Kirkelig enhet og splittelse

I året som ligger bak oss, har vi markert at det er 1700 år siden kirkemøtet i Nikea. Det innførte prinsippet om en kirkelig sanksjonert bekjennelsesformulering som grunnlag for kirkelig enhet, og la grunnlaget for den mest allment utbredte av alle kirkelige bekjennelsesdokumenter, den nikenske trosbekjennelse.

Kirkens splittes når man ikke aksepterer dette samlende fundament, men legger til nye lærestandpunkt som ikke er begrunnet i en samlet læreoverlevering. På 1500-tallet fikk vi to slike brudd. Det ene var avvisningen av barnedåpens gyldighet med krav om ny dåp av dem som var døpt som barn. Det andre var Trient-konsilets innføring av et helt nytt tradisjonsprinsipp, som sa at den muntlige overlevering i kirken var likestilt med det vi finner i Bibelen og de bibelutleggende bekjennelsestekster. Det ironiske i at man søkte å beskytte kirkens tradisjon ved å innføre et tradisjonsprinsipp som var nytt i forhold til den tradisjon en ville beskytte, synes å ha unngått konsilfedrenes oppmerksomhet.

Vår tids økumenikk har ført til at mange har innsett det problematiske ved disse splittende avgjørelser. Ikke alle innen den baptistiske trostradisjon vil i dag insistere på ny dåp av barnedøpte. Og lutheranere og romersk-katolske mener i dag at de kan uttrykke forholdet mellom Bibelens og tradisjonens betydning på en måte det er prinsipiell enighet om. Dette er løfterikt og gledelig.

Betydningen av denne positive utvikling svekkes imidlertid av nye splittende lærestandpunkt. Det mest omdiskuterte i dag er innføringen av ny lære og praksis når det gjelder kjønn og samliv. Her har imidlertid både Den norske kirke og enkelte andre kirker tatt et nytt og dristig skritt. I stedet for å la den læremessige splittelse følges av en tilsvarende organisasjonsmessig oppdeling, har en gitt både det nye og det gamle standpunkt anerkjennelse innen den samme kirkelige organisasjon. I et historisk perspektiv er det en ny og uprøvd måte å håndtere splittende lærekonflikter på.

Denne framgangsmåten stiller store krav til representantene både for det nye og det tradisjonelle standpunkt. En må framheve det en står sammen om, en må anerkjenne de positive intensjoner også hos dem en er dypt uenig med, og en må vise vilje til å ta det motparten sier, i beste mening. Samtidig må en kunne krev rom for og anerkjennelse av saklig og velbegrunnet argumentasjon for det standpunkt en selv står for.

Det vi ikke trenger, er forsøk på å bagatellisere konflikten, slik Åste Dokka gjør i Vårt Land 19.12. De splittelser kirken påføres når det innføres ny lære, går aldri bort. Erfaringene fra de splittelser kirken ble påført for fem hundre år siden, bør ha lært oss det.

Knut Alfsvåg

(Tidligere publisert i Vårt Land)