Et vitnesbyrd 1700 år etter kirkemøtet i Nikea (325)
Av Ole Fr. Kullerud og Boe Johannes Hermansen, hhv sentralstyremedlem og daglig leder i For Bibel og Bekjennelse (FBB)
Gud har skapt himmel og jord, «alt synlig og usynlig», ifølge trosbekjennelsen fra kirkemøtet i Nikea i dagens Tyrkia år 325. Og i sitt bilde skapte han mennesket (1 Mos. 1,26-27) som skaperverkets krone. Et vitnesbyrd om denne grunnleggende verdien som Gud har gitt alle, er sorgen vi kjenner over ødelagte liv og harmen mot urett og mangel på respekt for mennesker. Gud kjenner denne sterkere enn vi gjør. Han lider når mennesker lider. I sin kjærlighet ville han, allerede før verdens grunnvoll ble lagt, gjøre deres lidelse og sår til sine enda han dermed kom til å måtte lide enda mer: Han lot Sønnen Jesus Kristus bli menneske for å bli «såret for våre overtredelser» (Jes. 53,5). Ved å dø på korset gjorde Sønnen lidelsen, fiendskapet, uretten, synden og døden til intet. Derfor har vi «forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse» (Efes. 1,7). Som kirke forkynner vi dette gledesbudskapet. 1700 år etter Nikea-bekjennelsen vil vi vitne om Jesus og reflektere over rekkevidden av budskapet. Selv om vi ikke er samlet til konsil, bekjenner vi som er kristne i 2025 like fullt, i liturgien med fedrenes ord, og i hverdagen i møte med medmenneskene. Biskopene samlet til konsil i Nikea fulgte ved sitt vitnesbyrd apostlene som hadde fulgt Jesus som de aller første. Ved å vitne om Ham, altså ved å være evangeliserende, er kirken «apostolisk»: «Vi tror på én, hellig, allmenn og apostolisk kirke.»
Vi oppfordres i dag: «Kom Jesus Kristus i hu, som er reist opp fra de døde» (2 Tim. 2,8). «Husk», og «glem ikke» går stadig igjen som oppfordring i Det gamle og Det nye testamente. Det er fortsatt tid for å «komme i hu», også fordi deler av det kristne budskapet er i ferd med å bli glemt i Norge, selv i store deler av kirken.
For drøye 100 år siden gjennomlevde Den norske kirke den såkalte «kirkestriden». Kort fortalt handlet denne om forholdet mellom den kristne troen og den moderne kulturen. Striden stod særlig om jomfrufødselen, oppstandelsen og det virkelige nærværet av Jesu legeme og blod i nattverdens brød og vin, men også om Skriftens autoritet. I vår tid brytes det i større grad om synet på kirken og etikken: Er det et avgjort skille mellom dem som tror på Kristus og dem som ikke gjør det, og gis det i Bibelen en forpliktende norm for livet? Men også Jesu enestående stilling er i ferd med å bli uklar i bevisstheten til deler av den norske kristenheten. Innholdet i evangeliet legges ut på motstridende måter: Handler det om endring av denne verden eller om fred med Gud i dag, glede (blant Åndens frukter, Gal. 5,22) og etter døden evig liv? Jesu oppdrag står det strid om for tiden. Hvorfor kom Han? Dette vil vi konsentrere oss om i det følgende i tillegg til ytterligere tre spørsmål som vi anser særlig påtrengende i vår tid, virkeligheten av Jesu legeme og blod i nattverden, det personlige kristenlivet og kirken.
I Kristus og hans kirke
I vår tid fylles de gamle begrepene med nytt innhold, slik Jesus er inkludert i islam og bahai, men med ganske annen betydning enn i den kristne troen. Men Jesu navn er ikke et mantra som det er opp til enhver å fylle med det vedkommende selv ønsker. Evangeliet er ikke forkynt bare Jesu navn er nevnt. «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» spurte Jesus disiplene (Matt. 16,13), og etter å ha hørt dem om dette, spør han: «Hvem sier dere at jeg er?» (v. 15). Peter svarte på vegne av de tolv: «Du er Messias, den levende Guds Sønn» (v. 16). Her begynner kirkens bekjennelse. Andre deler av evangelieoverleveringen ser Jesus i perspektivet Guds evige Skaperord som tar på seg kjøtt og blod i jomfruens liv. Dette Ordet taler til oss i Skriften, og det blir kjøtt og blod i nattverden. Dette er hva kristendom er. Jesu identitet og hva han gjorde, holder trosbekjennelsen fast ved. Til grunn ligger løftene i Det gamle testamente, evangelienes vitnesbyrd og apostlenes undervisning.
Hvem var han som ble menneske? Allerede i Det gamle testamente identifiserte Gud seg ved sitt vesen: «Jeg er den jeg er» (2 Mos. 3,14), og Jesus taler flere ganger om seg selv på denne måten («Jeg er døren», Joh. 10,9, og de andre «Jeg er»-ordene i Johannesevangeliet). Jesu identitet som Gud var et hovedpunkt i den nikenske trosbekjennelsen: «av samme vesen som Faderen» er Han «Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud.» Men Gud har fra Det gamle testamente av også presentert seg ved det han hadde gjort i verden: «Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av landet Egypt, av trellehuset» (2 Mos. 20,2, jfr. 5 Mos. 5,6). Den nikenske trosbekjennelsen fortsetter:
For oss mennesker og til vår frelse steg han ned fra himmelen, og ved Den hellige ånd og av jomfru Maria ble han menneske av kjøtt og blod. Han ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus, led og ble begravet, oppstod den tredje dag etter Skriftene og fòr opp til himmelen, sitter ved Faderens høyre hånd, skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde, og hans rike skal være uten ende.
Fortellingen i Bibelen viser hvem Jesus er og hva Hans gjerning består i, det er poenget, og dette sammenfatter trosbekjennelsene. Allerede her ser vi at evangeliet ikke er budskap om politikk og miljøvern, men om tilgivelse og restart i påvente av den totale fornyelsen ved Jesu gjenkomst. Vedlikehold av skaperverket er imidlertid del av forvalteransvaret som Gud i og med skapelsen har gitt hele menneskeheten (1 Mos. 1,26-31). Våre prosjekter for verdensforbedring kan imidlertid feile og har ofte gjort det. Dessuten kan de aldri komme det onde til livs, kun bøte på symptomene for en tid. Noen vil tilmed gjøre Jesus til frigjører fra ordningene Gud har skapt i kjønnsliv og familie, på tvers av en klar bibelsk sammenheng. Guds plan slik Det gamle og nye testamente viser oss den, er en annen: For å restituere sitt Bilde, mennesket han hadde skapt, var det nødvendig å ta makten fra synden som hadde lagt Bildet øde og førte død med seg. Gud ville derfor ikke mindre enn selv bære straffen for synden og gå gjennom døden, slik at den ble overvunnet. Guds vesen som er kjærlighet (1 Joh. 4,8) er omsatt i frelse fra fortapelse til evig liv: «For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv» (Joh. 3,16). Hvor mennesker tror, blir på sin side livet endret med gunstige virkninger på omgivelsene: «Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg» (Matt. 6,33).
I møte med motstridende oppfatninger av Jesu oppdrag er det nødvendig å si nei til avvik fra evangeliets lære. Også den nikenske trosbekjennelsen gjør det. Ordene om Jesus: «født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen» er et nei til den såkalte arianske teologien som hevdet at Guds Sønn var en skapning også med hensyn til den guddommelige naturen. Det var dette konsilet først og fremst var samlet om. Vi vet faktisk ikke hva noe er før det er avgrenset. Det motsatte er «alt og ingenting» - uten innhold – fordi det ikke har grenser. Gjennom kirkens historie har ulike bekjennelser tatt opp nye spørsmål, også med avvisning av avvikende lære. Et grunnleggende problem i norsk kristenliv i dag er motviljen mot å ledsage ja’et med et nei.
Hvorfor Jesus kom, taler den nikenske trosbekjennelsen ganske generelt om, «for oss mennesker og for vår frelses skyld». Dette, hva denne frelsen består i, er imidlertid blitt utdypet i teologisk refleksjon og bekjennelsesdannelse gjennom kirkens historie, i oldkirken og middelalderen, og ikke minst etter at bekjennelsen ble splittet i den vestlige kirken på 1500-tallet i en romersk-katolsk del, i en luthersk og øvrige protestantiske deler. Vi bekjenner oss til utlegningen av bekjennelsen fra Nikea i Den augsburgske bekjennelsen (år 1530) og tilsvarende av den apostoliske bekjennelsen i Luthers lille katekisme (år 1529).
Vårt budskap i dag gir ikke rom for å drøfte mange sider ved bekjennelsesdannelsen. Ytterligere to aspekter ved Kristus vil vi imidlertid minne om som tegner seg som særlige smertepunkter i våre dager. Innholdet i nattverden, som Jesus innstiftet «til minne om» seg, synes å være glemt langt inn i kristnes rekker, realpresensen av Jesu legeme og blod i brød og vin. «Minne» betyr her ikke blott en tanke, men nærvær. Når brødet og vinen velsignes på alteret ved innstiftelsens ord, blir Kristi legeme og blod nærværende med hele hans offergjerning for oss. Slik forkynnes hans død «inntil han kommer» (1 Kor. 11,26).
Nært sammen med nattverden, brød og vin helliget til Kristi legeme og blod, henger kirken. Kirken er samlingen ved Ordet og sakramentene av «de hellige» på et sted (f.eks. Rom. 1,7 og Kol. 1,1), ett med troende alle steder og til alle tider (Åpb 4-5). «Ved ham lovsynger englene din herlighet, og din menighet i himmelen og på jorden priser ditt navn med samstemmig jubel» (Nattverdprefasjonen). «Vi tror» derfor «på én, hellig, allmenn og apostolisk kirke»
Som Kristi eget legeme er kirken helliget Herren, skilt ut av verden, ikke ved et moralsk tiltak fra vår side, men som en virkelighet skjenket av Ham selv, og drevet av Ånden. «Jeg helliger meg for dem, for at også de skal være helliget i sannhet» (Joh. 17,19), sier Jesus i bønnen til Faderen. Han er blitt vår «visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning» (1 Kor. 1,30) og «vinner» stadig mer «skikkelse» i dem som tror (Gal. 4,19). Slik er Bibelens ord oppfylt: «Dere skal være hellige, for jeg er hellig» (1 Pet. 1,16, jfr. 3 Mos. 19,1). Ordet «hellig» betegner det som er «skilt ut» og «innviet» til Gud, han som er helt annerledes god. Her ser vi igjen hensikten med frelsesverket, han kom for å vinne seg et folk, «et åndelig hus», «et hellig presteskap til å bære fram åndelige offer, slike som er Gud til behag ved Jesus Kristus» (1 Pet. 2,5, jfr. 2 Mos. 19,6). Den forfulgte kirken minner oss om dette på en særlig måte, kristnes sanne stilling i verden, utskilt og adskilt, selv om dette er virkelighet for all sann kirke. «La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære!» (Hebr. 13,13). Vi tror på én, forfulgt, allmenn og apostolisk kirke, altså på den lidende kirken, under korset.
Frelsen Kristus skaffet til veie på korset og fra graven, tilbys ikke uavhengig av ham, men ved at vi blir forent med ham i dåpen som blir oss til frelse så lenge vi klynger oss til ham i tro (Rom. 6,1-11). Kirken er for oss Noahs ark (1 Pet. 3,20-21). Å bli kristen er å bli reddet opp i båten. «Jeg bekjenner én dåp til syndenes forlatelse» lyder det i den nikenske bekjennelsen. Derfor er frelsen fullstendig fra øyeblikket vi kommer om bord i arken. Gud «satte oss», slik Paulus uttrykker det, «med ham», altså med Kristus, «i himmelen» (Efes. 2,6). Vi vokser som kristne ved at Gud trekker flere konsekvenser av Kristus-livet i oss mens vi ennå lever på jorda, samtidig som vår grunnleggende standing overfor ham ikke kan bli bedre. Den bygger på at Jesus har gått i vårt sted som offer for syndene og står som vår mann hos Faderen.
II Det indre livet
Hva kom Kristus for? Vi kan gå et skritt videre i besvaringen av dette spørsmålet. Han kom for å nyskape sinnet og formante ved apostelen til å «bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, fullkomne» (Rom. 12,2). Altså, la dere forvandle ved sinnsfornyelsen. Blant utvidelser av Nikea-bekjennelsen som ble gjort i Konstantinopel i 381 (og siden har vært del av den nikenske trosbekjennelsen) er ord om Åndens skapende gjerning; han er «livgiveren».
Nye, åndelige mennesker har et fornyet sinn. «Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt» (2 Kor. 5,17). Så hva er nytt? Det indre livet er nytt. Det er et indre, mystisk liv i den kristne, en kontinuerlig bønn, som Paulus refererer til (1 Tess. 5,17). Han ber om at Kristus «må bo ved troen i [våre] hjerter» (Efes. 3,17) og gi våre «hjerter opplyste øyne» (Efes. 1,18). Der er «Guds kjærlighet utøst ... ved Den hellige ånd» (Rom. 5,5, jfr. Gal. 4,6; 2 Kor 4,6). Allerede i Det gamle testamente oppfordres vi til stillhet (Salme 65,2) som det indre livet kan trives i. Dette er ikke et tillegg til troen, for spesielt interesserte som ikke har nok med evangeliet og nattverden. Det indre livet er tvert imot uttrykk for at det evige livet har begynt. «Dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus» (Joh. 17,3). Slikt liv består dypest sett i troen. Å tro er å stole på Gud ved å holde seg til løftene han har gitt. Ved troen er det indre mennesket stadig under fornyelse. Dette peker fram mot fornyelsen av mennesket som hører det evige livet til. Det vil bli ytre og materielt ved forvandlingen – av våre legemer - sammen med hele skaperverket (Rom. 8,19-24). Dette skal med andre ord fullendes i det evige livet og blir åpenbart når Kristus kommer igjen til dom (2 Kor. 5,10; 1 Joh. 3,2). Inntil fullendelsen må en kristen like fullt leve med resultatet av Kristi seier og egen synd og ondskap på en og samme tid. Han og hun er «samtidig synder og rettferdig», som evangelisk-luthersk teologi har pleid å uttrykke det. Slik må vi forstå tidsalderen vi lever i, mellom Kristi oppstandelse og hans gjenkomst: seieren er vunnet, men alle konsekvensene ikke trukket ennå for det enkelte menneske. Kristenlivets paradoks – smerte og håp – er gjerne omtalt som: «allerede nå, ennå ikke», med Paulus’ ord: «Ikke så at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen. Men jeg jager etter det for å kunne gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus» (Filip. 3,12).
Den kristnes indre liv og bønn er båret av Guds egen forbønn for oss. Sønnen og Ånden ber ifølge Det nye testamente til Faderen (Rom. 8,26.34; Hebr. 7,25; 1 Joh. 2,1). Våre ufullkomne ord og stille sukk blir del av den evige samtalen mellom Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Her hviler vårt åndelige liv, identisk med troen. Stillheten som mange mennesker søker i dagens uro, kan åpne døren til bønnens verden. Livet mitt er likevel ikke hellig uten at det er helliget av Gud. Vi må ta medisiner siden vi ennå er syke, og friske kun ved pågående legebehandling. Medisinene er nødvendige så lenge vi lever her i verden. Og nettopp i det personlige kristenlivet vil den enkelte møte utfordringer og onde angrep. Akkurat i stillheten og ensomheten hvor Jesus ble ført av Ånden, møtte Djevelen ham, slik at han måtte kjempe, væpnet med Guds Ord (Matt. 4,1-11). Guds Ord er også det eneste vi har å holde oss til i den personlige kommunikasjonen med Gud. Jesus bad salmene i samtalen med Faderen, for eksempel Salme 22 da han kjempet på korset. Gud opplyser et menneskes indre, ja, men ved sitt Ord. Gud virker i mennesket, men idet han kommer til det med sitt Ord til formaning og trøst, og med Sønnens legeme og blod gjennom munnen, det Ignatius av Antiokia (omkr. år 110 e.Kr.) omtalte som «udødelighetens legemiddel» (Ignatius’ brev til efeserne 20,2).
På grunn av alt dette oppfordres vi i Bibelen til ikke å glemme, men til å huske. For at vi skal huske, har vi Guds tale i Skriften. En side ved denne er nettopp å være «påminnelser» (2 Pet. 1,13; 3,1). Også dette ligger i at kirken er «apostolisk», «bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll» (Efes. 2,20). Vi tror på en kirke uten annet enn Bibelen som autoritet. I verden har Ånden i oppgave å gjøre budskapet om Jesus levende. Jesus sier om skriftene at «disse er det som vitner om meg» (Joh. 5,39). Glemmer man derimot betydningen av Ordet og sakramentene, søker man lett fremmede kanaler for Guds virkning, som å lytte til sin egen indre stemme. Dette kan lede oss til andre kilder enn de kristne. Men Den hellige ånd har ifølge tillegget til den nikenske trosbekjennelsen i Konstantinopel i 381 «talt» nettopp «gjennom profetene», altså i Bibelen. Og Åndens virkning i den enkelte handler om at vi får gripe det Skriften vitner om, slik at det blir personlig realitet for oss. Kort sagt, troens liv er i meg, men er kontinuerlig næret utenfra. Gjennom Ordet og nattverden bor Kristus i oss; «bli i meg, så blir jeg i dere», som han selv sa (Joh. 15,4), «i Kristus», som Paulus uttrykte det (f.eks. Rom. 12,5). For Kristus er «vårt liv» (Kol. 3,4). For at det indre livet skal være sunt, må vi nettopp motta Ham selv i Ord og sakrament. Målet er helliggjørelse, Ordet og sakramentene midlene.
III Dom og nyskapelse
Hva er hensikten med frelsesverket? Hva kom Kristus for? I dag forkynner mange et social gospel som sikter på endring av de uansett omskiftelige livsbetingelsene. Men Kristus kom for noe større. Løftene er fortsatt under oppfyllelse ved at Gud forbereder oss for et evig liv sammen med seg. Gud har gjort dem til virkelighet i Ham som kom «for å oppfylle de løfter du gav fedrene gjennom profetene» (fra prefasjonen for advent i Den norske kirke). Derfor «venter» vi med fedrene i Nikea «de dødes oppstandelse og et liv i den kommende verden». Ved dommen av levende og døde helliger Gud endegyldig dem som tror ved å skille dem fra resten av menneskeheten en gang for alle. Når Kristus-livet er mottatt, integrert og levd i den enkelte, har Han oppfylt sin gjerning i verden, med Guds bilde fornyet i oss etter Kristi bilde (2 Kor. 4,4; Kol. 1,15; Hebr. 1,3). Da skal vi se Gud ikke lenger «som i et speil» eller bakfra som Moses fikk, men hans «åsyn» - «ansikt til ansikt» (2 Mos. 33,23;1 Kor. 13,12; Åpb. 22,4; jfr. Matt. 5,8).