Kirkebegrepet i Bibelen

Kirkebegrepet er et nytestamentlig begrep. Men straks man ser nærmere etter, ser man at det har dype røtter i GT. Disse røttene sprer seg dessuten vidt utover i bredden på samme måten som røttene til et tre. Og også innenfor den nytestamentlige horisonten ligner kirkebegrepet på et tre med en stor krone som sprer seg høyt og bredt. Materialet i Skriften byr på mange termer, mange metaforer og mange tankesammenhenger. Sammen utgjør de treets mektige krone.

Dette betyr at emnet "Kirken i Bibelen" er et altfor krevende emne for et enkelt foredrag. Jeg tar mål av meg til å se litt mer på vårt emnes gammeltestamentlige røtter enn det som er vanlig når dette emnet behandles, samtidig som jeg håper å kunne tegne i alle fall et riss av de viktigste gren-strukturene i kronen av treet.

1) Terminologisk avsnitt

To greske ord er særlig aktuelle for vårt emne. Det ene er "ekkleesía". Det andre er "synagoogée". Begge fins i klassisk gresk fra oldtidens Hellas.

"Ekklesía" kommer av prefikset "ek" (= ut av) pluss verbet "kaleoo" (= kalle). Ekkaleoo betyr "å kalle ut" (dvs "kalle soldatene ut i krigen"), og "forsamle". Substantivet "ekkleesía" brukes i det 5. århundret f.Kr om de greske bystatenes "folkeforsamlinger" der demokratiets vugge sto. I "ekkleesíai", byforsamlingene, hadde hver fri borger møterett, talerett og stemmerett. Grekerne brukte også "ekkleesía" om festforsamlingene til yrkes-"gildene", festsamvær med innebygd hedensk offergudstjeneste og måltid.

"Synagoogée" kommer av prefikset "syn" (= sammen med) pluss verbet "agoo" (= føre). Syn-ágoo betyr å "føre sammen", "forsamle". Subtantivet "synagoogée" betyr "forsamling", mennesker forsamlet, ting (f.eks bøker) samlet sammen, tropper som er forsamlet, osv. Ordet brukes i oldtidsgresk helt allment, uten spesielle bånd til tid, sted og forsamlingstype.

Disse to greske ordene kommer så inn i bibelmaterialet via den greske GT-oversettelsen Septuaginta. LXX bruker ekkleesia og synagoogee for å gjengi hebraiske ord og begreper som betegner menighet og menighetsforsamling. Det skjer på den måten at "ekkleesia" i hovedsak brukes for å betegne det hebraiske ordet "KAHAL", mens "synagoogee" i hovedsak brukes for å betegne det hebraiske ordet "'EDAH". Det er hovedregelen. Men det fins visse unntak. Det viktigste av dem er at ordet "synagoogee" i tillegg til å dekke det hebraiske ordet 'EDAH av og til også brukes der hebraisk har KAHAL. På den andre siden brukes "ekkleesía" aldri for å betegne "'EDAH". Det går en viss trafikk fra "synagoogée" til "KAHAL", men ingen trafikk den motsatte veien, fra "ekkleesía" til "'EDAH".

På hebraisk er KAHAL et mer allment begrep for "menighet", mens 'EDAH er svært presist brukt om Israels "folkemenighet, forsamlet til gudstjeneste på fastsatt tid og sted". LXX-oversetterne har altså valgt grekernes litt uspesifikke og konnotasjonsløse ord "synagoogee" for å betegne det mest spesifikke hebraiske ordet 'EDAH, mens de tillot at grekernes litt mer spesifikke begrep for "byforsamling" og "yrkes-gilde", ekkleesía, ble brukt om GTs litt mindre spesifikke menighetsbegrep KAHAL.

Det hebraiske ordet KAHAL er et substantiv som betyr "innkalt forsamling", "mønstring", møte, folkeforsamling og "menighet". Etymologisk henger det trolig sammen med substantivet "KÅL" som betyr "røst". Denne roten gjør at tanken på "å være ropt sammen til en forsamling" klinger i KAHAL-begrepet.

Det samme ordet med en diminutiv-lignende endelse, "K'HILLAH" (= menighet) gled i århundredene før Kristi tid inn i arameisk dagligtalespråk som låneord. Vi møter det igjen i moderne hebraiske nytestamenter som betegnelse for den kristne menighet på de stedene hvor NTs greske grunntekst har "ekkleesía".

Det hebraiske ordet 'EDAH er også et substantiv. Det betyr "menighet som er forsamlet på fastsatt tid og sted", derav "Israels folkemenighet" ('ADAT JISRAEL). Dette substantivet har ordroten sin i et verb "JA'AD", som betyr "å peke ut", "å møte til utpekt tid og sted". Tanken på fastsatte tid og sted er her fremtredende. Av dette verbet er det dessuten dannet et annet substantiv, "MO'ED", som betyr "fastsatt tid", "festforsamling", "festhøytid" og mer allment: "forsamling" og "møte". Tabernakelet, gudstjenesteteltet i ørkenvandringstiden, heter på hebraisk "'OHEL MO'ED" (= "møtetelt").

I Targum-oversettelsenes arameiske tekst er 'EDAH ofte gjengitt med "K'NISJTAH", et uttrykk som syrisk-arameiske oldkirkelige tekster bruker også om den kristne menighet (kilde: Jan Rantrud).

Veien fra GTs hebraiske grunntekst til NTs greske grunntekst går altså via den greske GT-oversettelsen LXX. Men igjen går det ingen ben linje fra de hebraiske termene til de greske. NT bruker synagoogee-begrepet, men i NT er det nesten alltid selve bygningen for den jødiske gudstjenesten som kalles "synagoogee" - eller forsamlingen inne i den bygningen. Moderne hebraiske nytestamenter introduserer et begrep fra Talmud-tradisjonen for å betegne synagogen, "BEIT HAK'NESET" = "forsamlingens hus".

På samme måten bruker ikke NT begrepet ekkleesía eksklusivt i betydningen KAHAL. Men NT henter en rekke karakteristika fra GTs samlede teologi om menigheten - og da ikke minst fra 'EDAH-begrepet - inn i det nytestamentlige begrepet "ekkleesía", samtidig som NT her først og fremst bringer mye nytt tankeinnhold inn i begrepet.

Tradisjonelt skiller vel mange forholdsvis enkelt mellom den nytestamentlige menigheten, "ekkleesía" og den gammeltestamentlige menigheten, "synagoogee". Men det virkelige bildet er mye mer sammensatt. GTs bilde av menigheten som både KAHAL og 'EDAH avgir tvert imot mening og innholdsfylde til både kirken og synagogen.

2) Menighetsbegrepet i GT

Når det gjelder begrepet KAHAL, "menighetsforsamlingen", velger jeg å henvise til 5 Mos 9:10b og 10:4 som karakteristiske eksempler. Der forekommer uttrykket "B'JOM HAKAHAL" = "på den dagen da dere var forsamlet". Moses minner folket om hendelsen på Sinai-fjellet ved paktsslutningen og sier: "På den dagen dere var forsamlet, talte Herren med dere på fjellet midt ut av ilden alle de ord som var skrevet på de to steintavlene med Herrens finger". Her får vi et ur-bilde av KAHAL-begrepet. Israels folk forsamlet sammen med Herren under paktsslutningen på Sinai er "menighet" i betydningen KAHAL, menighetsforsamling. Dette er typisk for 5 Mos som blant annet kan kvalifisere begrepet og tale om "Herrens menighetsforsamling". Det er forsamlings-siden ved begrepet som er hovedsaken i bildet. Og i yngre GT-tekster opptrer KAHAL ofte helt allment om en bred forsamling av mennesker, til og med om "folkemengden", om mobiliserte soldater, men også mer spesifikt om det folket som tilhører Herren og som forsamles for å ofre og tilbe.

Flytter vi blikket til GTs begrep 'EDAH, "Israels forsamlede folkemenighet", er 2 Mos 12:3 et viktig sted. Der brukes begge begrepene i samleuttrykket "K'HAL 'ADAT JISRAEL", = "Israels forsamlede menighet". Og det som der skjer, er at Moses gir folkemenigheten befalingen om det aller første påskemåltidet og om den årlige gjentagelsen. Det betydningsfulle ved dette stedet er at vi her kan fornemme hva det er som forvandler Israels folk fra å være et folk til også å bli en menighet. Guds frelsesverk ved utfrielsen fra Egypt er nøkkelen. Bak frelsesverket står utvelgelsen. Israel utvelges, ikke på grunn av egne kvaliteter som folk, men utelukkende ved Herrens egen beslutning. Med veldig hånd fører så Herren folket ut av fangenskapet i Egypt. Dette er GTs sentrale frelsesbegivenhet. Og Israel karakteriseres første gang som menighet (som KAHAL, men først og fremst som 'EDAH) idet det innstiftes et måltid som skal feires i gudstjenestlig ramme til minne om dette frelsesverket. Hvert år på nytt skal Israel med påskemåltidet vitne om frelsen.

Israel begrepsbestemmes som "menighet" fordi Israel skal vitne om Herrens frelse fra Egypt. Det er en grunnleggende gammeltestamentlig ekklesiologisk observasjon. Menighetsbegrepet introduseres i GT for frelsesvitnesbyrdets skyld.

Når temaet er "menighetsbegrepet i GT", fins det imidlertid også andre termer og metaforer som er lærerike.

Helt kort minner jeg om GTs lære om det alminnelige prestedømme, se 2. Mos 19:6. Som Sinai-menighet under paktsslutningen med Herren opplever Israel at Herren sier: "Dere har sett hva jeg har gjort med egypterne, og hvordan jeg bar dere på ørnevinger og brakte dere til meg. Dersom dere nå virkelig vil høre min røst og holde min pakt, da skal dere være min eiendom framfor alle folk - for hele jorden er min. Dere skal være et kongerike av prester og et hellig folk" (MAMLÆCET COHANIM ve GOJ KADOSJ).

At Israel kalles "presters kongerike" må bety at hele folket gjøres til bærere av prestelige tjenester. Hele folket proklameres som prester. Det er et viktig menighetskarakteristikum i GT. At folket kalles "hellig" betyr at det er "avsondret", "satt til side for Gud". Også denne hellighetstanken er "ekklesiologisk" viktig i GT.

Dessuten må vi nevne rest-tanken. I en situasjon der folket er frafallent, søker Gud profeter som stiller seg i murene for å verge folket mot Herrens vredes dom og straff. Da er det ofte en rest som hører (Esek 6:8, Jer 10:20ff). Og for denne trofaste restens skyld utsettes Herrens dom. Under og etter eksilet er det "resten", de som er tro tvers gjennom eksilet, som er bærere av tjenesten som folkemenighet, som 'EDAH.

I slik kontekst møter vi også sondringen mellom sanne og falske profeter (Dtn 13 og 18, Jer 23 og 28 osv) og mellom sanne og falske hyrder (Esek 34). I Esek 34 møter vi menigheten avbildet som en hjord av får som er ført vill av de falske hyrdene sine. Men de skal ledes rett igjen 1) av Herren selv og 2) av hans tjener David (= Messias). Både rest-tanken og bildet av hjorden og fårene - leder GTs menighetsbegrep klart over i nytestamentlig retning.

3) Kirken i NT

Vi har tidligere sett hvordan LXXs oversettere valgte termen "synagoogée" til å betegne den spesielle folkemenighetstanken fordi den var innholdsmessig lite belastet fra klassisk gresk. På motsvarende vis må vi kunne si at Herrens apostler valgte termen "ekkleesía" fordi termen "synagoogée" på deres tid var blitt så altfor spesifikt lastet med rabbinsk-jødiske betydnings-konnotasjoner. NTs forfattere er klar over hvordan klassisk gresk bruker ordet "ekkleesia", men de fyller selv ordet med et eget innhold som altså hentes, dels fra begge GTs menighetsbegreper, og dels fra Kristi og apostlenes budskap.

a) Ekklesia i Jesu munn (Matt 16:18 og 18:17)

Det første stedet som da er viktig, er Matt 16:18, det ene av to steder hvor termen "ekkleesía" overhodet brukes i evangeliene.

I sammenhengen avlegger Peter først den glade bekjennelsen: "Du er Messias, den levende Guds Sønn". Så svarer Jesus: "Salig er du, Simon, Jonas' sønn! For det er ikke kjøtt og blod som har åpenbart dette for deg, men min Far i himmelen. Jeg sier deg at du er Peter (gresk: "Petros" = "klippe") og på denne klippen vil jeg bygge min menighet ("oikodomeesoo teen ekkleesian mou"), og dødsrikets porter skal ikke få makt over henne. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler ...".

At tolkningen av denne perikopen er omstridt, er naturligvis vel kjent.

På den ene siden har vi Romerkirken som regner stedet som grunnlaget for læren om en særstilling for Romas biskop, Paven. Mot den pavelige tolkningen innvender lutherdommen at stedet ikke taler om noen spesifikk etterfølger for Peter, at Peter her talte på alle disiplenes vegne og at det er qua bekjenner Peter karakteriseres som "klippen hvorpå ekkleesía skal bygges". Ekkleesia skal altså være et bekjennelses-fundert byggverk. Alle som bekjenner Kristus sammen med Peter vil følgelig dele hans status som klippegrunn hvorpå ekkleesía bygges. Sml parallell-stedet i Matt 18:18 (som foresten er det andre av de to ekkleesía-stedene i Jesu munn).

På den andre siden har vi moderne liberalteologi som oppfatter dette stedet som uekte menighetsteologi, fordi den historiske Jesus angivelig ikke skal ha hatt det innenfor sin horisont å stifte noen menighet. Det skal det ha vært urkirken som fant på og deretter la Jesus i munnen. For min del følger jeg konservative eksegeter og anføret at Jesus i parallellstedet, Matt 18:17, foreskriver kirketukt (tukt når en broder synder) ved at "hele menigheten", ekkleesía, skal tale synderen til rette før utstøtelse. Her er det lett å se for seg modellen fra GTs 'EDAH-begrep. En slik begrepsbruk virker ikke fremmed i Jesu munn. Dessuten bruker Jesus futurum i Matt 16:18: "oikodomésoo" = "jeg vil bygge". Det må sikte til perioden etter Jesu død. For Jesus stiftet ikke noen menighet i sin levetid før Golgta. Da kan Jesus ha hatt KAHAL-begrepet i tankene, ikke minst de eskatologiske sidene ved dette begrepet som er aktualisert i Jesaja-tekster og i mellomtestamentlig materiale, inkludert Qumran. Jesu futurum er altså en eskatologisk futurum, i den forstand at endetiden begynner ved Jesu oppstandelse og med den flokken av disipler som ble oppstandelsesvitner. I samme kontekst i Matt 16 forutsier Jesus nemlig sin lidelse, død og oppstandelse. Alt i alt er det ingen grunn til å regne ekkleesía-stedet i Matt 16:18 som "menighetsteologi". Jesus må så avgjort ha villet bygge en menighet og en kirke.

Det viktigste Matt 16:18 belegger om ekkleesía, er da bekjennelsesmomentet. Når Kristus bekjennes som sann Gud og sant menneske, foreligger klippegrunnen for NTs ekkleesía.

b) Ekklesia hos Lukas (= Apgj)

Karakteristisk nok nevner ikke Lukas-evangeliet termen ekkleesia, men Lukas gjør flittig bruk av den i Apgj.

For Lukas er ekkleesía en periode i frelseshistorien som begynner med oppstandelsen og varer til gjenkomsten. I Apgj brukes ekkleesía især konkret om lokale geografiske menigheter, i Jerusalem, i Antiokia, osv. Men i Apgj 20:28 tales det alment om "ekkleesía tou theou", Guds menighet. Kirken er altså både lokalt til stede på hvert sted og dertil universelt den samme overalt. Det er den éne kirke som møtes på de mange stedene.

Apgj 20:28 er et viktig ekklesiologisk sted også fordi Paulus her ifølge Lukas varsler forekomsten av vranglærere i kirken. Sammenhengen er Paulus' avskjedstale til de eldste fra Efesos. Paulus sier at de må vokte både seg selv og hele hjorden som Ånden satte dem til tilsynsmenn ("episkopoi") i, "for at dere skulle vokte Guds menighet som han vant seg ved sitt blod. For jeg vet at etter min bortgang skal det komme rovgriske ulver (= vranglærere) inn blant dere ... Også blant dere selv skal det stå frem menn som fører falsk tale og lokker disiplene etter seg". Her formålbestemmes tilsynsmannsembedet. Episkopoi skal vokte Guds menighet mot vranglæren.

Acta 20:28 viser motsvarigheten til menighetens grunnleggende kall som bekjennende menighet, nemlig at læretukt skal øves for å verge bekjennelsens og lærens renhet. Bekjennelsens Ja skal svare til et bekjennelsens Nei i ekkleesía.

c) Ekklesia hos Paulus

Det er naturligvis Paulus-brevene som gir oss det rikholdigste materialet om kirken i NT. Sammen med Acta viser Paulus-brevene at den nytestamentlige menigheten blir til i og med at disiplene blir oppstandelsesvitner. Det er oppstandelsesbudskapet som konstituerer disippelflokken som ekkleesía, som menighet og kirke i verden. Derfor er jeg begynt å tenke at det ikke egentlig er Pinsedag som er kirkens fødselsdag, men Påskedag. Dette svarer dessuten godt til det jeg nevnte om GT-menighetens konstituering i og med vitnesbyrdet om Guds frelseshandling den første påsken i Egypt.

Nå står dette ingen steder eksplisitt i NT, men bevisstheten om å være ekkleesía våkner i praksis til live umiddelbart i forlengelsen av erkjennelsen av at Kristus er oppstanden. Rent fysisk skjer dette ikke minst i og med søndagssamlingene. Den første søndagen, nemlig Påskedags morgen dagen etter sabbaten, på den første dagen i uken, gikk kvinnene til graven og fant graven tom og den oppstandne levende. Samme kveld var disiplene samlet og møtte ham. Neste søndag møttes de igjen om morgenen. Og slik ble vandringen til egne samlinger søndag morgen det historiske startpunktet til de kristne søndagsgudstjenestene og dermed det historiske startpunktet for den kristne "ekkleesía". Ekkleesia-begrepet får på den måten innholdsfylde preget av: 1) oppstandelsesvitnesbyrdet, 2) vitnesbyrdet om hele frelsesverket, 3) disippelskapet, trosfellesskapet, og 4) det å komme sammen på fast tid og sted, nemlig ukens første dag, morgenen etter sabbaten. I tillegg kom 5) måltidsfellesskapet og 6) inngangen i menigheten gjennom dåpen. (Eller som Lukas sier det i Apgj 2:42: "De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære, samfunnet, brødsbrytelsen og bønnene".)

I corpus paulinum er ekkleesía nøye forbundet med utvelgelsestanken. Brevåpningene til Paulus er i så måte lærerike. Rom 1:7 lyder "Til alle Guds elskede, kalte og hellige som er i Roma". Og i 1 Kor 1:2 lyder tiltalten slik: "..Til den Guds ekkleesía som er i Korint, de som er helliget i Kristus Jesus, kalte, hellige, sammen med alle som på hvert sted påkaller vår Herre Jesu Kristi navn, deres og vår Herre...". Her lærer vi at ekkleesía er tvers igjennom personal, og nøye forbundet med individuelt pregede termer som "kalt" og "hellig", dessuten er ekkleesía korporativ, den er "Guds ekkleesía". Personene hører til i en samlet enhet, ekkleesía. Og ekkleesía er som kollektiv og korporasjon opptatt av å påkallelse Kristi navn, dvs: gudstjeneste.

Men er NTs kirke synlig eller usynlig? Alt vi hittil har nevnt er i og for synlig i verden i form av forsamlede personer. L. Coenen skriver i Collin Browns "Dictionary of New Testament Theology" helt kontant at "tanken om en usynlig ekkleesía er fullstendig ukjent for Paulus". Men i en innføyd parentes har så redaktøren, Collin Brown selv, føyd til et avsnitt som viser at visse tankelinjer hos Paulus likevel må lede i retning av tanken på kirkens usynlighet. For det første ser bare Gud, ikke mennesker, hvem som i sannhet er med i den sanne kirke. Det er det som ligger i ordet i 1 Tim 2:19 om at kirkens grunnvoll har innskriften "Herren kjenner sine". Paulus anfører en lignende tanke om Israel i Rom 9:6f: "For ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig Israel". Advarsler mot å bli overvunnet av kjødet så man kastes utenfor, er det mange av, ikke bare hos Paulus, men også i evangeliets lignelser og i Hebreerbrevet. Alt i alt tvinger materialet frem en grunnregel som sier at kirken i første omgang er synlig på hvert sted i form av en tilbedende forsamling av Kristus-vitner, men til syvende og sist er spørsmålet om det sanne medlemsskapet i ekkleesía likevel en hemmelighet som er skjult i Guds råd. Ecclesia er følgelig både visibilis og invisibilis, både synlig og usynlig.

Et stort kapittel innenfor Paulus' kirkebegrep er læren om menigheten som Kristi legeme, der den enkelte troende er lem. Av denne læren flyter hele nådegavelæren som igjen trolig berører embedsbegrepet i NT. Jeg anser dette temaet for vel kjent og går raskt videre.

Paulus opererer på samme måten som Jesus (Matt 16:17) og Peter (1 Pet 2:4-9) med verbet "oikodomeoo" = "å bygge hus" som beskrivelse av menighetsbyggings-arbeidet. På norsk oversetter vi "oppbygge", men vi går ofte glipp av ordets konkrete betydning fordi vi har et så altfor åndeliggjort oppbyggelsesbegrep. Vi forbinder oppbyggelse med gode følelser under prekenen. Men egentlig betyr oikodomeoo "bygge hus". Og huset som bygges, er "ekkleesía" (se 1 Kor 3:9ff), Guds tempel (1 Pet 2:4ff). Paulus sondrer mellom edle og uedle byggematerialer, "gull, selv og edle stener" contra "tre, halm og strå", alt etter byggearbeidets forhold til Kristus-grunnvollen. For dårlige byggematerialer står seg ikke i ildens prøve. Peter sier at kirken bygges av personer som er "levende stener" som innrettes etter hovedhjørnestenen, Kristus.

Viktig er også Paulus' lære om kirkens enhet. Den fremgår allerede av den tanken vi har sett at menigheten fins på det enkelte sted, at "ekkleesíai" ofte forekommer i flertall og at "ekkleesía" i entall samtidig er Kristi ene ekkleesía eller Guds ekkleesía. Også på de stedene der Paulus minner om at han forfulgte ekkleesía, kan vi merke at han ser på de mange ekkleesíai som egentlig én ekkleesía (1 Kor 15:9, Gal 1:13 og Fil 3:6). Men denne enheten springer ut av Herrens enhet. Og den springer ut av sakramentenes enhet. For Skriften lærer bare én dåp Efes 4:3f. Og dertil lærer den bare ett brød i nattverden, nemlig Kristi legeme ("soma") 1 Kor 11:29.

Særlig viktige sider ved den paulinske læren om ekkleesía møter vi i brevene til Kolossae og Efesus. I tråd med bildet av Kirken som Kristi legeme, sier Kol 1:18 at Kristus er "hodet" ("kefalee"). Dette uttrykket føres videre i hustavlesammenheng i Efes 5:22-33, der Kristi stilling som hode for menigheten utgjør forbildet for tanken om mannen som hustruens hode. Bak denne hustavleteksten ligger dermed også tanken om at menigheten kan sammenlignes med en familie. Menigheten er "Guds hus", som 1 Tim 3:15 sier, "sannhetens støtte og grunnvoll". Av dette følger det videre at sondringen mellom fars tjeneste og mors tjeneste blir av betydning ikke bare i familiesammenheng, men også i menigheten. Menigheten skal ha en "Far", en presbyter og episkopos. Og han skal være av hankjønn. For han skal representere Kristus, menighetens "hode". Som også er av hankjønn fordi han skal være menighetens brudgom. Men familiebildet av ekkleesía gir også rom for en kvinnelig menighetstjeneste - med særlig adresse til kvinner og barn i menigheten - en tanke som forøvrig er uttrykt i Tit 2:3. Alt i alt hører kvinneprestspørsmålet nøye sammen med hele Bibelens bilde av ekkleesía.

Ja, dette kjønnsspørsmålet er faktisk mer vidtrekkende enn som så i ekklesiologien. For i Gal 4:25 kalles kirken "vår mor". I 2 Johs 1 kalles lokalmenigheten "den utvalgte frue og barna hennes" ("ekklektee kyria"). I Åpb 19 kalles menigheten "brud". Og på tilsvarende vis kalles Israel i GT både "jomfru" og "ung kvinne". Disse metaforene viser at kirken har til kall å være av feminin genus her i verden. Og likesom forholdet mellom mann og kvinne er et mysterium, er også forholdet mellom Kristus av hankjønn og "ekkleesía" av hunkjønn et mysterium. Det understreker Efes 5:32. Derfor bør vi aldri tukle med kjønnsidentiteter, men nøye holde oss til det Skriften sier. Ellers risikerer vi å måtte høste den u-frukten av kjønns-forvirring som homofili-avsnittet i Rom 1 minner oss om. For min del er jeg overbevist om at det går en linje av klar sammenheng fra en kirkes frafall i kvinneprestspørsmålet til dens frafall i homofili-spørsmålet.

d) Ekklesia i johanneisk teologi

Vi har allerede nevnt så vidt Johannesbrevene og Åpenbaringsboken. Ikke minst Åpenbaringsboken har mer ekklesiologisk viktig materiale å by på, især i de tre første kapitlene. I Åpb 1:6 tiltaler Johannes de syv lilleasiatiske menighetene med en påminnelse om menighetslemmenes tjeneste og status som prester i det alminnelige prestedømmet, hentet ordrett fra Ex 19:6, sml 1 Pet 2:4-9. Ganske snart kommer det så en betydningsfull symbolisering av de syv menighetene ved hjelp av syv gull-lysestaker (1:12), et bilde som er hentet fra Sak 4:2 der gull-lysestaken symboliserer Guds nærvær hos gudstjenestemenigheten i det gjenoppbygde tempelet. Denne lysestakens nærvær i en ekkleesía er altså et tegn på at Guds ord forkynnes rent og blir tatt imot og etterlevd i tro.

Vender vi så blikket mot Johannesevangeliet, finner vi ikke eksplisitt ekkleesía-begrepet. Men saken finner man nærmest overalt. For hele skriftets hovedsak er å legge frem vitnesbyrdet om den oppstandne Jesus Kristus - altså å tjene det formålet som samtidig er ekkleesías første hovedsak.

Johs har også noen viktige metaforer i bruk i lignelsessammenheng, metaforer som illustrerer ekkleesías stilling. Jeg nevner for det første metaforene vingård og vintre (sml Johs 15) som (sammen med bakgrunnsmaterialet sitt i GT) på mange måter ligner på Paulus-tanken om at ekkleesía er Kristi legeme. For det andre har Johs metaforen om fårekveen og fårene (se Johs 10). Fårekveen er utvilsomt ment som bilde på det alminnelige prestedømmet. Når Jesus så sier: "Jeg er døren inn til fårene", har det samme betydning som når han sier: "Jeg er vintreet, dere er grenene". Sanne lemmer av Kristi ekkleesía blir vi bare ved dåp og ved tro på Herren Jesus Kristus.

Men hyrdelignelsen i Johs 10 har også en annen dimensjon. Fårene er altså bilde på prestene i det alminnelige prestedømmet, dvs ekkleesía. Når Jesus sier: "Jeg er den gode hyrden", da sier han samtidig at han oppfyller dobbeltløftet i Esek 34 om at Herren selv vil være hyrde for fårene som hadde hatt så dårlige hyrder, og at Herrens tjener David skal være hyrde for fårene. Jesus viser hvordan dobbeltprofetien i Esek 34 i virkeligheten må være ment i trinitetslærens og tonaturlærens tegn.

Men for at hyrdelignelsen i fortsettelsen skal gi mening, må vi dessuten forutsette en menneskelig hyrdeskikkelse som står i Den gode hyrdens tjeneste. Det må bety at hyrdelignelsen forutsetter et kirkelig "embete". Ekklesias hyrder kan ifølge Johs 10 være av to slag. Dels kan de være sanne hyrder som taler slik at fårene gjenkjenner Den gode hyrdens røst. Men dels kan de være tyver og røvere, eller leiekarer. Fårene kjenner ikke igjen røsten til slike hyrder. Og da foreskriver lignelsen at fårene skal rømme fra slike falske hyrder. Dette betyr at hyrdelignelsen lærer oss å øve læretukt. Vanlige kristne skal rett og slett bryte med falske lærere og hyrder.

4) Avsluttende bemerkninger

Det kunne ennå være mye annet lærerikt materiale å hente frem fra NTs samlede skatter av skriftmateriale om ekkleesía, for eksempel i 1 Pet, Hebr og Jak, som jeg omtrent ikke har berørt. Men jeg setter nå punktum, og antyder et avsluttende samleperspektiv.

Det bibelske materialet viser nemlig i en sum at bekjennelsesfedrene våre viste stort skarpsinn den gangen de maktet å komprimere hele Bibelens ekklesiologi inn i noen få pregnante tanker i Augustana 7.

Vi har for det første sett ar Kirken er en "forsamling", en forsamling som tilber Herren og påminner om frelsesverket. For det andre har vi sett at denne forsamlingen består av mennesker som Herren har "helliget". For det tredje har vi sett at forsamlingen fins på mange "steder", men grunnleggende sett er det likevel den samme éne ekkleesía som forsamles på de mange stedene. Kirken er både lokal og universell. For det fjerde har vi sett læretroskapens enorme betydning. Kirkens kjennetegn er evangeliets rette lære og den glade bekjennelsen. Vi har for det femte også streifet sakramentenes plass i bildet. Også sakramentforvaltningen er et kirkelig kjennetegn. Og for det sjette har vi sett læretukt-formaningenes plass og betydning i ekklesiologien. Både ord og sakrament må forvaltes "rettelig". Menighetene, og til og med de enkelte menighetslemmene, er kalt til å si Nei til forkynnelse og sakramentforvaltning som ikke er "rettelig" og å holde seg borte fra hyrder og lærere som fører vill.