Kirkelig samling i Bayern

I slutten av juni deltok jeg som representant for FBB på årskonferansen til Kirchliche Sammlung um Bibel und Bekenntnis in Bayern (se nettsted: KSBB Bayern – Kirchliche Sammlung Bibel & Bekenntnis Bayern) i den vesle byen Pappenheim ikke langt fra Nürnberg; herfra for øvrig uttrykket «å kjenne sine pappenheimere». Byen har en gammel borg, et lite historisk sentrum og ikke minst en romansk kirke, en av Tysklands eldste, fra Karl den stores tid. Konferansen ble holdt i det evangeliske konferanse- og utdanningssenteret.

Foredragene holdt høy kvalitet; det gjelder ikke minst dem av prof. Uwe Herbst (med bakgrunn fra DDR). På fredagen underviste han på svært lytteverdig vis om John Newton og kampen mot slaveriet, idet han pekte på at engelske evangelikale, og ikke opplysningsfilosofene gikk i bresjen på dette området. Dette skjedde ikke av økonomiske grunner, men var en frukt av deres kristne tro. Et høydepunkt for meg var også Zerbsts foredrag neste dag, Geschichte und Offenbarung hvor han gikk kritisk gjennom Jesus-forskningen. Enkelte foredrag blir lagt ut i Kirkelig samlings Mediathek (Download-Medien – KSBB Bayern) og you tube-kanal (ksbb bayern - YouTube).

Deltagelse på konferanser gir en anledning til å pleie kontakter og knytte nye, i tillegg til å danne seg et inntrykk av ulike miljøer. Kirkelig samlings leder, Andreas Späth, middelaldrende religionslærer, også aktiv i Internationale Konferenz bekennender Gemeinschaften (IKBG) og dets tidsskrift Diakrisis, var i våres blitt kreert til æresdoktor ved den kirkelige høyskolen i Basel. For øvrig fikk man umiddelbart inntrykk av forgubbing i miljøet - og forgumming; også mange kvinner var til stede. Under avslutningen på søndagen ble det imidlertid sagt at universitetene for tiden hadde sin eksamensperiode, og at det forklarte fraværet av studenter, som man ellers kunne ha regnet med. Av denne grunn, men også for å unngå varmen som preget Sør-Tyskland i slutten av juni, ønsker man neste år å arrangere årskonferansen noe tidligere, kanskje i mai. Under gudstjenesten på søndag talte jeg 45 til stede, og det var nok deltagerantallet jevnt over på årets konferanse.

Bare jeg gikk i presteskjorte under en del av konferansen i tillegg til en prest som var innom for å holde en bibeltime; dette er en ubetydelighet, men kan gi et visst inntrykk av miljøets stil. Jeg fikk en fornemmelse av en viss evangelikal tendens i miljøet, mer enn den strenge og liturgiske lutherdom. Interessen for Israel var påtagelig. Her lød paroler som man kjenner fra Vestlandet og frikirkeligheten om at den som velsigner Israel, blir velsignet; en viss Israel-begeistring preget miljøet på konferansen Den nevnte presten (Martin Fröhr) gikk med det israelske flagget på jakkeslaget. Han berørte sterkt jødiskhet i bibeltimen lørdag morgen, om historie og åpenbaring. To damer fra Øst-Tyskland som gikk med en slags hodebekledning, solgte karamikkplater med bibelske ord, til dels på hebraisk. Den ene gav seg til å synge den israelske nasjonalsangen da jeg samtalte med henne kort før konferanseslutt.

Her var et prisverdig misjonsengasjement med informasjon om misjonsarbeid og en tysk misjonær til stede. Under messen på søndag (i konferansehallen) ble fin, ordinær, luthersk, landeskirkelig liturgi anvendt, men nattverden ble ikke forrettet av ordinert prest, men av Andreas Späth som ifølge utsagn ved tidligere anledning er Prediger mit Sakramentsverwaltung i sin bayerske landeskirche, assistert av religionslærerkollega og den nevnte misjonæren. En verdig og sakte ro hvilte for øvrig over kommunionen.

Under den avsluttende samlingen på søndag erfarte jeg også at det vurderes å stryke «i Bayern» i foreningens navn og slik la den bli alltysk. De øvrige Kirchliche Sammlung’en er oppløst, bortsett fra den i Bayern og i Nordkirche; på papiret eksisterer foreningen dessuten i Württemberg.

Jeg ble bedt om å redegjøre i plenum for aktuelle skandinaviske forhold, noe jeg forsøkte på et nivå som jeg tror kunne være forståelig for tyskere uten spesielle relasjoner til Norden. De skandinaviske «misjonsprovinsene», som de sier, er kjent i disse kretsene, men for det meste kun av omtale.

Ole Fr. Kullerud