Jesus i sentrum

Jesus i sentrum

Det er en reell risiko i dag for at kristendommen vil bli redusert til en kulturreligion, symbolikk eller religiøse tjenesteaktiviteter. Men i bøkene sine presenterer ikke Olof Edsinger Jesus som et generelt symbol på kjærlighet. I stedet minner han oss om at Jesus faktisk krever noe av mennesket. Etterfølgelse, omvendelse og disippelskap er ikke valgfrie tillegg til evangeliet, men tilhører dets sentrum.

Det er noe befriende ved Olof Edsingers bøker. I en svensk kristendom som ofte er preget av forsiktighet, vaghet og frykt for klare påstander, skriver han med overbevisning, alvor og pastoral glød. Hans to små skrifter  Jesus – Guds Son  og  Följa Jesus  er ikke akademiske verk, men evangelisk og disippelorientert populærteologi, rettet mot unge kristne og søkende. Og det er nettopp i denne sjangeren Edsinger er uvanlig dyktig.

Han klarer å snakke om klassisk kristen tro uten verken kynisme eller moderne åndelig banalitet. Jesus fremstilles ikke som et generelt symbol på kjærlighet eller menneskelighet, men som Herre, Frelser og Guds Sønn. Korset, oppstandelsen og omvendelsen står i sentrum med en selvinnlysende karakter som føles både klassisk og eksistensielt presserende.

Edsinger er spesielt sterk når han skriver om Jesu påstander. Han nekter å redusere kristendommen til moral eller inspirasjon og minner oss om noe mange moderne mennesker helst ikke vil ha: at Jesus faktisk krever noe av mennesket. Etterfølgelse, omvendelse og disippelskap er ikke valgfrie tillegg til evangeliet, men tilhører dets sentrum.

Dette gjør bøkene uvanlig motkulturelle i den svenske konteksten. Der mye kristen litteratur har en tendens til å nedtone konfliktlinjene mellom evangeliet og nåtiden, våger Edsinger å snakke om synd, selvsentrerthet og behovet for omvendelse. Han skriver med en overbevisning om at kristendommen faktisk innebærer en annen måte å leve på – ikke bare en annen måte å tenke på.

Samtidig er det en viktig balansegang her som kritikerne hans noen ganger overser. Til tross for den sterke vektleggingen av disippelskap, er Edsinger nøye med å understreke at frelse ikke er basert på prestasjon. Kapittelet «Nåde – ikke prestasjon» er et av de viktigste i bøkene. Der understreker han tydelig at en person ikke blir kristen gjennom religiøs suksess, moralsk perfeksjon eller åndelig disiplin, men gjennom Guds nåde i Kristus.

Dette er viktig å si, fordi Edsinger ofte leses for polemisk. Han er ikke først og fremst interessert i moralisme, men i disippelskap. Han ønsker å føre svensk kristendom tilbake til et eksistensielt alvor der troen faktisk former livet.

Og mye av kritikken han implisitt retter mot svensk kirkelighet treffer blink. I dag er det en reell risiko for at kristendommen reduseres til en kulturreligion, symbolikk eller religiøse tjenester. Mot dette gjenoppretter Edsinger noe viktig: troen på evangeliets forvandlende kraft og at Jesus Kristus faktisk gjør krav på hele personen.

Det er nettopp derfor bøkenes begrensninger blir interessante.

Det mest slående er hvor svakt det sakramentale og liturgiske livet fremstår. Vektleggingen ligger nesten utelukkende på omvendelse, personlig overgivelse, bibellesning, bønn, åndelig kamp og bevisst etterfølgelse.

På den annen side sies det relativt lite om nattverden, dåpens liv, gudstjenestens formende kraft, kirkeåret, liturgien og kirkens objektive nådemidler.

Dette er ikke uviktig. For i klassisk luthersk kristendom er ikke kirken først og fremst et fellesskap av religiøst intense mennesker, men stedet der Gud selv handler gjennom ord og sakrament. Nåden bærer også mennesket når dets tro er svak, sliten eller splittet.

Edsinger legger sterkt vekt på bevisst tilhørighet og en tydelig kristen identitet. Dette gir styrke og retning, men risikerer også å gjøre kristendommen svært intensiv på en måte som kan bli sosialt og eksistensielt krevende.

Her blir Martin Luthers egen nyansering interessant. I  Om kirkemøtene og kirken  beskriver Luther kirkens syv kjennetegn – evangeliet, dåpen, nattverden, nøklenes makt, tjenesten, bønnen og korset. Han legger deretter til at det også finnes andre tegn på den kristne kirke: de troendes innviede liv.

Han beskriver hvordan kristne ærer foreldrene sine, tjener sin neste, lever kyskt, tilgir, snakker sant og hjelper mennesker i nød. Men samtidig tar Luther et avgjørende forbehold: disse gjerningene er ikke like sikre kjennetegn på kirken som evangeliet og sakramentene, siden selv hedninger kan leve moralsk. Det avgjørende er ikke intensiteten av en persons helliggjørelse, men Den hellige ånds verk gjennom evangeliet.

Og kanskje er det derfor Edsingers bøker noen ganger blir noe ensidige.

For selv om han eksplisitt benekter prestasjonskristendom, finnes det en grunnleggende tone der kristenlivet fremfor alt fremstår som aktiv etterfølgelse, klar overgivelse og bevisst motstand mot samtiden. Kirken risikerer da å bli noe som først og fremst manifesterer seg i det eksplisitte disippelfellesskapet og dets aktiviteter.

Men kristent fellesskap kan også ta andre former.

Den klassiske evangelisk-lutherske intuisjonen handlet ikke bare om medlemskap eller åpenhet, men om at kristendommen skulle kunne gjennomsyre hele det sosiale og hverdagslige livet: familie, arbeid, vennskap, høytider og kultur. Kirken var ikke bare det aktive menighetsmiljøet, men et folk som levde av evangeliet selv når troen ikke stadig ble artikulert eller intensivert.

Her ligger et paradoks i visse former for moderne evangelisk og pietistisk kristendom: til tross for den sterke vektleggingen av at troen skal være anvendelig for hele livet, risikerer den i praksis å konsentrere kristendommen om eksplisitte religiøse kontekster og den bevisste disippelskapskulturen.

Dette betyr ikke at Edsinger tar feil i sin vektlegging av omvendelse og disippelskap. Tvert imot, den stemmen er nødvendig i svensk kristendom. Men hans perspektiv ville ha godt av å bli dypere integrert med en rikere luthersk forståelse av kirkens sakramentale og liturgiske liv – hvor mennesket ikke bare formes av sin egen etterfølgelse, men først og fremst av hva Gud gir i ordet, dåpen, nattverden og gudstjenesten.

Til tross for disse innvendingene er Jesus – Guds sønn og Etterfølgelsen av Jesus viktige bøker. De gjenoppretter et kristologisk sentrum, en bibelsk tyngde og et eksistensielt alvor som mange kirker og kristne i dag mangler. De minner oss om at kristendommen ikke bare er en identitet eller en kulturell form, men et reelt møte med Jesus Kristus.

Og kanskje er det nettopp derfor de fortjener å bli tatt så alvorlig – selv der man vil protestere mot dem.

Andreas Stenkar Karlgren

Tidligere publisert i Kyrka och Folk Nr. 7/2026