Inderlighet og virkelighet

Jeg var nylig på et kristelig møte og hørte en tale som hadde mye godt i seg. Vi ble minnet om hvor trygt og godt det er å hvile i vår himmelske Fars nærvær. Og vi fikk høre om hvor godt det er å være på kristelige møter som det vi var på. Møter der Ånden faller over forsamlingen, og en fylles av en indre fred og ro – men så var det bare det at jeg følte ikke noe spesielt slik taleren tydeligvis gjorde. Var det noe galt med meg? Hva må jeg gjøre for at Ånden skal fylle meg slik? Hvorfor ble ikke jeg fylt med en slik inderlig tro og opplevelse av Guds nærvær som taleren sa at preget forsamlingen?

Det ble sagt mye godt om at nåden er å ta i mot alt fra Gud, og ikke streve etter å gjøre noe for å oppleve en slik åndsfylde. Men ikke noe ble sagt om hvordan jeg kan oppnå dette. Og da blir det fort et strev etter å komme på slike møter hvor man kan føle at Guds Ånd er tilstede, der forkynneren er «salvet» så man kan bli revet med – men hva om jeg fortsatt ikke føler nok? Ja, når er jeg egentlig inderlig nok i mitt kristenliv? Når opplever jeg Guds nærvær sterkt nok?

Enhver kan til tider føle at bønnelivet ikke er så inderlig som en gjerne ville. Opplevelsen av inderlig lovprisning og tilbedelse blir forstyrret av andre tanker, og en sterk følelse av Guds nærhet kan ofte mangle i en travel hverdag.

Når jeg er på slike møter kommer skyldfølelsen raskt krypende, for det høres så fromt ut det som sies – og jeg er nok ikke så from som jeg burde være. Jeg er nok i en helt annen åndelig liga enn de andre, særlig sett i forhold til den inderlige predikanten ...

På slike møter må jeg ofte minne meg selv om at jeg er frelst av nåde – ikke ved min grad av inderlighet eller fromhet. Når jeg mottar Herrens legeme og blod i nattverden, da er Herren så nær som det er mulig å komme ham her i denne verden. Han tar i mot meg uansett mine tanker og følelser. Jeg behøver ikke lete etter hvor det er høyest «åndelig temperatur», for det er ikke inderligheten som avgjør om jeg er et Guds barn eller ikke. Det er ikke min åndelige kapasitet som gjør at jeg kan hvile i min Fars himmelske hender. Det er mine føtter og mine ører. Poenget er bare at jeg går dit Herren har lovet å møte meg. Det ble ikke sagt på møtet hva Herren selv har sagt om hvor hans nærvær er å finne.  Men når jeg går til gudstjeneste, så fører føttene mine meg dit hvor Guds Ord forkynnes og nattverden forvaltes. Der betjener Gud meg slik han har lovet i sitt ord, helt uavhengig av både min og pastor eller predikants «åndelige temperatur» eller fullkommenhet. Jeg kan komme som jeg er og bare ta i mot. 

Det gjør godt de gangene følelsene tar tak i meg, men de betyr ikke noe for realitetene. Ånden fikk jeg i dåpen, der ble jeg et Guds barn, og barnekåret endres ikke av følelser – like lite som min status som mine foreldres barn endres av følelser. Når jeg spiser brødet og drikker vinen, da tar jeg i mot syndenes forlatelse og jeg kan kjenne Herrens nærvær fysisk. Gud møter oss i den virkelige verden, med vann, brød, vin og sine ord som vi kan lese i en trykt bok og høre forkynt. Han er sannelig nær, og det helt uavhengig av hva jeg måtte føle. Ja, det er i Ham vi rører oss og er til, enten vi tenker over det eller ikke.

Alf Danbolt
Rektor Ad-Fontes pastorutdanning