, solidaritet og medmenneskelighet. Her vil kirken, sies det, fortsatt være en viktig premissleverandør for verdier og normer. På den andre siden må kirken - fortsatt ifølge flertallet - være seg bevisst "dei kulturelle og samfunnsmessige rammene som gjeld for vår tid".

Videre sies det at kirken er viktig for samfunnet ved ritual, høytider og krisesituasjoner. Men politikerne vil samtidig utvikle en folkekirke der medlemmene får ta del i kirkelige handlinger som dåp, konfirmasjon, vigsel og begravelse basert på egen identitet. Dette betyr at en må motvirke tendensen til at kirken blir avgrenset til en liten gruppe mennesker. Dette skal gjøres gjennom å styrke representativiteten og deltagelsen ved valg av menighetsråd og fellesråd, slik at man får fram bredden av kirkens medlemmer.

3.2 Mindretallet

Komiteens mindretall (medlemmer av Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti) skjerper språket og tydeliggjør dermed den bærende ideologien bak lovforslaget. I klartekst sies det at "forutsetningen (!) for en videreutvikling av folkekirken er en demokratiseringsprosess, der bredden i medlemsmassen blir tydeligere i lokal og sentral representasjon". Kirken må forholde seg til de verdier som finnes i folket og som preger dagens samfunnsutvikling. Slike verdier er toleranse, vidsyn og respekt for menneskers holdninger, valg og integritet. Med klare ord sies det: "Det innebærer at de som forvalter kirkens lære må forholde seg til nye rammebetingelser og strukturendringer i familie- og samfunnsliv".

Kirkens oppgave er å åpne dører og være inkluderende, ikke bygge murer, heter det.

Et noe annet mindretall (Sosialistisk Venstreparti og medlemmene Norvoll og Ausdal Starrfelt) gjør dette enda tydeligere ved å si at toleranse, vidsyn og respekt for andre mennesker må knyttes opp til krav til kirken om likestilling mellom kjønnene og ut fra legning.

3.3 Debatten i Stortinget

I debatten om Kirkeloven i Stortinget slo Jon Lilletun fast at "vi framleis skal ha ei statskyrkje, men også at ho må fungere som eit trussamfunn". Dette var mulig, mente han, bare i den grad Stortinget kontrollerer sin egen styringsiver "i indre kyrkjelege saker. Spørsmålet som lå bak, var naturligvis om likestillingsloven skulle gjøres gjeldende for Den norske kirke. Selv mener han tydeligvis at staten ikke kan pålegge kirken å følge en slik lov, uansett hva man ellers måtte mene om likestillingsloven. Til tross for dette viste debatten at det er et overveldende flertall i Stortinget som ønsker at likestillingsloven skal gjelde i kirken. Det samme flertall ser nettopp trossamfunnselementet som hinderet som må fjernes i likestillingens navn. Hvilket nødvendigvis betyr at hvis ikke kirken selv frivillig vil praktisere likestillingsloven, vil Stortinget i neste periode forandre loven slik at den kommer til å omfatte Den norske kirke.

På bakgrunn av det som skjedde på det siste Kirkemøte, der kirkestatsråden stilte med et samlet vedtak fra Arbeiderpartiets landsmøte om at likestillingsloven måtte innføres, ser vi hvordan kirken gir etter for politisk press. På den ene siden vakte forslaget fra Arbeiderpartiet stor indignasjon. Likestillingsloven skal ikke kunne gjelde kirken, fordi kirken er et trossamfunn. Men kirken vil likevel praktisere likestillingsloven, fordi kirken selv er forpliktet på likestilling, ja faktisk ønsker den å være en foregangsinstitusjon i så måte. Hadde Kirkemøtet ikke sagt dette, ville kirken ha fått kniven på strupen. Når Kirkemøtet har sagt dette, vil naturligvis de politiske myndigheter følge nøye med om det følges opp i praksis. Om ikke, vil vi nok se hva konsekvensen blir.

4. Arbeiderpartiets kirkeideologi

4.1. Marit Nybakk

Arbeiderpartiets talskvinne i kirkesaker, Marit Nybakk, tar i et foredrag om folkekirken på InfoRama (26. sept. 1996) opp disse krav til en kirke som Arbeiderpartiet kan støtte. Jeg vil særlig nevne det som går på demokratisering og likestilling.

Hun hevder at "når under 3 prosent av kirkens medlemmer deltar i valg til menighetsrådene, blir folkekirkebegrepet vanskelig å forsvare". Hun mener debatten om den nye kirkeloven "primært har vært en debatt mellom de konservative kreftene i kirken - de som gjerne vil stramme til - og de av oss som ønsker en sterkere folkekirke og en indre demokratisering av kirken". Derfor vil Arbeiderpartiet gjøre noe med det forholdet at oppslutningen om valgene til menighetsråd er så liten. Med et spark til sine meningsmotstandere hevder hun at noen tydeligvis kjenner seg "bekvemme med at marginale samfunnsgrupper dominerer kirkelige organer". Hun knytter økt demokratisering opp til kampen mot alle typer "diskriminering" i kirken. "Vi kan ikke", sier hun, "risikere at en assistent i en menighetsbarnehage blir sagt opp fordi hun bor sammen med en mann som er skilt eller homofil". Hvorfor hun begrenser sin uro til barnehageassistenter og gravere, er usikkert - kanskje er det taktiske hensyn som ligger bak - men usikkert er det i alle fall ikke at hun - og Arbeiderpartiet - tydeligvis ikke vil kunne tåle "diskriminering" ut fra personlig moral, kjønn eller seksuell legning i noen stilling i kirken. "Dersom kirken skal ha økt arbeidsgiveransvar, er det nødvendig at sammensetningen av menighetsråd og kirkelig fellesråd gjenspeiler bredden i menighetene og blant kirkens medlemmer".

4.2 Utviklingen innenfor DNA

I forbindelse med ideologien bak Kirkeloven, kan det være interessant også å se litt nærmere på Arbeiderpartiets forhold til kirken i løpet av de siste tiårene. Tradisjonelt framsto Arbeiderpartiet med en kirkeskeptisk (noen vil si kirkefiendtlig) profil. Tanken var den at religionen var en privatsak som i liten grad vedgikk statens ansvar. Ifølge historikeren Berge Furre var statskirken sett på som et fremmedelement i det sosialdemokratiske samfunn. Når den allikevel måtte tas hensyn til, var det på grunn av den støtte den tross alt hadde i folket. Men hele tiden var det viktig å ha kontroll med kirken, slik at det ikke utviklet seg noen kirkemakt som kunne motvirke det sosialdemokratiske velferdsprosjektet.

Berge Furre oppsummerer DNAs kirkepolitikk i 50- og 60-årene slik:

Religionen er en privatsak og partiet skal ikke ha noe kirkeprogram
Kirken skal ha levelige kår fordi den har en sterk basis i folket
Intoleranse og "fundamentalisme" skal avgrenses og motvirkes i kirken
Kirken skal ikke inn i nye samfunnsinstitusjoner - som f.eks. barnehagen.

Så skjer det en endring i løpet av 70-tallet. I 1973 satte partiets sentralstyre ned et utvalg som skulle vurdere partiets holdning til kristendommen (Helge Sivertsen formann, Alex Johnson og Tor Aukrust var medlemmer). Utvalget konkluderer med at det er et nært slektskap mellom den kristne tanke om brorskap og nestekjærlighet og den sosialdemokratiske tanke om solidaritet. En vurderer også positivt kristendommen som kulturarv og fastslår at partiet bør innta en positiv holdning til kirke og kristendom. Utvalgets konklusjoner fant så nedslag i partiets prinsipprogram i 1975, der det heter at "Arbeiderpartiet ser en klar sammenheng mellom det kristne budskap og en politikk som bygger på solidaritet", og at "Arbeiderpartiet ser kristendommen som en vesentlig del av kulturarven i vårt land, og den slekt som vokser opp må få kunnskap til den gjennom skolens undervisning".

Berge Furre gjør seg visse refleksjoner over endringen i Arbeiderpartiets religionspolitikk. Han antyder at det kan være ren kynisme som ligger under: "Kyrkja spelar no så lite viktig politisk rolle at det er heilt unødvendig å bera den børa å vera det kyrkjekritiske partiet".

Det kan også ifølge ham være et resultat av partiets avisideologisering. Partiet vil ikke lenger stå som bærer av en alternativ verditradisjon i forhold til kirken, særlig ikke når partiet opplever å komme litt bakpå i forhold til grunnleggende livssynsmessige behov i folket. For egen del vil jeg legge til at partiet trolig etter hvert innså at kirken kunne bidra positivt til partiets eget store prosjekt. Å bygge det norske huset. Da trenger man en bærende tradisjon som kan binde folket sammen. Kirken kalles så inn i varmen for å bli samfunnets samlende integrerende politiske institusjon - en åndelig og materiell motkraft til uønskede kommersielle verdier som truer samfunnsutviklingen - en integrerende ritualforvalter og seremonimester i en tid da samfunnet er i ferd med å falle fra hverandre.

Berge Furre stiller følgende nærgående spørsmål til denne utviklingen innenfor Arbeiderpartiet:

"Har det noko med at velferdstaten vaklar når kyrkja vert teken inn for å fylla "religiøse behov" - et nytt tryggleiksbehov i sosialdemokratiske programskrifter?" "Anar vi at den politiske eliten leitar etter ei kyrkje som kan vera med å "bera" staten i ei prekær postindustriell og postmoderne tid, ei rolle som grip tilbake til noko av den kyrkjetenkning fedrane på Eidsvoll føresette?"

4.3 Evangeliet i kulturen

I sitt foredrag på InfoRama siterer Marit Nybakk noe professor Ernst Baasland har skrevet i boken "Evangeliet i vår kultur". Hun viser til følgende sitat:

"I en folkekirkelig situasjon vil en god del kirkemedlemmer ha en tro og et liv som ikke svarer til de bibelske idealer. Men Kirken kan av den grunn ikke slå av på kravene og tilpasse seg en hvilken som helst lovgivning og ideologi i et sekulært samfunn. I så fall ville Kirken hatt en tilpasningsstrategi, hvor bestemte deler av Bibelen koples ut og omtolkes, slik at en kommer i strid med Bibelens ord. Det er i slike tilfeller Kirken må være blant de motkulturelle kreftene".

Baaslands påstand er at en norsk kristendom som ikke er bibelsk kristendom, fort vil tape den dynamiske kraften evangeliet har vist seg å ha overalt hvor det forkynnes. Men Marit Nybakk er sterkt kritisk til professorens analyse. Hun hevder freidig at både Bibelens og evangeliets innhold må sees innenfor den kulturelle og sosiologiske rammen det ble til i. Og da, mener hun, oppstår problemene. Som et eksempel nevner hun Bibelens holdninger til kvinner, som hun hevder er en del av datidens primitive og undertrykkende tankegods. Slikt kulturelt vrakgods bør kirken kvitte seg med og istedet holde fast på evangeliets blivende innhold.

"Kirken må kunne holde fast på evangeliets budskap om Jesu død og oppstandelse, om frelse, tro og nestekjærlighet også innenfor våre rammer og i vårt moderne samfunn". Evangeliet skal "brukes i en bevisst samfunnsutvikling, som den dominerende kraften den er, som en premissleverandør for verdier og normer, uten at vi blir hengende med politisk og kulturelt tankegods som er to tusen år gammelt og som i beste fall virker undertrykkende".

Det ligger ikke så lite ekte lidenskap bak Marit Nybakks engasjement for rettferdighet og mot undertrykkende og umenneskelige ideologier. Det er liten tvil om at det bør være mulig, ja endog ønskelig, for kirken å stå sammen med henne og alle mennesker av god vilje i kampen for grunnleggende menneskerettigheter basert på solidaritet og medmenneskelighet. Og allikevel må vi være våkne for den ideologien som vil bruke kirken til noe annet enn det den er til for, en ideologi som ut fra en bestemt samfunnsoppfatning vil fortelle kirken hva som er kirkens forpliktende læreinnhold og hvordan kirken best kan være tro mot dette.

5. En enslig, men interessant røst

Tilbake til Odelstingsproposisjon nr. 46 om den nye kirkeloven. En av komiteens medlemmer, fridemokratenes Ellen Chr. Christiansen, har en meget interessant særuttalelse som jeg vil knytte an til, i en avslutende del av foredraget. Bedre enn de andre synes jeg hun makter å fastholde et prinsipielt syn på forholdet stat og kirke som hjelper henne til en temmelig adekvat analyse av situasjonen. Prinsipielt ønsker dette medlem å skille stat og kirke, og dermed tydeliggjøre forskjellen mellom politisk og kirkelig virksomhet. Dette begrunner hun ikke minst i religionsfrihetens navn og ut fra et grunnsyn på statens begrensede fullmakter til å styre menneskers tro.

Samtidig har hun merket seg at kirken til nå har foretrukket å opprettholde sin særstilling som religiøst samfunn framfor å hegne om egen selvstendighet og integritet. Hun sier rett ut at "kirken fremstår i flere sammenhenger som et politisk redskap for staten, som et ledd i det staten ønsker skal være en religiøs velferd for hele folket - uttrykt gjennom begrepet folkekirke". Dette, sier hun, ble manifestert allerede i Stortingsmelding nr. 40 fra 1980-81, der kirken beskrives som folkets, og ikke lenger som skriftens eller menighetens tjener. Meldingen har, etter hennes mening, som utgangspunkt at kirken, som folkets kirke, må være styrt av staten, fordi det er staten som best vet hva folks behov er - "en oppfatning som er helt i tråd med den sosialdemokratiske tenkemåte". I forlengelsen av sine betraktninger sier hun rett ut: "Dette medlem mener det er grunn til å spørre hvorfor vi har en kirke, dersom den skal være en institusjon som gjør det politikerne venter av den"(!)

Selv mener hun at kirken får få det som den vil. Når kirken selv velger en så sterk tilknytning til staten, så får den også finne seg i å akseptere å bli underlagt lover og regler som gjelder for andre statsinstitusjoner. I følge dette medlem kan kirken heller ikke forvente å komme i noen særstilling når pengene skal deles ut.

6. Konklusjon og utfordring

Slik taler altså politikerne. Og slik tenker de om kirken. Det finnes nyanser, ja, endog store prinsipielle forskjeller mellom dem, f.eks. eksemplifisert i Jon Lilletun som ønsker å forsvare kirken som trossamfunn, og Marit Nybakk som gjør hva hun kan for å si at statskirken ikke bare er et trossamfunn - det skal den visstnok fortsatt få være - men den er noe mer. Og dette "noe mer" skulle gi henne rett til å tvinge likestillingsloven gjennom i kirken.

Politikerne er, som vi har sett, særlig opptatt av to ting. For det første av et utvidet demokrati - et videst mulig folkestyre i kirken. For det andre - og det er særlig Nybakkfraksjonens drivkraft for nettopp å øke en demokraktisk styring av kirken - er det et behov som gir seg på bakgrunn av at kirkelige organer får det hele og fulle arbeidsgiveransvaret for kirkelig ansatte. Det må sikres at kirkelige organer ikke diskriminerer de ansatte ut fra kjønn, seksuell legning eller andre kriterier som måtte støte an mot en almen godkjent moral.

Men så kan vi jo spørre: Er det så viktig hva politikerne sier eller forventer av kirken? Må ikke kirken selv kunne ta loven i bruk slik den foreligger uten å skjele til bakenforliggende motiver, og en mer eller mindre skjult sosialdemokratisk kirkeideologi? Jo, selvsagt kan den det. Og det er det vi også må gjøre. Men det forutsetter at kirken selv er seg bevisst hva det vil si å være kirke, slik at den selv ut fra Bibel og bekjennelse kan stå fram som en samlet åndelig bevegelse med et tydelig og grensesprengende budskap, samtidig som den får ordninger som verner den tro og den overlevering som er gitt.

Selv er jeg stygt redd for at kirken får sin såkalte frihet for sent. Den tid er nemlig definitivt forbi da kirken hadde en noenlunde samlet ekklesiologi som mal for reformarbeidet. Det betyr at selv om de mest radikale politikerne i Stortinget holder seg tilbake fra å gjøre alvor av å innføre statens lover og regler i kirken med makt, kan de ta det med ro fordi de vet at det er nok av åndsfrender i de kirkelige organer selv som vil sørge for at de settes ut i praksis.

For FBB og andre ortodokse i kirken vil resultatet bli det samme. Bare at det siste vil oppleves vanskeligere enn det første. At kirken søkes forført av statsmakten er noe vi kjenner til og på en måte kan leve med. Men når kirken selv blir forført, da er det grunn til å være våken.

Vi fikk en tydelig demonstrasjon av dette i NRK-programmet Aktuell debatt sist torsdag kveld (den 21. november 1996). La oss zoome det inn mot to av deltakerne, politikeren Marit Nybakk og sokneprest Liv Rosmer Fisknes som liksom satt på hver sin side av bordet. Den sistnevnte reagerte sterkt mot den førstnevntes såkalte dumhet - som altså refererte seg til Landsmøtevedtaket i DNA om å innføre likestillingsloven i kirken. Men det var prinsippet hun var uenig i, ikke saken selv. Saklig sett står de nemlig for akkurat det samme, og ingen skal være i tvil om at nettopp Rosmer Fisknes vil sørge for at kirken selv innfører både likestillingslov og vigsling av homofilt praktiserende til kirkelige stillinger. Ingen bør være i tvil om at det kommer, selv om det siste, som hun selv ganske riktig påpekte, må vente til en biskop er villig til å vigsle.

Men er noen i tvil om at slike biskoper allerede finnes? Og at de vil gjøre det straks anledningen kommer?

Det er i dette teologiske og kirkepolitiske farvann den nye Kirkeloven sjøsetter den selvstendige kirken på lokalplanet. Og det er i dette farvannet kirken skal seile videre. Det skal godt kjennskap til både draft og sjømannskap til for at denne skuta ikke skal seile på grunn. Spørsmålet er om vi får det lederskap og det mannskap som skal til for at det ikke skal skje.