Jubelår, avlat og skjærsild

I debatten rundt den katolske kirkes teologi som nå har pågått i godt over en måned, har vi de første ukene fått svar fra en rekke tidligere lutherske prester som har konvertert. Disse har alle bedyret at det egentlig ikke har vært noe stort skritt for dem fordi den teologiske avstanden mellom romersk-katolsk og luthersk kristendomsforståelse egentlig ikke er så stor. Sist ute i så måte er Oddvar Moi (Dagen 10.06) som kan fortelle at ingen i hans lutherske nettverk problematiserte hans konvertering. I tillegg siterer Moi et avsnitt fra ‘Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen’ som tilsynelatende belegger at Rom og Wittenberg nå er kommet til enighet om dette som er så avgjørende for lutherdommen – læren om rettferdiggjørelsen. Jeg tillater meg å påpeke at denne måten å sitere på, er uvederheftig, både fordi sitatet er løsrevet fra sin sammenheng, og fordi det ikke gjøres klart at katolikker og lutheranere legger vidt forskjellig innhold i begrepene som anvendes i teksten.

Så har Dag Ø. Østereng skrevet en artikkel om Mariadogmet (Dagen 11.06) som slår bena under alle tidligere forsøk på å skape en illusjon om at avstanden ikke er så stor: Mariadogmet har sin grunn i tradisjonen som kirken ‘mystagogisk’ erkjenner uavhengig av Den hellige skrift. Klarere kan det ikke sies at den mystiske erfaring som ‘Kirken’ gjør, er kilde for tro og liv i tillegg til Bibelen. Vi som ikke kan svelge denne drøye påstanden, kalles rasjonalister (dvs. slike som tror på fornuften i stedet for på åpenbaringen).

Til sist har Bernt T. Oftestad beskrevet den norske statskirkelighets sørgelige historie. «Den norske kirke har overtatt de liberale «statsverdiene» (Dagen 14.06). Dessverre har Oftestad altfor rett. Avhengigheten av statsmakten har – sammen med det teologiske forfallet ved institusjonene som utdanner prester – skapt en folkekirke (DnK) som uten skam tilpasser seg folkemeningen i stedet for Bibelen.

Historikken i dette bør imidlertid nyanseres noe: Når den lutherske reformasjon overlevde, var det i stor utstrekning fordi lutherske fyrster i Tyskland beskyttet den evangeliske kirke. Uten dette ville lutherdommen antagelig lidd samme skjebne som katharene under middelalderen. Romerkirkens vilje til maktbruk overfor kjettere var like sterk i reformasjonsårhundret som tidligere i middelalderen. Det at kongen ble kirkens beskytter førte imidlertid den lutherske kirke inn i et avhengighetsforhold til konge-/statsmakten som gjorde den svært sårbar, noe som sees altfor tydelig i etterkrigstidens kirkehistorie.

Jeg vil til sist peke på to saker som tydelig viser hvor stor avstanden er mellom romersk og luthersk evangelieforståelse: Læren om avlat og om skjærsild. Det er viktig å være klar over at disse to lærepunktene på det nærmeste henger sammen med læren om rettferdiggjørelsen, og kaster lys over hva romersk frelsesforståelse faktisk innebærer.

Under vår Italia-reise i mai, snublet vi over flere kirker med oppslag om jubelåret 2025 ved inngangen. Ifølge pave Frans’ dekret om jubelåret, har disse fått status som pilegrimskirker. Ved å besøke disse kirkene loves de troende full og hel avlat. Dette gis på betingelse av at en oppriktig og alvorlig angrer sine synder og bekjenner dem for en prest, deltar i messen, bestemmer seg for å gjøre kjærlighetens gjerninger mot de trengende, og med helt hjerte resiterer Credo, Paternoster, Ave Maria og Gloria Patri. Disse vilkår og løfter er slått opp på iøynefallende plakater.

Selv om avlatshandelen i middelalderen («Når pengene i kisten klinger, straks sjelen ut av skjærsilden springer») neppe praktiseres innen moderne katolisisme, er læren om avlat likevel fortsatt en viktig del av katolsk botsfromhet. Riktig nok oppnår en ikke lenger avlat gjennom pekuniær godtgjørelse. I stedet er godtgjørelsen knyttet til bestemte fromhetsgjerninger definert i botsteologien.

Hva er så avlat? Dette beskrives enkelt og klart i Den katolske kirkes katekisme (Oslo 1992): «Avlat er delvis eller fullstendig, alt etter som den helt eller delvis fritar for den timelige straff som skal sones for synd. De troende kan vinne avlat for seg selv eller anvende den for døde» (KK 1471).

Avlat er «ettergivelse av timelige syndestraffer» for den som har fått sine synder forlatt gjennom botssakramentet. Botssakramentet er legemliggjort i skriftemålet, der de troende får tilsagt syndenes forlatelse av presten i absolusjonen. Det er fundamentalt i katolsk tro at det er utelukkende den ordinerte prest som kan tilsi syndenes forlatelse ettersom det bare er denne som har fullmakt til å forvalte sakramentene på gyldig vis. Ordinasjonen er nettopp en slik fullmaktsoverdragelse, og er derfor også et sakrament (som bare kan forrettes av en biskop med apostolisk suksesjon).

De timelige syndestraffer defineres i KK 1472 som ulike slags lidelser og prøvelser som den troende opplever her i verden, samt den tid en må utstå i skjærsilden. I katekismen understrekes det også at den troende skal bære dette med tålmodighet og takk til Gud fordi alt slikt tjener til å hellige ham/henne. Videre sier katekismen: «En omvendelse sprunget ut av brennende kjærlighet kan klare å rense synderen helt og fullt, slik at ingen straff lenger er utestående» (KK 1472).

Dette er også skjærsildens rolle: Ettersom rettferdiggjørelsen er sett på som en langsom helbredelsesprosess i den troendes indre, der han/hun gradvis vokser i hellighet og kjærlighet, vil det for de fleste mennesker være slik at når døden kommer, vil de ikke ha nådd frem til fullkommen hellighet. Og uten fullkommen hellighet kan en ikke komme inn i det fullkomne Guds rike og skue Gud.

Av denne grunn må en gjennom en rensende ild, skjærsilden, som skal brenne vekk all den urenhet og ufullkommenhet som fortsatt henger ved den troende. Oppholdstiden i skjærsilden avhenger av hvor langt en har nådd i hellighet, og kan altså forkortes gjennom avlat.

Avlat gis ved at den troende får del i «kirkens skattkammer». Dette består i de fortjenester Kristus har vunnet gjennom sin frelsesgjerning, samt «den i sannhet umåtelige, usammenlignbare og stadig nye verdi den salige Jomfru Marias og alle helgeners bønner og gode gjerninger har i Guds øyne» (KK 1476-7). Dette er likesom en «konto» med et stort overskudd: De hellige har et overskudd av gode gjerninger som kan deles ut til den botgjørende (som har «underskudd») via avlat.

Alt dette er i strid med Guds ord, og er noe som er kommet til gjennom den kirkelige tradisjonsutviklingen. Hva sier så Guds ord?

For det første; Vår Frelser og Herre, Jesus Kristus har alene båret straffen for vår synd. Jesus død på korset handler nettopp om at han går inn under Guds dom, lovens dom, over all vår synd: «Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse, idet han blev en forbannelse for oss – for det er skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre …» (Gal 3,13). Læren om avlat er m.a.o. uttrykk for en fornektelse av at Jesus har båret hele Guds dom og straff over vår synd.

For det andre lærer NT oss at det ikke er tre, men to utganger fra dette liv: Enten evig liv og salighet eller evig død i fortapelsen. Noe tredje alternativ gis ikke. Det er ingen mulighet for omvendelse etter døden, en ‘second chance’, slik den konverterte, tidligere prest Heidi Frich Andersen sier i en artikkel i Dagen (22.01).

Læren om skjærsilden er hentet fra et par av de apokryfiske skrifter (se KK 1032), som den katolske kirke regner som hellig skrift, men som alle reformatoriske kirker avviser. Hos fariseerne/rabbinerne finner vi (med bakgrunn i dette) også læren om tre utganger etter døden – inklusive skjærsild – så også på dette område finner vi en parallell mellom romersk og fariseisk teologi.

For det tredje lærer NT at vi som troende mennesker aldri – på grunn av at vi fortsatt bærer synden i våre hjerter – kan få noe ‘overskudd’ av gode gjerninger. En kristen er ‘samtidig synder og rettferdig’. Det betyr at jeg i meg selv er synder, men rettferdig i Kristus. En slik spenningsfylt dobbelthet lever en kristen i gjennom hele livet her i verden, noe Paulus beskriver i Rom 7,14ff. Derfor ligger all min frimodighet i at Jesus er min rettferdighet og ikke i noen ‘forvandling’, helliggjørelse, tjeneste eller kjærlighet hos meg. Derfor sier Skriften: «Så er det da ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus» (Rom 8,1).

Til sist: Flere debattanter har påstått at undertegnede har «drevet en antikatolsk kampanje». Til dette vil jeg svare at jeg overhodet ikke har noen interesse av å «angripe» katolisismen. Men når romersk-katolsk tro og teologi presenteres som noe som i grunnen står evangelisk-luthersk tro ganske nær, og at det ikke er noen avgjørende forskjell disse to imellom, har jeg funnet det nødvendig å påpeke – i sannhetens navn – at avstanden er meget, meget større enn en prøver å gi inntrykk av. Derfor har hovedsaken i samtlige artikler herfra bestått i å søke å klargjøre hva den læremessige forskjell konkret består i. For all sannhet – og sannferdighet – lever på tydelighet og klarhet, men visner der tåke og uklarhet råder.

(Tidligere publisert i Dagen)