Ismaels stemme

Gud hørte Ismaels tause rop – hører vi det?

Den religionen som vokser raskest i verden er islam. Andelen muslimer har økt fra 12 % i 1900 til 25 % i dag. Fram mot 2050 forventes den å øke til 29 % av verdens befolkning og omfatte 2,76 milliarder mennesker. Hovedgrunnen til veksten er høye fødselstall. Flertallet av verdens muslimer bor ikke i Midtøsten, men i Sørøst-Asia (cirka 62 %).

Mange år med sterke motsetninger mellom Vesten og særlig muslimske land i Midtøsten har skapt mye smerte og tidvis hat på begge sider. Det ser vi også her i Norge. Muslimsk innvandring har langt ifra vært bare et gode og så mye som 22 % av nordmenn har fiendtlige holdninger til muslimer og islam, ifølge en undersøkelse fra HL-senteret fra 2024. Det tallet er riktignok lavere enn for bare noen år siden, men det sier likevel noe om et anstrengt forhold. De siste tiårene har dessverre også vist at det ikke er vanskelig å liste opp gode grunner for å være skeptiske, engstelige og kanskje til og med fiendtlige overfor islam.

Hagar og Ismael

Når det er sagt, har vi som kristne et kall fra Gud til også å elske muslimen. Og kanskje kan det være godt å minne hverandre på noen tekster og løfter fra Bibelen.

Arabere – og dermed muslimer – trekker sin linje helt bak til Abrahams sønn Ismael. Innenfor islam regnes han som en profet og i Koranen er det Ismael som blir spart fra å bli ofret.

Bibelen forteller at Ismael ble unnfanget ved at Sara, som fremdeles var barnløs, ga sin slavekvinne Hagar til Abraham. Første Mosebok 16 forteller det slik: «Og Abrams kone Sarai tok Hagar, den egyptiske slavekvinnen sin, og ga henne til kone for Abram, mannen sin». Formuleringen er interessant. Hun tok og ga. Ordlyden minner mistenkelig om Evas handling i 1 Mos 3 og signaliserer at dette ikke var i henhold til Guds plan.

Men Hagar blir gravid og begynner å se ned på Sara. Hennes respons er å ydmyke Hagar som dermed flykter bort og ut i ørkenen. Der ute blir hun funnet av Herrens engel, som har et interessant budskap til henne:

Han sa: «Hagar, Sarais slavekvinne, hvor kommer du fra, og hvor går du hen?» Hun svarte: «Jeg rømmer fra Sarai, husfruen min.» Og Herrens engel sa til henne: «Vend tilbake til husfruen din og la deg ydmyke under hennes hånd!» Herrens engel sa: «Stor vil jeg gjøre din ætt, så stor at den ikke kan telles.» (1 Mos 16,8-10)

Løftet fra Herren er at Hagar skal bli til en stor slekt. I denne formuleringen hører vi ekkoet fra Guds løfte til Abraham: «Jeg vil gjøre deg til et stort folk», og ordene om at Abrahams slekt skal bli tallrik som stjernene på himmelen (1 Mos 15,5). Samtidig skal Hagars sønn ikke akkurat bli et fredens barn: «Han skal bli et villesel av et menneske. Hans hånd skal være vendt mot alle og alles hånd mot ham. Rett imot alle sine slektninger skal han slå seg ned» (1 Mos 16,12).

Abraham og Sara har bare omtalt Hagar som «slavekvinnen». Vi skal merke oss at Herren kaller henne med navnet hennes, Hagar. Han har sett henne og han har hørt henne. Derfor, sier han, skal sønnen få navnet Ismael, «for Herren har hørt at du ble ydmyket» (16,11). Navnet Ismael betyr ordrett «Gud hører» (jishma el). Hagars respons er rørende, og hun er den første personen i Bibelen som setter et navn på Gud: Da satte hun dette navnet på Herren som hadde talt til henne: «Du er en gud som ser meg.» For hun sa: «Har jeg her virkelig sett ham som ser meg?» (1 Mos 16,13). Den navnløse slavekvinnen har møtt en Gud som ser henne.

Så går årene og når Abraham er 99 år gammel, møter Gud ham på nytt, gjentar løftet om Isak og oppretter omskjærelsen som tegn på pakten (1 Mos 17). Vi merker oss at også Ismael blir omskåret og er dermed omsluttet av Guds pakt med Abraham (17,25).

Men når Isak er født og avvent (cirka tre år gammel) skjærer det hele seg. Bibelen sier at «Sara så at den sønnen som Hagar fra Egypt hadde født til Abraham, lekte og lo» (1 Mos 21,9). Uttrykket «lekte og lo» er på hebraisk det samme ordet som navnet Isak er avledet fra, men ordet står i en form som antyder en mer nedverdigende handling. Vi har samme bruk av verbet i 1 Mos 39,14 og 17, hvor Potifars kone anklager Josef for «å gjøre oss til latter», og i 1 Mos 19,14 hvor Lots svigersønner «trodde at han holdt dem for narr». I Gal 4,29 skriver Paulus at Ismael forfulgte Isak. Den greske oversettelsen Septuaginta, derimot, skriver at Ismael «lekte med Isak» og mellom linjene ligger vel en antydning om at han oppførte seg som om de var likeverdige, noe Sara ikke kunne tåle.

Drevet ut

Uansett hvordan man skal tolke uttrykket, er resultatet det samme. Sara ber Abraham om å drive Hagar bort og ut. Abraham er glad i Ismael og gjør det med et tungt hjerte, men får med seg et løfte fra Gud på veien: «Men slavekvinnens sønn vil jeg også gjøre til et folkeslag, for han er ditt barn» (1 Mos 21,13).

På dette tidspunktet er Ismael rundt 16-17 år, men det er han som er den svake part i beretningen. Hagar bærer maten og vannet (v. 14) og leder an. De går seg vill i ødemarken rundt Beer-Sjeba, sør i Israel og vannet tar slutt:

Da vannet i skinnsekken tok slutt, la hun barnet fra seg under en av buskene. Så gikk hun og satte seg omtrent et bueskudd lenger borte. For hun tenkte: «Jeg kan ikke se på at barnet dør.» Mens hun satt der, begynte hun å gråte høyt. Gud hørte guttens stemme. (1 Mos 21,15-17a)

Formuleringen i vers 15 er ganske drastisk, for på hebraisk står det at hun kastet barnet under en av buskene. Man kan kanskje se for seg at Ismael er utmattet av tørst og støtter seg på Hagar, men at hun nå bare må la ham falle i bakken. Hun setter seg ned og gråter (v. 16). Interessant nok står det i vers 17 at «Gud hørte guttens stemme». Vi har ikke fått noen indikasjoner om at Ismael gråter, men Gud hører likevel. Det er noe fint i dette. Gjennom Hagars tårer hører Gud stemmen til den stemmeløse og lidende Ismael, der han ligger døende under en busk i ørkenen. Men Gud er ikke ferdig med Ismael. Derfor leser vi:

Og Guds engel ropte til Hagar fra himmelen og sa til henne: «Hva er det med deg, Hagar? Vær ikke redd! For Gud har hørt guttens stemme der han ligger. Reis deg, løft gutten opp og hold ham fast i hånden! For jeg vil gjøre ham til et stort folkeslag.» (1 Mos 21,17b-18).

For fjerde gang gjentar Gud sitt løfte om at Ismael skal bli til et stort folkeslag. Gutten overlevde og vi leser at «Gud var med gutten, og han vokste opp» (v. 20). Når vi kommer til 1 Mos 25 får vi også gjengitt Ismaels slektshistorie. På samme vis som Isak får han tolv sønner og han ble 137 år gammel, leser vi. Dessuten får vi vite at «Ismaelittene bosatte seg fra Havila til Sjur, som ligger øst for Egypt i retning Assur. De slo seg ned midt imot alle sine brødre.» (1 Mos 25,18). Stedsnavnene knytter Ismael til den arabiske halvøy. I 1 Mos 37, når Josefs brødre selger ham som slave, brukes ordene «ismaelitter» og «midianitter» om hverandre om handelsmennene som kjøper Josef (se også Dom 8,24). Dette understreker ytterligere forbindelsen til Arabia.

Fra assyriske inskripsjoner vet vi at ismaelittene ble en betydelig makt i ørkenområdene særlig sør for Israel (Lexham Bible Dictionary). De slo seg ned i oasene og kontrollerte handelen med røkelse, noe som gjorde dem velstående. Under ledelse av Kedar bevarte de sin posisjon gjennom århundrene, og ingen av stormaktene klarte å kontrollere dem lenge om gangen, kanskje med unntak av babylonerne som under Nebukadnesar vant seire mot dem (jf. Jer 49,28-33), og den senere babylonske kongen Nabonidus klarte endatil å overta kontrollen over handelen med røkelse. Vi kan merke oss beskrivelsen av Kedars rikdom i Esek 27,21, hvor profeten taler om at «Arabia og alle Kedars fyrster drev handel, de handlet med lam, bukker og geiter.». Esekiel 27 er et domsord over Tyros, den nærmest uinntakelige havnebyen ved kysten av Libanon og vitner om at ismaelittene var godt integrert i det økonomiske systemet i Det gamle Midtøsten.

Guds løfter til Ismael

Guds store plan for Abraham tar en underlig sving i beretningen om Ismael. Han blir nærmest som en slags sidevei som følger langs et annet dalføre. Men løftene til Ismael er store og symbolikken i at han får tolv sønner taler sitt klare språk. Gud har hørt Ismael og ikke glemt ham.

Dette blir ikke minst framtredende når vi vender bladet og leser noen av løftene hos profeten Jesaja om hva som skal skje i frelsestiden. I Jesaja 42 leser vi den første av fire sanger om Herrens tjener. Der leser vi om ham Herren skal reise opp og som skal føre retten ut til folkeslagene. «Han bryter ikke et knekket siv og slukker ikke en rykende veke». Det er en kongelig skikkelse som setter retten gjennom på jorden og «fjerne kyster venter på hans lov» (Jes 42,1-4). Teksten fortsetter med å understreke at «Jeg, Herren, har kalt deg i rettferd og grepet din hånd. Jeg har formet deg og gjort deg til en pakt for folket, til et lys for folkeslagene for å åpne blindes øyne og føre fanger ut av fengselet, dem som sitter i mørke, ut fra fangehullet» (Jes 42,6-7). Ekkoene til Jes 61,1-2 og Jesu programtale i Nasarets synagoge (Luk 4,14-22) runger høyt i rommet.

Men så kommer det store. For gjerningen til Herrens tjener vil, naturlig nok, føre til lovsang over hele jorden:

«Syng for Herren en ny sang, en lovsang for ham fra jordens ender, dere som ferdes på havet, og alt som fyller det, dere kyster og alle som bor der! Ørkenen og byene der skal stemme i, landsbyene der Kedar bor. De som bor i Sela, skal juble, de skal rope fra fjelltoppene. De skal gi Herren ære, forkynne hans pris på kystene.» (Jes 42,10-12)

Jeg har alt nevnt Kedar som en høvding og leder for ismaelittene. Men hvem er egentlig Kedar? Jo, i 1 Mos 25,12 får vi vite at han er Ismaels andre sønn. På den dag da folkeslagene skal lovsynge Herren for den gjerning han gjør gjennom sin tjener, skal også Kedar delta i lovsangskoret. Og når Jesaja litt senere profeterer om det nye Jerusalem og alle folkeslagene som skal komme dit, leser vi:

«Kameler i mengde dekker deg, kamelfoler fra Midjan og Efa. Alle fra Saba kommer, gull og røkelse har de med seg, de forkynner Herrens pris. Alt småfe fra Kedar samles hos deg, værer fra Nebajot står til din tjeneste. De skal ofres på mitt alter til glede for meg. Jeg vil pryde mitt herlige tempel» (Jes 60,6-7).

Igjen nevnes Kedar, men nå sammen med Nebajot. Og hvem er så Nebajot? Jo, han er Ismaels førstefødte. De to skal sammen bringe sine dyr til Herrens alter og ofre og tilbe for hans åsyn.

Innbudt til Guds rike

Ingen bibelleser trenger å være i tvil om at Ismael er en motstander mot Guds folk. Ismael kalles et villesel og slår seg ned rett for ansiktet på sine brødre. Og i Sal 83 nevnes han blant Guds fiender som hater Gud og legger listige planer mot hans folk. Vi trenger ikke å se mange nyhetssendinger før vi oppdager at situasjonen i dag er akkurat den samme.

Men Bibelen presenterer oss også for et annet spor. Det er gitt løfter til Ismael og et framtidshåp. Hans sønner skal være blant dem som kommer til Herrens alter med sine offergaver. En dag skal også Ismaels barn slutte seg til dem som tilber i Guds fullendte rike.

Fram mot 2050 forventer vi at nesten 30 % av verdens befolkning vil følge i fotsporene til Ismael og leve under Allahs åk. Det kan gjøre oss motløse. Og vestlige menneskers agg og sinne mot islam og muslimene vil trolig ikke minke i årene som kommer. Men historien om Ismael lærer oss at Gud bryr seg også om disse. Den Gud som hørte Ismaels tause stemme da han lå døende under busken i ørkenen, hører også de tause nødropene fra den muslimske verden. Hver gang muezzinen, bønneroperen, kaller inn til bønn fra verdens mange tusen minareter, stiger ropet opp til Gud. Han hører, og han ser. Og han har lovet at en dag skal også Ismaels barn være representert i den store hvite flokken som lovpriser foran Guds trone. I mellomtiden er vi kalt til å elske våre muslimske naboer og gi dem det viktigste og beste vi har: Jesus.

Knut Kåre Kirkholm

(Tidligere publisert i Fast Grunn)

Illustrasjonstips (fra ChatGPT):

1. Hagar og Ismael i ørkenen
2. Hagar møter Herrens engel (1 Mos 16)
3. Ismael og Isak – brødre, men ulike veier
• Et symbolsk bilde av to barn som går hver sin vei i et landskap – Isak i retning grønne marker, Ismael inn i ørkenen.
• En visuell metafor for splittelse og Guds ulike løfter.

 

4. En minaret og et kirketårn side om side
• En symbolsk illustrasjon på dialog, sameksistens og Guds kjærlighet til alle.
• Kan tones varmt, med lys som stråler mellom bygningene.
5. En moderne muslimsk gutt (symbol på Ismael) som løfter blikket mot himmelen
• Urban setting eller ørkenlandskap i bakgrunnen.
• Budskap: Gud ser og hører ham fortsatt.
6. Taus bønn – "den stemmeløse stemmen"
• Ansikt i bønn med lukkede øyne, omgitt av ordløse symboler som tårer, lys eller vind.
• Dette kan tolkes både som Ismael og dagens troende muslimer.