Joint Declaration - enighet mellom katolikker og lutheranere om rettferdiggjørelseslæren?

11.04.2005
Kjell Olav Sannes
(Ressurser)

Joint Declaration on The Doctrine of Justification er svært forskjellig fra Porvoo-erklæringen. Mens Porvoo-erklæringen gjelder bestemte kirker i en region, angår Joint Declaration (JD) forholdet mellom Den romersk-katolske kirke og evangelisk-lutherske kirker overalt i verden. Porvoo-erklæringen er en avtale med en rekke konkrete bestemmelser om bl.a. nattverd- og prekestolfellesskap. JD vil lede fram til gjensidige erklæringer om at tidligere fordømmelser angående rettferdiggjørelseslæren ikke lenger rammer den annen part. Men den er ingen avtaletekst, og den er uklar når det gjelder rekkevidde og konsekvenser. Og mens Porvoo-erklæringen berører alle sider av kirkens tro og praksis, med vekt på embetsspørsmål, er JD opptatt av det aller mest sentrale i kristen tro og lære, spørsmålet om hvordan mennesker blir rettferdiggjort overfor Gud. For en luthersk teolog vil det si: Et viktigere spørsmål å samtale om kan vanskelig tenkes.

1. "Den artikkel som kirken står eller faller med"

La meg først slå fast et selvsagt men konsekvensrikt faktum: Når en på luthersk hold sier at rettferdiggjørelseslæren er "den artikkel som kirken står eller faller med", er det ikke den evangelisk-lutherske kirke som konfesjonskirke det er tale om. Det dreier seg altså ikke om eksistensberettigelsen av et bestemt kirkesamfunn, men om hva det er som skaper og oppholder Guds kirke på jord, den kirke som består av Kristus-troende mennesker på alle kontinenter og i alle kirkesamfunn. Det er jo ikke slik at lutheranere blir rettferdiggjort for Gud på én måte og katolikker på en annen. Alle som tilhører Guds kirke, rettferdiggjøres på samme måte. Det som gjør at syndige mennesker overhodet får være Guds barn, leve i samfunnet med ham og bestå i den endelige dom, dét og intet annet er saken her.

Et av de store problemene på reformasjonstiden var altså at en ikke så likt på dette spørsmålet, og følgelig heller ikke forkynte likt om det. Ikke minst på grunn av denne uenigheten kom det til en dyptgående splittelse. Selvsagt prøvet en å komme til enighet. Det skjedde alt på riksdagen i Augsburg i 1530, der de evangeliske stendene hadde lagt fram Den augsburgske bekjennelse (CA) for å vitne om dén kirkens tro, forkynnelse og lære som de stod for. Etter at motparten hadde svart med sin Confutatio, kom det til flere runder med utvalgsforhandlinger. Likeså under samtalene i Regensburg i 1541, men altså hele tiden uten å lykkes.2) I motreformasjonens periode skjedde det lite. Først i de siste tiårene er rettferdiggjørelseslæren for alvor satt på dagsordenen igjen. Den såkalte Malta-rapporten fra den første internasjonale dialogrunden mellom katolikker og lutheranere, Evangeliet og kirken (1972), hadde et kort avsnitt der en hevdet at det i dag avtegner seg en "vidtrekkende konsensus …. i tolkningen av rettferdiggjørelsen" (§26)3). I de følgende år var rettferdiggjørelseslæren langt på vei et ikke-tema i den internasjonale dialogen.4) Da Den katolsk-lutherske samtale gruppen i Norge i 1986 ville ta opp rettferdiggjørelseslæren, fantes det ikke noe dokument fra den internasjonale kommisjonen om dette emnet, derfor måtte gruppen knytte an til en lokal rapport fra USA, Justification By Faith fra 1983. Slik var situasjonen helt fram til 3. runde i den internasjonale katolsk-lutherske dialogen, da en tok opp arbeidet med Kirche und Rechtfertigung. Denne rapporten ble avsluttet i 1993 og forelå trykt i 1994. Og så, kort tid etterpå, kom Joint Declaration on The Doctrine of Justification.5)

2. Tilblivelse og foreløpig resepsjon

JD-prosjektet ble vedtatt i 1993.6) Høsten samme år oppnevnte Det pavelige råd for fremme av kristen enhet og Det lutherske verdensforbund (LVF) en gruppe for å lage et dokument som inneholdt en kort sammenfatning av det materialet som forelå. JD ble utarbeidet av disse ikke navngitte personer i løpet av to møter i mars og september 1994.7) I 1995 ble den sendt ut til høring, på katolsk side til regionale bispekonferanser men også til Troslærekongregasjonen i Vatikanet.8) Så sent som i november 1996 hadde en i LVF ikke mottatt noen reaksjon fra Den katolske kirke.9)

Fra LVF gikk dokumentet ut til medlemskirkene i januar 1995, med et brev der generalsekretær Noko ba kirkene svare på om de 1) fant den luthersk - romersk katolske konsensus som er formulert i JD om rettferdiggjørelseslæren å være i samklang med det apostoliske evangelium slik det er proklamert i Skriften og bevitnet i våre bekjennelsesskrifter, og 2) om de kunne godta denne konsensus som tilstrekkelig grunnlag til å erklære at lærefordømmelsene angående rettferdiggjørelsen i de lutherske bekjennelsesskriftene ikke treffer Den romersk-katolske kirke i dag. Tanken var at denne prosessen skulle lede fram mot offisielle gjensidige erklæringer i 1997.10) Høringsuttalelsene innen Den norske kirke falt svært forskjellig ut. Misjonshøgskolen svarte ja på begge spørsmål, mens Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo fant det vanskelig i det hele å besvare spørsmålene, slik de var stilt. Det var også klare forskjeller mellom Norsk Teologisk Nemnd og Mellomkirkelig Råd. Etter denne ganske tvetydige prosessen svarte Bispemøtet et betinget ja på spørsmål 1, men fant ikke å kunne svare et uforbeholdent ja på spørsmål 2. Bispemøtets uttalelse ble sendt LVF som Den norske kirkes foreløpige svar.11)

Til fristen forelå det i LVF 24 svar fra 36 kirker, stort sett fra Europa og Nord- Amerika. Det er en liten del av Det lutherske verdensforbunds 122 medlemskirker, men fordi det er tale om store kirker, som de i Tyskland, Sverige og Finland, utgjør de nesten 2/3 av LVF's samlede medlemstall. Ca. 2/3 av svarene hadde et mer eller mindre klart ja, bl.a. fra USA, Sverige og Ungarn, og ca. 1/3 svarte nei, bl.a. fra Madagaskar og Østerrike. 2 svar, fra Tyskland og Finland, stilte betingelser for tilslutning og kom med en rekke endringsforslag til teksten.12)

Reaksjonene fra kirkene viste at det var nødvendig å bearbeide teksten videre, og det skjedde i en egen arbeidsgruppe på et møte i Würzburg i juni 1996. Det går fram av den bearbeidete teksten at de konkrete forslag som var kommet inn, særlig fra Tyskland og Finland, i stor grad ble innarbeidet i den nye såkalte Würzburg-teksten.13) Denne annen utgave av JD ble ikke sendt ut til kirkene. Det ble nemlig tidlig klart at heller ikke den ville bli den endelige. En gruppe teologer og kirkeledere som analyserte den, hadde flere kommentarer. Rådet i LVF vedtok i september 1996 at det var behov for ytterligere forbedringer av teksten, og at en revisjonsgruppe skulle se nærmere på den, særlig på paragrafene 23, 26 og 28-31. Denne bearbeidelsen fant sted i januar 1997, og ble så behandlet av Eksekutivkomiteen i LVF i februar med tanke på utsendelse til medlemskirkene. Disse bes nå om å gi sin endelige avgjørelse, "yes or no", i løpet av et år, og et eventuelt ja skal så erklæres i løpet av 1998.14)

3. Kritikk mot resepsjonsprosessen

Flere sider ved denne prosessen har blitt sterkt kritisert. Det gjelder ikke minst at en fra begynnelsen hadde lagt opp et bestemt tidsskjema for prosessen, med det mål at den skulle sluttføres på Det lutherske verdensforbunds generalforsamling i Hong Kong i 1997.I år er det nemlig 50 år siden LVF ble opprettet, og 450 år siden Trient-konsilets viktige dekret om rettferdiggjørelsen ble vedtatt i 1547. Trolig var dette bakgrunnen for at Mellomkirkelig Råd i sitt følgebrev ved utsendelsen av dokumentet påpekte at det ikke skulle omformuleres, og at en måtte ytre seg til teksten slik den var.15) Kritikerne har med rette pekt på at tiden ble for knapp til at medlemskirkene kunne arbeide ordentlig med dokumentet, og på at tidsplanen gjorde at prosessen ble lagt opp på en skjev måte. Hadde en åpnet for eller endog bedt om forslag til forbedringer av teksten, kunne dette vært et konstruktivt bidrag.

Diskusjonen har også gått på forholdet mellom JD-prosjektet og de øvrige tosidige læresamtalene. Det mest påfallende er den uklare sammenhengen med den foregående dialograpporten Kirche und Rechtfertigung fra 1994. De to tekstene ligger nær hverandre i tid; JD ble skrevet omtrent samtidig med at dialograpporten forelå trykt, og uten at den ble brukt i særlig grad.16) JD presenterer riktignok seg selv som et dokument som bygger på de internasjonale dialograpportene, men viser i tillegg til USA-dialogen og framfor alt til arbeidet av Den Økumeniske arbeidskrets av evangeliske og katolske teologer i Tyskland, Lehrverurteilungen Kirchentrennend? fra 1986, der en gikk inn på problemet med reformasjonstidens fordømmelser mellom katolikker og lutheranere. I oversendelsesbrevet til kirkene fra generalsekretær Noko heter det at det tyske arbeidet har vært det som utløste ("has been the trigger of") den prosessen som ledet til JD.17) Det innebar også at et planlagt studie-arbeid med Lehrverurteilungen-dokumentet ble forandret; det er visstnok bare en nordisk gruppe som er i virksomhet med dette.18)

I de spørsmålene generalsekretæren stilte medlemskirkene, dreide altså det første seg om de fant den luthersk-katolske konsensus som er formulert i JD å være i samklang med evangeliet slik det er proklamert i Skriften og bevitnet i bekjennelsesskriftene. Det er etter mitt syn påfallende at kirkene ikke også ble bedt om å uttale seg om de var enig i at det som JD hevdet var en konsensus mellom de to partene, også virkelig var det. Det er ikke det samme å kunne slutte seg til en slik tekst rent generelt, og å akseptere den som en konsensustekst mellom to parter som tradisjonelt har stått langt fra hverandre.

Et annet sterkt omdiskutert punkt var at en la opp til en lukket behandling, ved at dokumentet var merket "Not for Quotation or Publication". Dette trykke- og sitatforbudet førte til at prosessen flere steder, også i Norge, er blitt anklaget for manglende åpenhet og direkte hemmelighetskremmeri, i strid med luthersk vilje til åpen diskusjon blant både teologer og i kirkene generelt om viktige teologiske spørsmål. Den finske lutherske kirke var en av de skarpeste kritikere. I Finland tok en da også saken i sine egne hender ved at en offentliggjorde en finsk oversettelse.19) Senere er bl.a. også en norsk oversettelse av 1995-teksten ved Inge Lønning trykt. I det følgende gjør jeg bruk av denne oversettelsen ved norske sitat fra 1995-teksten. Mens det for denne utgaven er noe uklart om én tekst er originalen, er det for Würzburg-utgavene klart at den tyske er originalteksten. Jeg legger hovedvekten på Würzburgteksten. I noen tilfeller trekker jeg linjene tilbake til 1995-teksten, for å se sammenhengen med den og med vurderingene av den fra kirkene.20)

4. JD og dens prinsipielle grunnsyn

Dokumentet har 5 deler, med et kort forord. Etter en mer prinsipiell innledning (§§ 1-7) tar del 1 opp Bibelens budskap om rettferdiggjørelsen (§§8-12) - nokså utvidet i forhold til 1995-teksten - og del 2 rettferdiggjørelseslæren som økumenisk problem (§13). Del 3 har overskriften "den felles forståelse av rettferdiggjørelsen" (§§ 14-18). Om den sies det blant annet:

"Det er ene og alene av nåde og ved troen på Kristi frelsesverk og ikke på grunn av noen fortjeneste i oss at vi blir mottatt av Gud og mottar Helligånden som fornyer hjertene og setter oss i stand til å gjøre gode gjerninger." (§15; også gjengitt i §l4)

Vi syndere lever alene av Guds tilgivende og nyskapende barmhjertighet, som vi aldri kan fortjene (§17). 1996-teksten er blitt mer kristosentrisk enn den første, ikke minst etter forslag fra den finske kirke. Det heter nå at "Kristus selv er vår rettferdighet" (§15), og at vi rettferdiggjøres alene ved Kristus (§16). Sammen med en sterkere trinitarisk orientering, som også finnene står bak (§15), er dette en klar styrking av teksten.21) Det slås videre fast at rettferdiggjørelseslæren vil være kriterium ved at den uavbrutt vil orientere lære og praksis i retning av Kristus (§18).

Denne felles forståelsen utfoldes så i del 4 (§§19-40; 97: §§ 19-39) under ulike synsvinkler: Synden og menneskets maktesløshet når det gjelder rettferdiggjørelsen, rettferdiggjørelsen som syndstilgivelse og rettferdiggjøring, rettferdiggjørelse ved tro og av nåde, den rettferdiggjorte som synder, lov og evangelium, frelsesvisshet og den rettferdiggjortes gode gjerninger. I den avsluttende del 5 (§§41-45; 97: §§40-44) sier en noe om betydning og rekkevidde av den konsensus som er oppnådd.

Selve strukturen er i hovedsak lik i de ulike tekstutgavene, med få endringer. Derimot er store deler av teksten bearbeidet, tildels ganske mye. Det gjelder også forholdet mellom de to Würzburg-tekstene.

JD vil vise at de lutherske kirker og den romersk-katolske kirke på grunnlag av dialogen nå er i stand til å stå for "en felles forståelse av vår rettferdiggjørelse ved Guds nåde i troen på Kristus" (§5).22) JD inneholder ikke alt som læres i begge kirker om rettferdiggjørelsen, men omfatter "einen Konsens in Grundwahrheiten der Rechtfertigungslehre", en konsensus i grunnsannhetene i rettferdiggjørelseslæren (§5). Dette uttrykket er blitt det sentrale stikkord i Würzburg-teksten (se også §§ 13.14.41.44; 97: §§ 13.14.40.43).

I lys av denne konsensus i grunnsannhetene er - hevdes det - de gjenværende forskjeller i språk, teologisk utforming og betoning til å bære, "tragbar". De forstås som henholdsvis luthersk og romersk-katolsk "utfoldelse" av rettferdiggjørelsestroen, derfor er de åpne mot hverandre og opphever ikke den oppnådde konsensus i grunnsannhetene. (§41; 97: §40) De forskjellige aksentueringer i enkeltutsagn er forenlige med konsensus i grunnsannhetene.

Dermed kommer også de gjensidige lærefordømmelsene fra 1500-tallet i et nytt lys, ifølge §42 (97: §41). I 1996-teksten heter at læren i dagens lutherske kirker henholdsvis romersk-katolske kirke ikke treffes av fordømmelsene (§42; uth. her).23) Dermed har en åpnet for at de traff den annen part den gang de ble formulert, men at de ikke lenger gjør det i dag. Nye innsikter krever at en ser de skillende kontroversspørsmål og lærefordømmelser i et nytt lys og overvinner dem, heter det (§7). Dette fjerner ikke alvoret i fordømmelsene, de var nemlig ikke uten videre grunnløse ("gegendstandslos"), men beholder for oss betydningen av nyttige advarsler som vi skal akte på i lære og praksis (§43 (uth. her); 97: §42). Tanken synes nærmest å være at de to parter ser den annen kirkes fordømmelser som nyttige advarsler også for sin del.

Dette følges opp i den omfattende del 4, som gjennomgår rettferdiggjørelseslæren fra ulike synsvinkler. Disse avsnittene er bygd opp med et innledende fellespunkt ("Vi bekjenner i fellesskap . . . "), og så to punkter med de to konfesjonenes ulike anliggender og lære.

Hvilke sannheter er det tale om som her karakteriseres som grunnsannheter? Og hvordan kan en etterprøve og begrunne om det er konsensus om disse? Ikke noe av dette er spørsmål som er lette å besvare. Her er det allerede et problem å vite hva de to parter legger i de fellesutsagnene som skal dokumentere denne konsensus. Både økumeniske og andre teologiske felles-uttalelser er jo nødvendigvis formulert ut fra de ulike forfatteres ulike språk- og tankeverden, og må da også tolkes på bakgrunn av det. Det gjør det ikke alltid lett å gi en entydig tolkning av dem, og dermed er det ofte vanskelig å ta stilling til om enigheten er reell eller bare tilsynelatende. Tvetydige økumeniske tekster er til liten gagn for sann økumenikk. I vårt tilfelle gjør også forhistorien, med en langvarig diskusjon på et til dels høyt presisert teologisk nivå, at det må stilles tilsvarende høye krav til erklæringens språklige og saklige presisjon. Mens en kan nøye seg med relativt enkle konstateringer av enighet der et spørsmål ikke har vært omstridt, krever en høyt presisert motsetning at en virkelig "konsensus i grunnsannhetene", som pretenderer å avklare et teologisk grunnproblem, må ha minst det samme presisjonsnivå.

Dessuten finnes det ikke, like lite som i noen annen del av teologien, en nøytral eller universelt anerkjent metode å følge. Det er ikke mulig å finne et stormfritt metodisk ståsted hevet over de teologiske standpunkters strid. Mitt ståsted i denne drøftelsen gir seg da heller ikke ut for å være nøytralt, men er et evangelisk-luthersk.

Endelig: Når det spørres etter om det foreligger slik konsensus i grunnsannhetene i rettferdiggjørelseslæren, må dét spørsmålet avklares fra begge sider. De to parter kan ikke uten videre forutsettes å være enige om hva disse grunnsannhetene er. JD's påstand om at det nå er konsensus i disse, må derfor vurderes opp mot det som katolikker og lutheranere på hver sin side vil anse som grunnsannheter. Det er altså ikke bare tillatt, men både sakssvarende og helt nødvendig, å spørre: Svarer det som presenteres som konsensus i grunnsannhetene til vår kirkes syn på grunnsannhetene? Jo klarere og bedre begrunnet svar en kan gi på dette spørsmålet fra begge sider, jo bedre for en saklig vurdering av spørsmålet om reell konsensus. Her bør teologer fra begge kirkelige tradisjoner gå inn i vurderingen ut fra sine respektive ståsteder.

Jeg vil derfor etterprøve påstanden om at det foreligger en konsensus i grunnsannhetene i rettferdiggjørelseslæren, med den følge at de tilsvarende fordømmelser ikke lenger rammer den annen part, ved å stille følgende tre spørsmål:

  1. Dokumenterer JD konsensus om det som - etter luthersk syn - er grunnsannhetene i rettferdiggjørelseslæren?
  2. Er det virkelig slik at fordømmelsene fra 1500-tallet ikke lenger treffer den annen part?
  3. Har rettferdiggjørelseslæren tilsvarende plassering og konsekvenser innenfor de to teologiske helhetssyn?

5. "Konsensus i grunnsannhetene i rettferdiggjørelseslæren"?

Her skal det altså dreie seg om å etterprøve om JD virkelig dokumenterer en konsensus om det som - etter luthersk syn - er grunnsannhetene i rettferdiggjørelseslæren. Det innebærer også et forsøk på å formulere det jeg som luthersk teolog ser som slike grunnsannheter. En rekke punkter kunne vært tatt opp med tanke på denne saken, men jeg har valgt ut tre punkter som jeg finner helt sentrale.

Men først: Er nå dette en riktig måte å drive økumenikk på? Er det ikke å absoluttere egne standpunkter allerede i utgangspunktet? Blokkerer ikke dette for enhver saklig dialog?

Jeg vil svare slik: Økumeniske læresamtaler vil lett tolkes innen en av de kjente former for tosidig kontakt i samfunnet forøvrig, f.eks. som forhandlinger. Da ligger det nær å si at det er umulig å stille med absolutte standpunkter. Hvis partene i arbeidslivet eller stater med tvister om grenser eller fiskekvoter stilte med absolutte krav, ville en aldri komme noen vei. At økumeniske læresamtaler ikke er - eller iallfall ikke bør være - forhandlinger i denne forstand, like lite som teologi i det hele er det, er det vanskelig å vinne gehør for. Teologisk bedømt kan det her ikke være tale om å finne

Kompromisser eller møtes på halvveien, i hvert fall ikke hvis det dreier seg om selve evangeliet, om frelsesspørsmålet, det ene nødvendige i forholdet mellom Gud og mennesker.

Økumeniske spørsmål av en slik vekt kan bare drøftes meningsfullt der det skjer med det alvor som oppstår der mennesker med sterk overbevisning om sine respektive syn møtes for å prøve om de er i stand til å oppnå reell enighet om hva som er den ene kristne sannhet.

Og så til de konkrete enkeltpunkter.

1. Rettferdiggjørelsen for Gud er ene og alene Guds gjerning, uten grunnlag i noe i oss og uten vår medvirkning

I del 4.1 om menneskets maktesløshet heter det at mennesket som synder er ute av stand til av seg selv å vende seg til Gud og å fortjene rettferdighet, og at rettferdigheten for Gud skjer alene av nåde (§19). Det er godt at dette sies:

Også katolikkene har lagt og legger meget stor vekt på Guds nåde. Når de likevel vil tale om at mennesket ved sin tilslutning til Guds rettferdiggjørende handling medvirker, "mitwirke", ser de det som en virkning av nåden, heter det (§20). Dette er en umulig tanke for lutheranerne. Mens 1995-teksten her talte om at mennesket etter luthersk syn er passivt, har Würzburg-teksten etter finsk forslag tatt med at det er ute av stand til å medvirke til sin frelse fordi det som synder aktivt motsetter seg Gud og hans frelsende handling. Dermed benekter lutheranerne enhver mulighet for at mennesket kan yte et eget bidrag til sin rettferdiggjørelse. (§21; jfr. §23) - Her er teksten blitt langt mer presis, men dermed avslører den også hvor langt en fortsatt står fra hverandre på dette avgjørende punkt. Inkludert i dette ligger også de ulike syn på hva nåde er.

2. Rettferdiggjørelsen innebærer at Kristi rettferdighet tilregnes oss syndere, vi som i oss selv står under Guds vrede og dom

Her kan en som nevnt bekjenne sammen at "Kristus selv er vår rettferdighet" (§15). Flere ganger tas dette opp i redegjørelsene for det lutherske synet, når det heter at den troende ved troen får del i Kristi rettferdighet, som gjør ham rettferdig for Gud (§29), og det heter at rettferdigheten som "delaktighet i Kristi rettferdighet alltid er fullkommen" (§40; 97: §39). Katolikkene synes ikke i stand til å si det samme. Den forenssiske rettferdiggjørelse, at rettferdigheten er noe som tilregnes oss, kan nevnes som et aspekt ved siden av andre (§22), men det blir ikke det avgjørende punkt, slik det er for luthersk teologi.

3. Rettferdiggjørelsen skjer alene ved tro, i betydningen tillit til at Guds tilgivelse gjelder meg

Begge parter taler ofte om troen, både i fellesutsagn og hver for seg. I del 4.3 om rettferdiggjørelse ved tro og av nåde bekjenner en sammen at "synderen blir rettferdiggjort ved troen på Guds frelseshandling i Kristus" (§25. ~27). Så heter det:

"I den rettferdiggjørende tro stoler [vertraut] mennesket på Guds nådige løfte, og i den [troen] er håpet på Gud og kjærligheten til ham innesluttet" (§25).

Sammen har en altså ikke kommet lenger enn til å koble troen sammen med både tilliten til Gud og med håpet og kjærligheten. Bare lutheranerne kan tale om at synderen rettferdiggjøres for Gud ved troen alene (§26), og si at den troende i anfektelsen ikke skal

"se på seg selv, men feste blikket bare på Kristus og stole på ham alene. Slik er han viss på sin frelse i tillit til Guds tilsagn" (§36; 97: §35; jfr. §37).

Katolikkene sier at de kan dele dette anliggendet om å stole på Kristi løfteord, men det synes for dem knyttet til løsenøkkelen (§37; 97: §36). De ser troen som nødvendig i rettferdiggjørelsen, men da sammen med håpet og kjærligheten (§27). Troen blir for dem en guddommelig meddelt dyd sammen med andre, ikke - som hos lutheranerne - tilliten til at Guds frelse i Kristus gjelder meg. Heller ikke her er det noen konsensus i grunnsannhetene.

6. Treffer fordømmelsene den annen part?

JD tenker på en annen måte om lærefordømmelsene enn det tyske Lehrverurteilungen- prosjektet. Der gikk en inn på de konkrete lærefordømmelsene fra reformasjonstiden for å se om de fremdeles treffer den annen part. JD sier derimot: Konsensen i grunnsannhetene mellom oss er nok til å si at fordømmelsene fra dengang i dag ikke lenger treffer den annen.

På dette viktige punktet er det mange spørsmål som bør stilles. Et av dem er: Hvilke lutherske fordømmelser er det en tenker på? Sannsynligvis henger tausheten om dette for en del sammen med koblingen til det tyske prosjektet, der en tenkte innen rammen av hele Konkordieboken, ikke minst på Konkordieformelen. For Den norske kirke er situasjonen en noe annen, ettersom Konkordieformelen ikke inngår i vårt læregrunnlag. - Ellers har en nok ment at det metodiske grepet i JD, nemlig å starte med en konsensus-erklæring, ikke gjør det nødvendig å gå inn på de konkrete fordømmelsene.

Etter mitt syn er særlig dette siste et problem. Det kan føre til at en befinner seg på et altfor generelt nivå og ikke går inn på de konkrete fordømmelsesutsagnene. Her kunne det faktisk vært nyttig å være helt konkret. Det er jo en nær sammenheng mellom en bekjennelses eller et konsilvedtaks lære og de fordømmelsene de tar med. Fordømmelsene presiserer læren. Det tenkes riktignok noe forskjellig i henholdsvis luthersk og katolsk kontekst: CA vil si hva de evangeliske forkynnerne positivt lærer; fordømmelsene er tilordnet læreutsagnene som negative avgrensninger, og blir dermed også en hjelp til å tolke og presisere de positive læreutsagnene. I Trient-konsilets dekret om rettferdiggjørelsen fra 1547 er det ifølge Hubert Jedin omvendt - i tråd med konsilets hensikt om å avgrense den katolske tro mot protestantisk lære -fordømmelsessatsene, de 33 canones, som er hovedsaken; lærekapitlene foran er forklaringer til canones.24) I så fall er fordømmelsene konsilets egentlige læreutsagn, og får altså svært stor vekt. Lærefordømmelsene i Trient-konsilets rettferdiggjørelsesdekret markerer altså Den romersk-katolske kirkes lære.

Fordømmelsene i 1547 var generelt rettet mot protestantene. Men de nevner ikke bestemte personer, retninger eller land. Konsilets fordømmelser har formen: "Si quis dixerit, …., anathema sit" - "Hvis noen sier, ….., han være forbannet." Når en skal vurdere om de treffer den lutherske kirke idag, er det ikke tilstrekkelig at den ene part sier at dens fordømmelser ikke/ikke lenger rammer den annen part. Den andre bør også bli hørt om hva en står for. Det blir et i høy grad relevant spørsmål om f.eks. vi lutherske kristne finner vårt eget syn igjen i det som fordømmes av Trient-konsilet. En må da - i det minste som en viktig del av prosessen - avklare om en deler de oppfatninger som lærefordømmelsene på den annen side tar avstand fra.

To eksempler: I Trient-konsilets canon 12 fordømmes den som sier at

"den rettferdiggjørende tro intet annet er enn tillit til Guds miskunn som tilgir synder for Kristi skyld, eller at det er denne tillit alene som vi rettferdiggjøres ved" (uth. her).25)

I det tyske Lehrverurteilungen-arbeidet hevdes det at den reformatoriske bruk av ordet 'tro' svarte til den katolske trehet 'tro, håp og kjærlighet', derfor rammer ikke canon 12 det lutherske synet.26) Denne vurderingen motsies av Jörg Baur, som hevder at canon 12 direkte avviser den lutherske bekjennelse.27) Den 8. generalsynode i Den forente evangelisk-lutherske kirke i Tyskland (VELKD) avgav 19.10.94 en offisiell uttalelse om Lehrverurteilungen-dokumentet. I den heter det at det finnes lærefordømmelser som ennå treffer, også når det gjelder rettferdiggjørelsen. Det er ennå forskjeller, særlig når det gjelder forståelsen av nåden og av troen.28)

Etter min vurdering gir faktisk Trient-konsilet i canon 12 en god definisjon av hva troen er ifølge luthersk syn, nemlig "tillit til Guds miskunn som tilgir synd for Kristi skyld", og at vi rettferdiggjøres ved denne tillit alene. Det er nok riktig at en på katolsk hold ikke lenger forstår 'tro' så ensidig om forstandens tilslutning til det åpenbarte Guds Ord som før. Men å forstå 'tro' som tillit til Guds miskunn er av canon 12 fordømt som ikke-katolsk lære; en må også ha med håpet og framfor alt kjærligheten. Dermed blir 'troen' for katolsk teologi en form for dyd, noe mennesket må ha for å oppnå frelsen, mens den etter luthersk oppfatning ene og alene er den tillit som holder fast på og tar imot den frelse som gis oss av Gud selv.

Tilsvarende gjelder Trient-konsilets canon 11, som fordømmer den som sier at

"mennesket blir rettferdiggjort enten alene ved tilregning av Kristi rettferdighet eller alene ved tilgivelse av syndene, med utelukkelse av nåden og kjærligheten som er utgytt i deres hjerter ved Den Hellige Ånd, og forblir i dem, eller også at den nåde ved hvilken vi blir rettferdiggjort bare er Guds miskunn [favor dei]" (uth. her).29)

Her kom det til en lignende debatt i forbindelse med synspunktene i Lehrverurteilungen-uttalelsen, med tilsvarende konklusjon fra VELKD's generalsynode. Igjen vil jeg si: Vi lutheranere må vedstå oss - ikke av historisk pietet men ut fra vår oppriktige overbevisning at det faktisk er dette vi lærer og tror, at vår rettferdighet overfor Gud alene er den Kristi rettferdighet som tilregnes oss, ikke noe som vi får på grunn av den kjærlighet som er virket av Guds Ånd og Guds nåde i oss Og dét henger sammen med at den nåde vi blir frelst ved, bare er Guds miskunn, ingen virkelighet i menneskesjelen.30)

Disse to eksemplene viser etter mitt syn at den lutherske kirkes rettferdiggjørelseslære på enkelte avgjørende punkter virkelig treffes av Trient-konsilets fordømmelser. Bildet er ikke entydig: Det finnes også fordømmelser som retter seg mot rene misforståelser av luthersk lære, og som vi ikke blir og egentlig aldri har blitt truffet av. Men det er ikke sakssvarende å si generelt at konsilets fordømmelser ikke lenger treffer oss.

Nå kan det også tenkes en annen vei, nemlig at i dette tilfelle Den romerskkatolske kirke foretar en offisiell presisering av hvordan en forstår de mest aktuelle fordømmelsene fra Trient-konsilet. Det svarer til synet på generalsynoden i VELKD i 1994, som uttalte at en rekke lærefordømmelser bare då kan sies å ikke treffe lenger hvis det romersk-katolske læreembete fastsetter bestemte tolkninger av dem.31) I en ikke- offisiell og ikke offentliggjort uttalelse om lærefordømmelsene fra Det pavelige råd for fremme av kristen enhet fra 1992 gjør en i forbindelse med de to nevnte 'canones' fra Trient omtrent det motsatte: En presiserer ikke Trient-konsilets fordømmelser, men argumenterer med at Apologien 4,72 viser at lutheranerne på to punkter ikke har et syn som rammes av disse fordømmelsene.32) Eksegesen av de lutherske bekjennelsesskriftene er etter min vurdering meget diskutabel. Enhetsrådet synes dessuten selv å mene at canon 11, som avviser at nåden bare er 'favor Dei', treffer lutheranerne. I sum bekrefter dette at det her ikke har skjedd noe gjennombrudd. Skal det foretas en slik presisering, er det nok andre instanser innen Den romersk-katolske kirke som må på banen.

7. Plassering og konsekvenser

Det tredje spørsmål jeg satte opp for å etterprøve JD's påstand, var: Har rettferdiggjørelseslæren tilsvarende plassering og konsekvenser innenfor de to teologiske helhetssyn? Utgangspunktet er den helt sentrale plass rettferdiggjørelseslæren iallfall i prinsipp - har innen luthersk teologi og kirkeliv. Dreier det seg virkelig om en konsensus i grunnsannhetene, må det også få konsekvenser for helheten. Spørsmålet om denne lærens "Stellenwert", et uttrykk som kan gjengis med betydning, vekt o.l., hører altså nær sammen med selve lærepunktet. Tiden tillater ikke en utdyping av dette, som har spilt en stor rolle ikke minst i norsk debatt om JD.33) Noen stikkord skal nevnes: Er det slik at rettferdiggjørelsen skjer ved troen alene, uten gjerninger, får de gode gjerninger en annen plass enn om de inngikk i rettferdiggjørelsen. Er den knyttet til evangeliet, formidlet gjennom nådemidlene, har dét konsekvenser for forståelsen av kirken og dens tjenere.

8. Oppsummering

  1. Det er gledelig at katolikker og lutheranere arbeider med dette helt sentrale og avgjørende spørsmål.
  2. Joint Declaration dokumenterer en viss konvergens mellom katolikker og lutheranere i rettferdiggjørelseslæren. Det er imidlertid et problem at de aktuelle formuleringer og utsagn ofte er tvetydige, når de leses ut fra de to ulike kontekster.
  3. På mange viktige punkter består dyptgående teologiske forskjeller. Det er ikke oppnådd konsensus om grunnsannheter som at vi rettferdiggjøres alene ved troens tillit til Guds miskunn, at rettferdiggjørelse vil si at syndige mennesker tilregnes Kristi rettferdighet og at den ene og alene er Guds verk, uten menneskets medvirkning.
  4. Joint Declaration har så langt ikke vært i stand til å påvise at det finnes en konsensus i grunnsannhetene i rettferdiggjørelseslæren.
  5. Problemet med fordømmelsene er behandlet for generelt.
  6. Rettferdiggjørelsen er ikke i tilstrekkelig grad sett i sammenheng med kristen lære og kirkelig praksis som helhet.
  7. Selv om Joint Declaration inneholder verdifulle elementer, har selve opplegget og den metodiske tenkning så mange uklare og problematiske sider at det ikke bør videreføres i sin nåværende form. Å gjøre halvgodt arbeid gagner ikke denne avgjørende viktige sak.

NOTER:

  2. Prøveforelesning for den teologiske doktorgrad, fredag 24.1.97, over selvvalgt emne. Forelesningen er noe bearbeidet; se særlig note 20 nedenfor.
  3. Vinzenz Pfnür: "Die Einigung in der Rechtfertigungslehre bei den Religionsverhandlungen auf dem Reichstag zu Augsburg 1530", i: Confessio Augustana und Confutatio. Der augsburger Reichstag 1530 und die Emheit der Kirche (Reformationsgeschichtliche Studien und Texte 118), hg. von Erwin Iserloh, 2. Auflage, Mtinster Westfalen 1981, 34~374; Vinzenz Pfnür: Einig in der Rechtfertigungslehre? Wiesbaden 1980, 366.
  4. "Rapport fra den evangelisk-lutherske/romersk-katolske studiekommisjon "Evangeliet og kirken"", Norsk teologisk tidsskrift 1973, 81-146. Teksten er oversatt og kommentert av en gruppe forfattere. - Jfr. også §28.
  5. Det finnes unntak, f.eks. Alle unter einem Christus fra 1980, utgitt i Dokumente wachsender Übereinstimmung, hg. von Harding Meyer, Hans Jörg Urban,_Lukas Vischer, Paderborn/Frankfurt am Main 1983, 323-328. Det tar opp CA, og inneholder et lite, men viktig avsnitt om CA 4 (326, §14).
  6. Retferdiggjørelsen. Uttalelse fra Den katolsk-lutherske samtale gruppen i Norge, Kirkens Informasjonstjeneste 1991: "U.S. Lutheran - Roman Catholic Dialogue: Justification By Faith", Origins. NC Documentary Service, October 6, 1983, Vol. 13: No. 17, 277-304; Gemeinsame römisch-katholische evangelisch-lutherische Kommission (Hg): Kirche und Rechfertigung. Das Verstdndnis der Kirehe im Licht der Rechfertigungslehre, PaderbornIFrankfurt 1994; Joint Declaration on the Doctrine of Justification. Lutheran World Federation - Pontifical Council for Promoting Christian Unity, Geneva 1995.
  7. Ad hoc Advisory Group. Lutheran World Federation. Joint Declaration on the Doctrine ofJustification, Geneva 28-29 June 1996. Report, 1.
  8. Heinz-Albert Raem: "Differenzierter Konsens. Wichtiger Schritt zur Kirchengemeinschaft: 1997 wollen Lutheraner und Katholiken ihre Beziehungen auf eine neue Basis stellen", Bausteine für die Einheit der Christen, Heft 144, 1996, 25.
  9. Meldingsark, Geneva, Oct. 3 1996, 2.
  10. LVF-nyhetsmelding av 6.Nov.1996.
  11. Brev fra LVF ved generalsekretær Noko av 30.01.95 til medlemskirkene, gjengitt i Kirke og Kultur 1996, 232-235.
  12. Se uttalelser fra Misjonshøgskolen (1995), Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo (1995), Det teologiske Menighetsfakultet (1995), Norsk teologisk nemnd januar 1996), Mellomkirkelig Råd (sak MKR 4/96), og Bispemøtet våren 1996, sak BM 04/96 (trykt i Kirke og Kultur 1996, 243-248).
  13. Analysis of the Responses by the Lutheran Churches to the Joint Declaration on the Doctrine of Justification, Institute for Ecumenical Research, Strassburg 1996, 1/2-1/3.
  14. Gemeinsame Erklärung zur Rechtfertigungslehre, Würzburg 7.6.1996.
  15. Ad hoc Advisory Group. Lutheran World Federation. Joint Declaration on the Doctrine of justification, Geneva 28-29 June 1996. Report; brev fra LVF ved generalsekretær Noko av 06.11.96 til medlemskirkene; Excerpts from the Minutes. Meeting of the LWF Council 24 Sept. - 1 Oct, 1996, Geneva: 18.3; brev fra LVF ved generalsekretær Noko av 26.02.97 til medlemskirkene. Den tredje - og planlagt siste - tekst, Gemeinsame Erklärung zur Rechtfertigungslehre, Würzburg II 18.1.1997 (JD 1997), ble behandlet i eksekutivkomiteen i LVF 1.-2. februar 1997, og sendt til medlemskirkene samme måned, ledsaget av nevnte brev av 26.2.97.
  16. Brev fra MKR av 09.06.95 til høringsinstansene, pkt. 3.
  17. Det har da også vært påpekt av Inge Lønning, som var med i den tredje dialog-gruppen, at lite av den finnes i JD (Inge Lønning: "Feilprogrammert økumenikk og feiladressert kritikk", Præsteforeningens Blad 1996/6, 145f).
  18. Brev fra LVF av 30.01.95, Kirke og Kultur 1996, 232 (jfr. note 10). Til forholdet mellom de to prosjektene, se Theodor Dieter: Aufhebung der Lehrverurteilungen: Zum Stand der römisch-katholisch/lutherischen Dialogs (manuskript av foredrag i Strasbourg 26.08.96).
  19. Bemerkungen einer Nordischen Studiengruppe zur "Gemeinsamen Erklärung zur Rechtfertigungslehre" av 24.03.96, 1.
  20. Analysis of the Responses 1996, I/6 (jfr. note 12).
  21. JD 1995 ble laget på engelsk, tysk, spansk og fransk (brev fra LVF - 30.01.95 (jfr. note 10)). Det er ikke helt klart om en av dem skal regnes som den offisielle. Den nordiske lutherske teologgruppen som er oppnevnt av LVF for å studere lærefordømmelsene, omtaler den tyske teksten som originalteksten (Bemerkungen einer Nordischen Studiengruppe, (1 jfr. note 18)). Den norske kirke mottok den engelske teksten i forbindelse med høringen i 1995. Kanskje de fire nevnte tekstene må anses som likeverdige. - Hva angår Würzburg- tekstene fra 1996 og 1997, er det klart at det er den tyske teksten som er originaltekst (brev fra MKR av 18.03.97 til høringsinstansene). Den norske oversettelsen av 1995-teksten foreligger i Kirke og Kultur 1996, 236-242.
    Denne endelige JD-teksten forelå ikke for meg da prøveforelesningen ble holdt. Jeg har valgt å i all hovedsak holde meg til mitt manuskript fra 24.1., men på enkelte punkter, som her, har det vært naturlig å ajourføre det noe. Der nummereringen i JD 1997 avviker fra 1996-utgaven, slik den gjør fra § 31/ 32 av, har jeg anført dette i henvisningene i teksten. Det skjer da slik: 97: §31. Henvisningene til 1995-teksten er markert ved understrekning.
  22. Jfr. Stellungnahme des Rates für Auswärtige Angelegenheiten der evangelisch-lutherisehen Kirche Finnlands zum Entwurf eines Dokuments des lutherischen Weltbunds und des päpstlichen Rats zur Forderung der Einheit der Christen (1995), 7.
  23. Uttrykket i 1995-teksten om en felles forståelse av eller grunnleggende overensstemmelse med tanke på "trosinnholdet i læren om rettferdiggjørelsen" (§5. 42), er tatt bort.
  24. I 1995-teksten het at den lutherske lære "ikke lenger" blir truffet av de angjeldende fordømmelsene fra konsilet i Trient, og tilsvarende den andre veien (§43; uth. her). 1997- teksten presiserer at det er tale om de to kirkenes lære slik de er framstilt i JD (97: §41).
  25. Huhert Jedin: Geschichte des Konzils von Trient, Bd. II, Freiburg 1957, 262f.
  26. Heinrich Denzinger/Peter Hünermann: Enchiridion symbolorum definitionum et declarationum de rebud fidei et morum - Kompendium der Glaubensbekenntnisse und kirchlichen Lehrentscheidungen Lateinisch - Deutsch, 37. Auflage, Freiburg im Breslau/ Bsel/ Rom/ Wien 1991, 1562; her sitert etter norsk oversettelse hos Nils E. Bloch-Hoell: "Tridentinerkonsilets rettferdiggjørelseslære. Dekreter og canones i norsk oversettelse med kort innledning", Tidsskrift for teologi og kirke 1965, 102.
  27. Lehrverurteilungen - kirchentrennend? I, hg. von Karl Lehmann und Wolfrart Pannenberg, 2. Auflage, Freiburg in Breisgaul/Göttingen 1987,40:19-21. 59:4-12.
  28. Jörg Baur: Einig in Sachen Rechtfertigung? Tübingen 1989, 76.
  29. 4. Tagung der 8. Generalsynode der Vereinigten Evangelisch-Lutherischen Kirche Deutschlands, Schweinfurth 1994, Drucksache Nr. 29/94: Beschluss, pkt. 4.1.1.
  30. Denzinger/Hünermann 1991, 1561 (jfr. note 25); Bloch-Hoell 1965,102 (jfr. note 25).
  31. Lehrverurteilungen - kirchentrennend? I 1987, 53,33f (jfr. note 26); Baur 1989, 66 (jfr. note 27); 8. Generalsynode der VELKD 1994,4.1.1 (jfr. note 28).
  32. 8. Generalsynode der VELKD 1994,4.1.1 (jfr, note 28).
  33. Gutachtenftir den Päpstlichen Rat zur Forderung der Einheit der Christen zur Studie Lehrverurteilungen - kirchentrennend? Studiendokument, 1992, 26.
  34. Inge Lønning: "Blindgate eller vei videre? Kritiske refleksjoner til den katolsk-lutherske felleserklæring om rettferdiggjørelseslæren", Kirke og Kultur 1996, 222ff.