Kirken er der Guds ord er

Pater Kjell Arild Pollestad har meldt seg på i debatten rundt romerkirkens lære. Pateren går ikke reelt inn i sakspørsmålene som har vært reist, men nøyer seg med å gjenta en del av de populære påstandene som kastes frem for å legitimere pavekirken. Sånn sett fortjener innlegget egentlig ikke noe svar. Likevel kan det tjene som passende utgangspunkt for å sammenfatte noe av den grunnleggende kritikk som er reist.

Pollestad innleder med påstanden om at den katolske kirke er grunnlagt av Jesus Kristus selv. Dette til forskjell fra den lutherske kirke, som er grunnlagt av «en frafallen munk».

Her må en spørre: Hva er kirken i ordets bibelske forstand? Den kristne kirke i ordets egentlige mening består av alle som tror at Jesus, Guds Sønn, har gått i deres sted og båret deres synder på korset. Luther sier det enkelt: «Et barn på syv år vet hva kirken er: Det er de får som hører hyrdens røst» (Joh 10,27f). Eller som bekjennelsen sier: «Kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rett, og sakramentene blir rett forvaltet» (CA 7).

Kirken er ikke en organisasjon eller et hierarki av prester og biskoper med paven på toppen, – noe slikt kan ikke begrunnes bibelsk.

Pavens primat og embete legitimeres fra katolsk hold i Jesus ord til Peter etter at han på apostlenes vegne har avlagt bekjennelsen «Du er Messias, den levende Guds Sønn!» Jesus sier da til Peter: «Jeg sier deg at du er Peter, og på denne klippe vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den» (Matt 16,18). Den romerske forståelsen av dette verset holder ikke rent eksegetisk, og vitner først og fremst om en ting: En bruker Bibelen/teologien for å legitimere egne maktkrav.

Klippen som Kristi kirke bygges på er Peters bekjennelse, ikke Peters person. Den sanne kirke er – slik Jesus sier – definert av Guds ord fordi den er skapt ved Guds ord: «Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler.» (Joh 8,31). Den sanne kirke er, slik Luther formulerer det, «creatura verbi» – en Ordets skapning.

Den lutherske kirke er ikke grunnlagt av Martin Luther slik Pollestad noe flåsete påstår. Reformasjonen vokste frem som resultat av at Bibelens frelsesbudskap, evangeliet, ble gjenoppdaget etter å ha vært begravet under et tykt lag av middelalderlige tradisjoner og menneskebud. En kirke som selger avlat og lover syndsforlatelse for penger, er ikke Jesu Kristi kirke. Pollestad bemerker, ganske korrekt, at før Luther «hadde romerkirken ingen lære om rettferdiggjørelsen». Nettopp! Og når Luther trer frem med Bibelen i hånd, svarer kirken med å forbanne både ham og læren om rettferdiggjørelsen. (Luther ønsket ikke å stifte noen ny kirke, den lutherske kirke er et resultat av bannlysningen og utstøtelsen av evangeliet).

Fordi reformasjonen handlet om en gjenoppdagelse av det bibelske evangelium, kommer den lutherske kirke ikke med noe nytt, men tvert om en kirke som har Kristus og apostlene som grunnvoll (Ef 2,20). Lutherdommen griper tilbake til det apostoliske vitnesbyrd og er slik sett grunnlagt av Jesus Kristus.

Pollestad bemerker videre at «Det står i det hele tatt ikke til å nekte – heller ikke for Bygstad – at det var Den katolske kirke som reddet kristendommen gjennom århundrenes stormer og kriser …» Dette er en temmelig idylliserende historiefremstilling. Hvis Pollestad vil argumentere historisk, skal vi minne om historien. Hvordan er det den katolske kirke har «reddet» sin variant av kristendommen? Gjennom forfølgelse, bål og brann. I 1415 ble Johan Hus brent, og før ham utallige «avvikere» fra «troen». I 1523 ble de to første lutherske bekjennere brent levende (i Nederlandene), for å bli etterfulgt av utallige martyrer. I 1572 utsteder paven en minnemynt der han lovpriser Gud over seieren over kjetteriet i Frankrike etter ‘Bartolomeusnatten’ der mer enn 30 000 hugenotter ble myrdet. Osv. Osv…

Den katolske kirke har ikke først og fremst søkt å ta vare på Guds ord, men seg selv. Kirken, Kirken, Kirken – svært meget av romersk teologi og kirkehistorie handler om å lage en ideologisk overbygning som skal legitimere det kirkelige systemet. Uhemmet maktbruk har vært anvendt for å fremme et åndelig maktmonopol. Og dette maktmonopol står den dag i dag i form av kravet på tolkningsmonopol når det gjelder Bibel og kristendomsforståelse.

Her må det tilføyes at Roms avisning av læren om rettferdiggjørelsen var nødvendig for å redde læren om avlat og – med det – den katolske botslæren, en lære som binder sjelene i avhengighet til den prestelige hierarki: Det gis ingen syndsforlatelse uten gjennom botssakramentet. Også her ser vi teologi som legitimasjon av maktkrav.

Når reformasjonsfedrene til og med kaller paven ‘Antikrist’, er dette nettopp på grunn av hans motstand mot evangeliet og forsøkene på å utrydde evangelieforkynnelsen med vold og makt.

Pollestad fremholder videre med å hevde at kirken kom før Bibelen. En kan godt si at katolsk polemikk her snur Luthers utsagn om kirken som Ordets skapning på hodet: Bibelen er kirkens skapning (‘creatura ecclesiae’). Som påvist i en tidligere artikkel, er dette en påstand som ikke holder vann på rent historiske kriterier.

I kirkehistorien ser vi gjentatte ganger hvordan kirken gjør seg til herre over Guds ord. Dette skjer i forfallstider i alle kirkesamfunn, ikke bare i den katolske kirke. Problemet i romerkirken er at dette er dogmefestet ved at den kirkelige tradisjon anses som åpenbaringskilde på linje med Skriften. Dette har i praksis fungert slik at tradisjonen overordnes Skriften fordi den blir den normative nøkkel til Skriften.

Til sist: Vi som ikke deler romerkirkens evangelieforståelse og ikke vil bøye oss for dens erkjennelsesteoretiske maktkrav, er små og få i forhold til denne kirkes milliard medlemmer og imponerende organisasjon og hierarki.

Men det er ikke farlig å være liten så lenge en har Guds levende ord.

(Tidligere publisert i Dagen)