John Newton (1725 –1807) og avskaffelsen av slaveriet

 1  John Newtons liv

      Den 24. juli 2025 ville John Newton, en av de mest kjente innen kirken i England i sin tid, ha fylt tre hundre år. Av hans sanger har særlig Amazing Grace blitt berømt. I denne framstiller han seg som en mann som en har fått del i en «forbausende nåde», en som en gang «var fortapt», men «ble funnet», som «var blind», men som nå kan «se». I sangen, som ble trykt for første gang i 1779, forteller han hvordan han utviklet seg fra å være en ateistisk spotter til å bli en kristen. Omtrent på samme tid uttaler han seg for første gang offentlig mot institusjonen slaveri. Newton vet hva han snakker om. [1] I en alder av 19 år hadde han blitt utsatt for tvangsrekruttering via en patrulje fra den engelske marinen og senere overgitt til et slaveskip. Da han i det senere Sierra Leone i Vest-Afrika ble syk, antakelig av malaria, og kjempet med døden, behandlet den innfødte kona til slavehandleren ham dårligere enn hva de afrikanske slavene gjorde. Minnet om dette glemte han ikke så lenge han levde. Han glemte heller ikke at han overlevde takket være disse slavenes barmhjertighet, som de utøvde i det skjulte.

       I begynnelsen av 1748 lyktes det ham å komme seg unna da en engelsk kaptein på oppdrag fra faren gjennomsøkte kysten for å finne ham. I en kraftig storm på hjemreisen begynte han for første gang siden barndommen å spørre etter Gud. Etter dette unngikk han å gjøre seg bemerket med gudsbespottelse, hasardspill og kappdrikking. I sin selvbiografi fra 1764 skulle han riktignok skrive at det tok lengre tid før han i «ordets egentlige forstand» ble en «troende». [2] Tilbake i England fikk han først en offiserstilling på et slaveskip. Senere hadde han som kaptein kommandoen over tre slike transporter. Etter et slagtilfelle i 1754 sluttet han med sjøfart, men investerte fremdeles sine penger i slavehandelen. Dette var også for finansielt å kunne være i stand til å inngå ekteskap med sin høyt elskede Mary Catlett. Først i 1788, 43 år etter at han selv hadde trukket seg tilbake fra slavehandelen, tok han stilling til den i et skriv som fikk mye oppmerksomhet: «Jeg hadde lenge syntes saken var ubehagelig, men jeg tror jeg ville ha vært nødt til å oppgi denne handelen tidligere hvis jeg, som i dag, hadde betraktet den som lovløs og urettferdig. Men på den tiden var slike betenkeligheter fremmede for meg, og det var heller ingen av mine venner som la slike tanker inn over meg…Jeg holdt dette for å være den livsoppgaven som det guddommelige forsynet hadde tiltenkt meg. Min samvittighet bød meg kanskje å behandle slavene, så lenge de var i min varetekt, med såpass mye menneskelighet som hensynet til min egen sikkerhet tillot.»[3] Vi som er født langt senere kjenner oss fremmede overfor et slikt utsagn. Av den grunn gjør vi lurt i å se litt grundigere på den historiske og samfunnsmessige rammen for slaveinstitusjonen og til slutt avskaffelsen av det.

       I 1755 ble Newton utnevnt til «tidevannsinspektør», en slags ledende tollfunksjonær for Liverpool havn. Der møtte han bl.a. evangelisten George Whitefield (1714–1770) som gjorde stort inntrykk på ham. Denne anglikanske geistlige var ved siden av Charles Wesley (1701–1788) en av grunnleggerne av metodismen. På fritida lærte Newton gresk og hebraisk, og han drev omfattende bibelstudier. I tillegg hadde han kontakter med så ulike kristne grupper som anglikanere, baptister, independenter, presbyterianere, kongregasjonalister, metodister og böhmiske brødre. Særlig de frikirkelige inviterte ham gjerne som lekpredikant etter at de hadde hørt om hans livshistorie. [4] Disse erfaringene gjorde at ønsket om et geistlig embete modnet i ham. Han fikk avslag på søknaden til biskopen i York fordi han ikke kunne vise til noen universitetseksamen. Til sist ble en velstående, innflytelsesrik og evangelikal kristen, lord Dartmouth (1731–1801), oppmerksom på ham.  I 1764 skaffet denne ham en stilling som anglikansk pastor på sitt gods Olney omtrent 70 km nordvest for London. Så fulgte en fruktbar tid på over 16 år. Tre år etter Newton kom poeten William Cowper (1731–1800) til Olney, Sammen skrev de åndelige sanger, de såkalte «Olney-hymnene». Ved siden av hans bøker, framfor alt selvbiografien og det standpunktet han senere tok til slaveriet, gjorde disse sangene Newton kjent over hele landet. I 1779 ble han kalt til rektor ved den anglikanske St. Mary Woolnoth-kirken i sentrum av London. Der virket han til sin død. Med sin utvungne nærhet til grupper i både stats- og frikirker framsto han som en uttalt økumen, noe som riktignok også gjorde ham suspekt i manges øyne.  
       Siden hvert menneskes verdighet beror på at det er skapt av Gud (1 Mos 1, 27), er det for oss i dag selvsagt at institusjonen slaveri er uforenlig med dette. Hvordan kunne det henge sammen at bibelkjenneren og den troende kristne John Newton trengte årtier for å komme til denne erkjennelsen?

2     Problemet slaveri

2.1 Den tidlige kristendommen

       Aller først må man huske at slaveri har eksistert til alle tider i menneskehetens historie. Slave ble man på grunn av forgjeldelse eller – og det forekom langt oftere – som krigsbytte. Som samfunnsinstitusjon gikk slaveriet for å være en helt ukontroversiell selvfølgelighet i f.eks. nytestamentlig tid, da det i store deler av Romerriket var et massefenomen. Med få unntak som den sofistiske filosofen Alkidamas († ca. 375 f.Kr.) – han forkastet slaveriet med den begrunnelsen at «naturen ikke hadde gjort noen til slaver» [5] – ble det forsvart av antikkens filosofer, især av de ledende blant dem, Platon og Aristoteles. Begrunnelsen var at det finnes mennesker med liten fornuftsmessig utrustning som trenger å bli «ledet av andre». [6]
       Når apostelen Paulus på forskjellige steder (Gal 3,28, Ef 6,8. Kol 3,11) framhever at «her er ikke slave eller fri…Dere er alle én i Kristus Jesus», er det klart han holdt slaveri på det åndelige plan for å være uforenlig med den kristne troen. I menigheten ble ingen andrapodistais («slavehandler») tolerert (1 Tim 1,10). Men på det samfunnsmessige plan formante Paulus slavene til å underordne seg (Ef 6,5–8 eller Kol 3,22f), riktignok med begrunnelsen å gjøre det «for Kristi skyld». På moderne vis kunne man forklare det slik: «Dere skal ikke bryte ut av disse forholdene, men heller ikke utvikle noen slavemoral!» Dette minner om utsagnet av den greske komediedikteren Menander (342–291 f.Kr.): «Vær fri i ånden, selv om du er slave. På den måten slutter du å være slave.»[7] Var den skandalen som slaveriet utgjorde, med dette ute av verden? Nei! Men vi må være klar over at de fåtallige kristne overhodet ikke ville ha hatt mulighet til å fjerne institusjonen. Det som var mulig, var å formilde følgene for den enkelte. Slik formaner Paulus slaveholdere og slaver som var blitt kristne, til å vise gjensidig respekt for hverandre som medkristne (f.eks. Ef 6,9, Filem). Dette var jo ikke et krav som ville finne noe gehør ut over menighetene.
       Man finner denne prinsipielle avvisningen av slaveri parallelt med en toleranse for det på det samfunnsmessige plan også i den tidlige, kristne tiden. F.eks. så kirkelæreren og filosofen Gregor av Nyssa (ca. 335/340–394 e.Kr.) i slavehold av mennesker en forbrytelse mot Kristi forløsergjerning.[8] Men man var også klar over hvilke følger det ville ha fått om institusjonen slaveri ble opphevet uten noen økonomisk og sosial avdemping. Biskopen av Antiokia, Theoderet (393–460 e.Kr.) advarte «med henblikk på det sikre utkommet til slavene i de velhavende familiene» mot å «øke de folkemassene i storbyen Antiokia som ikke har noe å leve av.» [9] Dessuten må man vite at frigivelse av slaver i den romerske tiden var meget utbredt. Dette i motsetning til det senere transatlantiske slaveriet. De frigitte slavene utgjorde følgelig en anselig del av det romerske folk. Deres levekår i de store byene var ofte elendigere enn det som var tilfelle for dem som ennå var slaver. Til tross for dette anså de kristne det å få friheten – riktignok ikke gjennom voldelige midler – som det foretrukne alternativet (Paulus i 1Kor 7,21). I brevet til biskop Polykarp av Smyrna fra Ignatius av Antiokia, død som martyr i det 2. århundret, får vi vite at slaver ble frikjøpt med midler fra menigheten. [10] Den romerske biskopen Clemens (ca. 50–97/101) forteller sågar at mang en kristen selv har påtatt seg slaveriet for å løse ut andre fra det.[11] Men det finnes også noen tidlige teologer, f.eks. Justin martyr (100–165) og Ireneus av Lyon (130–202) som rettferdiggjør – eller vi skulle kanskje heller si forklarer –slaveriet. De førte det tilbake til Noahs forbannelse over Ham (1 Mos 9,25). [12] Tenkemåten varte ved helt opp til det 19. århundret.

2.2 Den europeiske middelalderen

      Mot slutten av den klassiske antikken tørket institusjonen slaveri litt etter litt inn. Avgjørende for dette var foruten den utbredte skikken med å frigi slaver svekkelsen av den romerske militærmakten, som da knapt skaffet slaver som krigsbytte lenger. Her ligger det nær å tro at en endring i samfunnets innstilling grunnet innflytelse fra både den stoiske naturrettstankegangen, og vel også en styrking av kristendommen, har spilt en rolle, men antakelig ikke så entydig som vi kunne ha ønsket oss. I alle fall er det påfallende at den etterfølgende europeiske middelalderen avviser institusjonen slaveri juridisk ut fra prinsipielle overveielser. I avsnitt 2.1 nevnte vi Gregor av Nyssa. For ham var naturretten, ius naturale, som i prinsippet gjør alle mennesker likeverdige, overordnet ius gentium, den retten for folkene som gjør slaveriet legitimt: «Du dømmer et menneske, autonomt og av fri natur, til slaveri. Og du lager lover imot Gud ved å omstyrte den loven han har laget for naturen. Den som ble født for å være herre over jorden, den som er innsatt av Skaperen til å ha dette herredømmet, den underkaster du slaveriets åk; og dermed bryter du og bekjemper i ytterste forstand Guds bud.»[13]
       På lignende måte argumenterer 850 år senere middelalderens eldste rettsbok, Sachsenspiegel, forfattet rundt 1230 av Elke von Repgow. Med henvisning til Jesu lignelse om mynten til å betale skatt med, der det sies at mynten tilhører den som har sitt bilde på den, fastholdes det: Da mennesket er skapt i Guds bilde, tilhører det ham og ingen ellers. [14] Men dette betyr ikke at det ikke kunne finnes ufrihet og avhengighet i den vestlige middelalderen, [15] men det viser at dette ikke, som i antikken, var noen selvfølgelighet lenger. For bare å ta ett eksempel: De tolv artiklene til bøndene fra Memmingen begrunner i 1525 sitt krav om å bli fridd ut av livegenskap med at Kristus ved sitt blod har forløst alle mennesker (artikkel 3).

2.3 Fra den orientalske til den transatlantiske slavehandelen

       I middelalderen var det likevel ikke ukjent at mennesker ble bortført og gjort til slaver. Det var først og fremst eurasiske nomader som drev med dette. Etter det 8. århundret, i forbindelse med den islamske ekspansjonen, gjaldt det de islamske slavehandlerne. Antikkhistoriker Egon Flaig (* 1949) skriver om deportasjonsrutene som kunne strekke seg over et tusentall kilometer: «Søreuropeiske og bysantiske slaver ført over Middelhavet til Egypt, Syria og Irak; slaver fra Mellom-Europa over Donau og Volga til Egypt, Syria, Irak og Persia; dit kom også slaviske slaver – fraktet over Svartehavet og Kaspihavet; i tillegg indiske slaver i svært stort antall til Afghanistan, Usbekistan og Persia; kaukasiske slaver til Persia og senere også til Det ottomanske riket; svarte, afrikanske slaver fraktet først over Rødehavet og Indiahavet til Arabia, til Irak, Persia, India og Kina, senere i tillegg over Sahara til Nord-Afrika.»[16] Man antar at i tiden mellom 650 og 1920 var omtrent 17 millioner mennesker berørt. [17]
       Da europeerne, begynte å engasjere seg i slavehandelen etter at portugiserne var kommet til Afrika i det 16. århundret, var den for lengst i full gang. Det handlet så å si om en «arbeidsdeling». Arabiske og innfødte, afrikanske slavehandlere hadde monopol på jakten etter slaver og transporten av «varen» til kysten. Der ble slavene kjøpt opp av europeere som først sendte dem med skip langs kysten, så til de amerikanske koloniene hvor de ble satt til å arbeide på sukker-, tobakks- og bomullsplantasjer. Kombinasjonen av tre faktorer gjorde handelen økonomisk sett til en utpreget suksessmodell: kjempestore plantasjer i et oversjøisk land, høy etterspørsel etter varer fra fjerne land og anskaffelsen av billig, robust arbeidskraft, nemlig de slavene som var blitt fraktet bort fra Afrika. Også den arabiske slavehandelen fikk et ekstra oppsving på grunn av den voldsomme etterspørselen. Tallet på slaver som ble bortført til oversjøiske land i tidsrommet fra 1450 til 1870 blir anslått til minst 11,5 millioner. [18]

3   Slutten på slaveriet

       Det transatlantiske slaveriet oppviser en særegenhet i forhold til sammenlignbare systemer. Mens det spilte en meget betydelig rolle i oversjøiske land, særlig i Brasil, Karibia og Sørstatene i USA, forekom det så godt som praktisk talt ikke lenger i de europeiske moderlandene til koloniene. Den evangeliske teologen Jörg Lauster (* 1966) skriver når det gjelder England: «I England dominerte slave-økonomiens klassiske dikotomi der man ikke selv opplevde å være personlig berørt ut fra egen erfaring. Slaveriet var noe man knapt fikk se, for slavene ble ikke solgt til England, og på grunn av rettstilstanden i moderlandet bare svært sjelden tatt med dit.  Hvis slavene hadde kommet til engelsk jord, hadde de måttet bli frigitt. [19] De katastrofale, humanitære følgene av slaveriet avspilte seg altså i svært fjerntliggende territorier.»[20] Da problemet etter 1780 likevel rykket inn i europeernes offentlige bevissthet, måtte det før eller siden få vidtrekkende følger: Enten måtte slaveriet få fotfeste også i hjemlandene, eller så måtte det bryte sammen i de oversjøiske områdene, noe som så faktisk også skjedde. De viktigste stasjonene i denne prosessen var: I 1792 (med en overgangstid til 1803) innstilte Danmark slavehandelen, i 1807 forbød det britiske parlamentet den, i 1833 kom den generelle forkastelsen av den i Det britiske imperiet, i 1848 avskaffelsen i den franske innflytelsessfæren, i 1865 slutten på slaveriet i Sørstatene i USA, i 1886 hhv. 1888 forbud på Cuba og i Brasil.
       Hva var årsaken til forandringen? Historikeren Jürgen Osterhammel (* 1952) har ettertrykkelig vist til at den ikke var en følge av indre, økonomiske faktorer: «Slaveriet slutter i det 19. århundret verken av indre nødvendighet eller av egen skjebne. Det gjør seg ikke overflødig, svinner ikke hen, og det blir heller ikke litt etter litt modernisert vekk… Dette slavekomplekset taper ingen steder sin indre dynamikk eller bryter sammen fordi det motsier seg selv. Og det blir heller ikke offer for noen invasjon utenfra.»[21] Riktignok er vel Adam Smiths (1723–1790) credo om at det frie lønnsarbeidet per se er den mest lønnsomme formen for arbeid ikke uten betydning i den allmenne oppfatningen, men «sett under ett var avskaffelsen av slaveriet i økonomisk forstand meningsløst.»[22]
       Hva var da forklaringen på omslaget? Et nærliggende svar ville være at det var en følge av opplysningstiden i Europa og Nord-Amerika, men det stemmer ikke. Da slaveriet var på sitt høydepunkt, falt dette i tid sammen med den sene opplysningstiden, og i Sørstatene i USA var det på høyden enda senere. Lauster taler om en «gåtefull…vidtrekkende likegyldighet i opplysningsfilosofien som lenge overhodet ikke behandlet temaet, og så befattet seg marginalt med det.»[23] Noe lignende kan sies om den «stilltiende toleransen» i de store kirkene. [24] Til og med Karl Marx (1818–1883), pioneren for den proletariske revolusjonen, tonet ned problemet med slaveri ved at han «åpenbart syntes at slavene i Sørstatene fikk for mye oppmerksomhet sammenlignet med de hvite, kvinnelige lønnsarbeiderne i deres kamp for åttetimersdagen.[25]
      Og likevel er det et historisk faktum at det i England etter ca. 1780 i løpet av to generasjoner kom et kraftig omslag i den offentlige opinionen. Osterhammel sier til dette: «Hvis det hver gang man grep ned i sukkerkoppen virket som om det kom sukk fra slaver langt borte, ville slaveriet fra da av være dømt til undergang.»[26] Det var ikke de abstrakte problemene med «arten» slave som var utløseren, det var enkeltskjebnene som ble kjent. William Turners (1775–1851) bilde Slaveskipet fra 1840, der mannskapet kaster døde og døende slaver over bord, hadde et konkret forbilde i en hendelse fra 1781. På et britisk slaveskip ble da 133 mennesker kastet over bord for å få erstattet «varetapet» (£ 30 per slave) fra forsikringen. På lignende vis forholdt det seg i USA med romanen Onkel Toms hytte som kom ut i 1852, og som var skrevet av Harriet Beecher Stowe (1811–1896). Romanen beskriver skjebnen til plantasjeslavene gjennom «onkel Tom», en sympatisk, svart kristen. Sammen med et teaterstykke med samme navn nådde budskapet et millionpublikum.

4   Motivet

     Når vi ovenfor har fastslått at slutten på det transatlantiske slaveriet verken kom av ytre nødvendighet eller ut fra opplysningstidens ånd, vil vi nå ta for oss den egentlige drivkraften. Denne viste seg for første gang da den katolske keiseren Karl V (1500–1558) i året 1550 forordnet at samtlige erobringer i Amerika skulle stoppes inntil de juridiske og teologiske spørsmålene om de innfødtes status var avklart. Forut for dette hadde det vært en lengre debatt om det skulle tillates å gjøre urfolk til slaver. Tretten år tidligere hadde pave Paul III (1468–1549), etter initiativ fra dominikanerne på Hispaniola, forbudt dette i en pavelig bulle. Menn som dominikanerjuristen Francisco de Vitoria (ca. 1484–1564) og biskopen av Chiapas i Mexico, Bartholomé de Las Casas (1484–1566), kjent som «indianernes apostel», hadde gjentatte ganger krevd avskaffelse av tvangsarbeid og garanti for religiøs frihet for urfolk. Disse mennene ble først og fremst etterfulgt av jesuitter som ofte lyktes med å gi de innfødte vern og beskytte dem mot represalier. [27] Det er kjent at disse anstrengelsene hadde sine begrensninger i møte med conquistadorenes hensynsløshet, men likevel kaster keiserens skrupler et karakteristisk lys over den åndelige grunnholdningen hos i det minste en del av datidens elite. Man har innvendt at det for Karl egentlig ikke dreide seg om urfolket, men mye mer om frelse for hans egen sjel. Likevel: «Akkurat her ligger poenget: Aldri før hadde en monark vært engstelig for sin egen sjels frelse bare på grunn av slaveriet. Når det ble et spørsmål om det var en dødssynd å gjøre ikke-kristne mennesker til slaver, hadde det oppstått en kulturell situasjon som aldri før hadde forekommet i menneskehetens historie», skriver Egon Flaig. [28]
       Foruten fra kvekerne[29] kom de første impulsene i det protestantiske området fra Herrnhut. I året 1731 hadde Nikolaus Ludwig, greve av Zinzendorf (1700–1760), i forbindelse med kroningen av sin fetter Christian VI (1699–1746) til dansk konge i København, fått høre om forholdene på den karibiske øya St. Thomas. Da en forhenværende slave, «kammermaureren» Anton, kom til Herrnhut og ba om hjelp til å utbre evangeliet i sine hjemtrakter, besluttet to unge menn, Johann Leonhard Dober (1706–1766) og David Nitschmann (1696–1772) å ta oppfordringen til følge. På slutten av 1732 nådde de St. Thomas. En venn av Zinzendorf ved hoffet i København hadde sørget for overfarten dit etter at det danske Vestindiakompaniet hadde forhindret dem i å reise. [30]
      Kolonistene hadde all grunn til å være lite begeistret da pietistene fra Europa dukket opp. Det betød jo at folk i hjemlandet før eller senere ville få vite om tilstandene på deres plantasjer. Da Zinzendorf besøkte disse på sin første reise til Amerika, måtte han først få dem ut av fengsel. Kirkehistorikeren Erich Beyreuther (1904–2003) skriver angående dette: «De hvite farmerne ville ikke ha noen omvendte slaver. De hadde jo ingen sjel, og i lovene var de ikke registrert under rubrikken ‘mennesker’.»[31] Først levde herrnhuterne – for plantasjeeierne var de et absolutt No Go – slik som Anton hadde rådet dem til, nemlig som «håndverkermisjonærer» blant slavene. Senere leide de eller kjøpte slaver fra de danske farmene og begynte å bygge opp egne virksomheter med disse. Slik ville man også demonstrere at man kunne stole mer på omvendte slaver enn på uomvendte. Vi hadde ventet at de ville ha frigitt slavene, men i stedet var også herrnhuterne opptatt av ikke å rokke ved samfunnets status quo, dog av å behandle dem menneskeverdig innenfor denne rammen. Gottlieb August Spangenberg (1704–1792), Zinzendorfs etterfølger som leder av Brødremenigheten, beskriver hvordan Zinzendorf ved sitt besøk på St. Thomas formante slavene til å akseptere sin verdslige status. Sitat: «Vi vil minne dem på at det ikke er tilfeldig, men gudvillet, at noen mennesker er herre, andre en slave.»[32] Samtidig betegner Spangenberg «slaveriet i Vestindia som en så umenneskelig ting at håret reiser seg på ens hode når man får en skikkelig forståelse av det.»[33]
      Da en gruppe velstående kristne fra forskjellige grupperinger mot slutten av det 18. århundret fant sammen i det engelske soknet Clapham – i dag en del av London – for å gå til felts mot den engelske slavehandelen, handlet det om mer enn å lindre slavenes lodd. Målet var å fjerne slaverisystemet fullstendig fordi man anså det for å være uforenlig med kristne verdier. Den viktigste representanten for Clapham-gruppen ble underhusrepresentanten William Wilberforce (1759–1833). Som venn av den jevnaldrende William Pitt (1759–1806), i tiden fra 1783 til 1801 og fra 1804 til 1806 britisk statsminister, kunne han skaffe seg politisk gehør. Kampen var langvarig og stadig kjennetegnet av nederlag inntil den førte til seier med avskaffelsen av slavehandelen i året 1807, og den 29. juli 1833, på Wilberforces dødsdag, et generelt forbud mot slaveri. Fra da av sto Storbritannia i første linje i bevegelsen, først på Wienkongressen i 1814, da man forsøkte å ramme slavehandelen gjennom internasjonale traktater, senere gjennom britisk marines blokade av den afrikanske kysten. Fra 1807 til 1867 stanset man i alt 1287 slaveskip. Hvis kapteinen var engelsk, ble han hengt. [34] Da slavemarkedet til tross for alt dette ikke brøt sammen, begynte man å intervenere også på det afrikanske fastlandet, noe som førte til begynnelsen på det britiske koloniveldet. At dette, som så ofte i verdenshistorien, og på tross av en humanitær begynnelse, utviklet en egendynamikk som slett ikke hadde bare positive aspekter, er en annen sak.

5    John Newton og hans omverden

       Før den forhenværende slavehandleren Newton begynte å konsentrere seg om slaveriproblemet, hadde han mangfoldige kontakter med kristne fra de forskjelligste grupperinger, og som allerede hadde vært svært engasjert. Til disse hørte Lord Dartmouth som hadde hjulpet ham med å få stillingen i Olney. Lorden var blitt kristen under innflytelse av Selina Hastings, grevinnen av Huntington (1707–1791). Grevinnen hadde på sin side opplevd sin omvendelse ved en preken som Whitefield holdt. Det var ikke uten betydning at de viktigste representantene for metodismen forkastet slaveriet. Wesley skrev ned sine tanker om slaveriet der han redegjorde for at frihet er en naturlov: «I enda mindre grad er det mulig at noe menneskebarn noen gang skulle være født som slave. Frihet er en rett for enhver menneskelig skapning så snart den puster ut og inn den luften som trengs for å leve; og ingen menneskelig lov kan ta fra denne skapningen den retten som den har ut fra naturloven.» [35] Wesley hadde flere ganger lest Newtons selvbiografi, utgitt ti år i forveien. [36]
      En vesentlig suksessfaktor for motstanderne av slaveriet var kombinasjonen av strategier. På den ene siden skaffet man seg plass i det britiske parlamentet og kjempet gjennom juridiske prosesser, på den andre klarte man i økende grad å mobilisere en bredere offentlighet for temaet. På en tid da urinnvånerne i Amerika til vanlig fremdeles ble betegnet som «ville», finansierte grevinnen av Huntington i 1765 en foredragsreise for Samson Occum, en kristen indianer. In Olney møtte han også Newton, som ble svært imponert over ham.[37] Enda mer «subversivt» var det at grevinnen i 1775 finansierte trykkingen av Poems of various subjects, den første, publiserte afroamerikanske boken overhodet, og som til overmål var skrevet av en kvinne. [38] Hvem kunne nå fremdeles hevde at det var noen prinsipiell forskjell mellom åndsevnene til svarte og hvite forfattere? Også Newtons venn Cooper skrev flere dikt mot slaveriet, og disse ble mye lest. I et av dem heter det: «Kan du som er beæret med et kristent navn, uten å føle skam, kjøpe det som er født av en kvinne? Kan du handle med blodet av uskyldige og påberope deg hensiktsmessighet som rettferdiggjøring for gjerningen?»[39]
      Det som skulle vise seg å bety aller mest, var Newtons forbindelse med den 34 år yngre Wilberforce, som han hadde lært å kjenne allerede da denne var barn. Fra 1785 ble Newton en slags faderlig venn og rådgiver for ham. Som sådan rådet han ham til å bli værende i politikken, fordi han best kunne tjene sin sak der. Da Newton siden fikk trykt sine tanker om slavehandelen samt noen ytringer fra tiden etter, gjorde han det ikke minst for å støtte opp om Wilberforces arbeid. Newtons styrke besto i at han kunne beskrive tingene ut fra gjerningsmennenes perspektiv. Hans biograf Turner skriver om dette: «Mennesker som handlet så brutalt, slik argumenterte han, ville gjennom slike erfaringer forråes stadig mer. Enhver som hadde med slavehandelen å gjøre – fra mellommennene til kapteinene, fra slavene til handlerne – var fordervet. Fra egen erfaring nevnte han eksempler på hvordan siviliserte engelskmenn hadde blitt forvandlet til avstumpede barbarer. Mannskapsmedlemmer hadde voldtatt jenter, kapteiner hadde torturert opprørske slaver og en sjømann hadde sågar kastet en baby over bord fordi han ble forstyrret av babyens gråt.[40]
       Newton fikk oppleve at loven som i 1807 fordømte slavehandelen, ble vedtatt. Det var den neste generasjonen av slaverimotstandere som kjempet kampen for å oppnå den endelige fordømmelsen av slaveriet. Disse ble anført av parlamentsmedlemmet sir Foxwell Buxton (1786–1845) som i året 1840 med mer enn rundt 500 personer (blant dem noen ledende politikere) var blant stiftelsesmedlemmene til World Anti-Slavery Convention. Den ble en realitet gjennom den engelske kvekeren Joseph Sturge (1793–1859). Som allerede hos Newton er den utvungne interaksjonen mellom representantene for de høyst ulike kristne grupperingene iøynefallende når det gjelder å oppnå det målet som de alle holdt for å være genuint kristent. Men det betød ikke at ikke-kristne om de hadde arbeidet mot det samme målet, ville ha blitt utelukket. Buxton forklarte i parlamentet at slaveriet var «uforenlig med prinsippene i den kristne tro og den britiske forfatningen.»[41] En offentlig aksjon som på noen uker samlet 1,3 millioner underskrifter, støttet opp om den parlamentariske debatten fra 1833.

6   Tillegg

      Problemet med det transatlantiske slaveriet ble i virkeligheten løst først når det ble overvunnet også i Sørstatene i USA. Det var som kjent en utvikling som, i motsetning til i Europa, ikke var fredelig, men endte i den amerikanske borgerkrigen. Også på den andre siden av havet var det iherdige arbeidet til en liten gruppe bevisste kristne den avgjørende utløseren for samfunnets fordømmelse av slaveriet. Vi har allerede vist til Harriet Beecher Stowe og hennes roman Onkel Toms hytte. Abolitionist-bevegelsen, som arbeidet for avskaffelse av slaveriet, fikk i midten av 1830-årene medvind, på et tidspunkt da England allerede hadde fullført en konsekvent avslutning på slaveriet. Av dem som sto sentralt i denne bevegelsen, var to tredjedeler evangelikale geistlige.[42] Som i England var det viktig at ledende predikanter rent ut forkastet institusjonen slaveri. F.eks. Charles Finney (1792–1875) beskrev den som «avskyelig vederstyggelighet».[43] Viktige talerør mot slaveriet var for det meste privatdrevne teologiske utdanningssteder som Illinois College, der også afroamerikanere kunne studere, og det evangelikale Technological Seminary i Cincinnati, Ohio, hvor Lyman Beecher, Harriet Beecher Stowes bror, var rektor ved grunnleggelsen.
      Det spørsmålet vi til slutt må stille, er: Hvordan var det mulig at en håndfull målbevisste kristne – mot samfunnets konsensus, uten nevneverdig støtte i opplysningstiden og mot motstanden fra håndfaste, økonomiske interesser – kunne være i stand til å avgjøre slavespørsmålet i samsvar med sin egen forståelse? Jörg Lauster gir følgende svar: «Også i kulturkretser der man ikke lenger aksepterte den kristne verdensordenen som selvsagt, talte appellen … til hjertene… for den oppfylte lengselen etter en… høyere verdensorden…Den kristne appellen berørte affektivt en siste transcendent dimensjon av virkeligheten…Antislaveribevegelsen er et tidlig belegg for det som gjerne siteres som Böckenförde-dilemmaet: ‘Den frihetlige, sekulariserte staten lever av forutsetninger den selv ikke kan garantere’».[44] Allerede av den grunn gir det mening å beskjeftige seg med de hendelsene i det 19. århundret der John Newton på en framragende måte var involvert. Dessuten har Lauster rett når han sier at kristendommen «i moderne tid ikke bare har tapt. Avskaffelsen av slaveriet er et eksempel på at et urkristent ideal får gjennomslag først i moderne tid…På dette punktet har kristendommen etter en lang vei funnet seg selv i moderne tid.»[45]

Artikkelen er hentet med tillatelse fra Diakrisis 46 (2025)/3 (September), ss. 148-162.

Teksten er oversatt fra tysk av Astrid Sagnes.

[1] Med hensyn til opplysninger om John Newtons liv vises til følgende:
Turner, S. (2002): Amazing Grace. John Newton und die bewegende Geschichte seines weltbekannten Liedes. Brunnen Verl. Gieβen; Dunn, J. (1994): A biography of John Newton. New Creation Teaching Ministry, https://newcreationlibrary.org.au/books/pdf/285_JohnNewton.pdf; Newtons selvbiografi (Newton, J., 2003: Out of the depths. The autobiography of John Newton, Hillman, D., Hg., Grand Rapids), romanen av Grace Irwin: Rebell und Heiliger. John Newton. Sklavenhändler, Dichter und Pfarrer (f.eks. Evangelische Verlagsanstalt Berlin, 1971) holder seg nært opp til de historiske fakta.

[2] Newton, J. (2003), Autobiographie, ibid, s. 84

[3] Turner, S. (2002), ibid, s. 69.

[4] Turner, S. (2002), ibid, s. 93.

[5] Utsagnet befinner seg i Det messeniske logos, en tale til helotene i Sparta.

[6] Lauster, J. (2014): Die Verzauberung der Welt. Eine Kulturgeschichte des Christentums. Verl. C.H. Beck, München, s. 550. Til Aristoteles‘ forståelse av slave jf. Baruzzi, A. (1968): Der Freie und der Sklave in Ethik und Politik des Aristoteles. Philosophisches Jahrbuch, http://philosophisches-jahrbuch.de/wp-content/uploads/2019/03/PJ77_S15–28_Baruzzi_Der Freie-und-der Sklave-in Ethik-und-Politik-bei- Aristoteles.pdf.

[7] Allinson, F.G. (1921): Menander. The principal fragments. William Heinemann, London, s. 533.

[8] Klein, R.: Geldgier und Sklavenzwang. Die Christen im Sozial – und Wirtschaftsgefüge der römischen Kaiserzeit. i: Seeliger, H.R. (1993) (Hg.): Kriminalisierung des Christentums? Karlheinz Deschners Kirchengeschichte auf dem Prüfstand. Herder Verl.; Freiburg/Basel/Wien. s. 289–302,298.

[9] Klein, R. (1993), ibid, s. 298.

[10] Ignatius’ brev til Polykarp 4,3. Berger, K.& Nord, C.(2015): Das Neue Testament und frühchristliche Schriften. Insel Verl., Frankfurt, M./Leipzig, 2. Aufl. s. 813–816.814.

[11] 1. Clemensbrev 55.2. Berger, K.& Nord, C. (2015) ibid, s. 686–723.717.

[12] Grieser, H. (2023): Debatten frühchristlicher Autoren: Kann Sklaverei gerecht sein? www.katholisch.de/artikel/45130-debatten-fruechristlicher-autoren-kann-sklaverei-gerecht-sein

[13] Sit. i: Flaig, E.: Abolition und Weltgeschichte. Geschichtstheoretische Überlegungen zu einer kulturellen Besonderheit. I: Hermann-Otto, E. (2011); Sklaverei und Zwangsarbeit zwischen Akzeptanz und Widerstand. Georg Olms Verl., Hildesheim/Zürich/New York s. 219.

[14] Flaig, E. (2011), ibid, s. 220f.

[15] I Vest- og Mellom-Europa forsvant faktisk ikke institusjonen slaveri med ett slag. I f.eks. England vendte Westminster-konsilet seg i 1102 mot salg av engelske slaver til irene. Et halvt århundre senere synes slaveriet, på samme måte som på det kontinentale fastlandet, å være forsvunnet, eller avløst av andre former for livegenskap. I Skandinavia og Øst-Europa holdt slaveriet seg lenger (Rösener, W., (2017): Neuere Forschungen zur Sklaverei im mittelalterlichen Europa. Ztschr. d.Savigny-Stiftung für Rechtsgeschichte. Germanische-Abt., Vol. 134(1), s. 1–40).

[16] Flaig, E. (2011), ibid, s. 185.

[17] Austen, R.A.: From the Atlantic to the Indian Ocean: European abolition, the African slave trade, and Asian economic structures, i: Eltis, D. & Walvin, J. (1981) (Hg.): The abolition of the Atlantic slave trade, Madison, s. 136.

[18] Austen, R.A. (1981), ibid, s. 136.

[19] I året 1770 hadde den troende anglikaneren og juristen Granville Sharp (1735–1813) fått på plass en rettsavgjørelse som gjorde at enhver slave som satte foten på engelsk jord, automatisk skulle være fri.

[20] Lauster, J. (214), ibid, s. 552.

[21] Osterhammel, J. (2020): Vortrag vor der Carl Friedrich Siemens Stiftung München. www.bing.com/videos/riverview/relatedvideo

[22] Lauster, J.(214), ibid, s. 553.

[23] Lauster, J.(214), ibid, s. 551.

[24] Det er kjent at banebryteren for opplysningstiden, John Locke (1632–1704), som ettertrykkelig gikk inn for menneskenes frihet og likeverd, samtidig rettferdiggjorde institusjonen slaveri og investerte sine penger i den transatlantiske slavehandelen (f.eks. Därmann, I., 2020: Philosophen waren selbst Täter. Interview mit der TAZ. taz.de/Kulturwissenschaftlerin-ueber-Sklaverei/!5728681/). På lignende vis investerer Den anglikanske kirke i det 18. århundret en del av sine finanser i et fond ved navn Queen Anne’s Bounty. Om dette var det kjent at det investerte i South Sea Company, et foretak i slavehandelen (Schumacher, J., 2023: Versklavt im Namen Gottes – und des Profits. Christliches Medienmagazin Pro, Heft 4. s. 42–44).

[25] Sitat Därmann, I., (2020), ibid.

[26] Osterhammel, J., (2020), ibid.

[27] Sml. Zerbst, U. (2021): Ich glaube, darum denke ich. Christlicher Glaube angesichts der Herausforderung durch den Zeitgeist. Logos Editions, Ansbach, Abschn. 6.2.5 „In alle Welt“, s. 207ff.

[28] Flaig, E. (2011), ibid, s. 225.

[29] Kvekerne uttalte seg i 1727 mot slaveriet. Et halvt hundreår senere ble enhver som på en eller annen måte hadde noe med slavehandelen å gjøre, utelukket fra deres fellesskap (Turner, S. (2007), s. 123.

[30] Olsthoorn, T.: «Wir haben keine Ohren“. Kommunikationsprobleme und Missionsverständnisse bei der Verbreitung und Rezeption des Christentums in Grönland und Labrador im 18. Jahrhundert. i: Sträter, U., (Hg.) (2014): Pietismus und Neuzeit. Ein Jahrbuch zur Geschichte des neueren Protestantismus. Vanderhoeck & Ruprecht, Göttingen, Band 39, s. 47–86,49.

[31] Beyreuther, E. (1978): Geschichte des Pietismus. J.F. Steinkopf Verl., Stuttgart, s. 207.

[32] Spangenberg, G.A. (1982): Von der Arbeit der evangelischen Brüder unter den Heiden. Sit. i: Schumacher, J. (2024): Mit Peitsche und Bibel. Sklavenhaltung bei den Herrnhutern. Christliches Medienmagazin Pro, Heft 1, s. 30.

[33] Sit. i Bayreuther, R. (1978) ibid, s. 209.

[34] Flaig, E. (2011), ibid, s. 189.

[35] http://jochenteuffel.com/wp-content/uploads/2021/04/wesley-gedanken-ueber-die-sklaverei.pdf.

[36] Turner, S. (2002), ibid, s. 116.

[37] Turner, S. (2002), ibid, s. 117.

[38] Turner, S. (2002). ibid, s. 118.

[39] Turner, S. (2002), ibid, s. 118.

[40] Turner, S. (20029, ibid, s.126.

[41] Tidball, D.J. (1999): Reizwort Evangelikal. Entwicklung einer Frömmigkeitsbewegung. Edition Anker, Stuttgart, s. 260.

[42] Wirt, S.E., 1968: The social consequences of the Evangelical. Harper & Row, New York, s. 39.

[43] Tidball, D.J. (1999), ibid, s. 262.

[44] Lauster, J. (2014), ibid, s. 554.

[45] Lauster, J. (2014), ibid, s. 554.