Kirkens enhet og mangfold

I Dagens spalter har det de siste ukene funnet sted en nokså omfattende debatt om forholdet mellom den romersk-katolske og den lutherske kirke. Det er en viktig debatt, fordi den splittelse som ble resultatet av den romersk-katolske kirkes avvisning av den lutherske reformbevegelse på 1500-tallet, fikk svært dramatiske konsekvenser og er en viktig årsak til den kirkesplittelse vi nå strever med.

Nå vil alle bidrag til denne debatten nødvendigvis være preget av den enkeltes kirkelige ståsted. Det er likevel vanskelig å komme forbi at denne splittelsen primært skyldes tre store feilvurderinger fra den romersk-katolske kirkeledelsens side på 1500-tallet. Disse feilvurderingene er bannlysningen av Luther, fordømmelsen av den lutherske rettferdiggjørelseslæren som vranglære, og innføringen av et helt nytt tradisjonsprinsipp i kirken, hvor den muntlig overlevering uttrykkelig sies å ha like stor vekt som bibelteksten.

Disse feilgrepene var såpass store at den romersk-katolske kirke i dag innrømmer at det var det de var. Slik må man forstå den måten 1500-tallet i dag omtales på i sentrale dialogdokumenter som Felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren (1999), Kirkens apostolisitet (2006) og Fra konflikt til fellesskap (2013). De to kirkene kan nå sammen si at Luther hadde viktige kritiske synspunkter som man burde ha lyttet til, og at konsilet i Trient tok feil når det avviste menneskets tillit til Gud som sentralt i frelsesforståelsen og betraktet den muntlige overlevering som like viktig som Bibelen.

Spørsmålet er hvordan vi kommer videre herfra. Den metoden Dagens debattanter har valgt, er å møte problematiske sitater fra konsilet i Trient med personlige vitnesbyrd fra romersk-katolske konvertitter om fortreffeligheten i det kirkesamfunn de nå har funnet fram til. Jeg tviler på om det er en velvalgt metode når det gjelder arbeid for å fremme den kirkelige enhet som alle kristne ut fra de oldkirkelige bekjennelser er forpliktet på. Når vi bekjenner den kristne tro med den apostoliske eller den nikenske trosbekjennelse, bekjenner vi vår tro på at kirken er katolsk, det vil si et enhetlig fellesskap som vil formidle hele den kirkelige læreoverlevering. Riktignok prøver vi norske lutheranere å gjemme dette unna så godt vi kan ved å gjengi katolsk med «allmenn», men det rokker ikke ved den sak trosbekjennelsen her forplikter oss på.

Det er neppe mulig å komme utenom at det læredokument fra 1500-tallet som tar denne forpliktelsen på størst alvor, er det lutherske bekjennelsesskrift Confessio Augustana. Det er et dokument som fastholder det kirken alltid har lært og avviser at det er mulig å utvide læreoverleveringen ved å legge til nye lærepunkt. Samtidig sier dette dokumentets fortale noe viktig om hvordan økumenisk dialog som er reelt interessert i å løse splittelsens problem, bør gå fram. En bør nemlig, heter det der, sette seg ned og lytte til hverandre, for at en skal rette opp de feil som er blitt begått på begge sider. Poenget er altså ikke vitnesbyrd om egen tradisjons fortreffelighet, men selvkritisk åpenhet for at også de på den andre siden av bordet kan ha noe viktig å si.

Med det som utgangspunkt synes jeg vi som lutheranere gjør rett i å ta inn over oss mye av den kritikken som kommer fra romersk-katolsk side. Vi har åpnet for et læremessig og organisasjonsmessig mangfold med mange uheldige sider. Selv om forpliktelsen på kirkens katolisitet er tydeligere i de sentrale lutherske læredokumenter enn i de romersk-katolske, ser det den kirkelig hverdag ofte helt annerledes ut. Midt i det store mangfold den verdensvide romersk-katolske kirke oppviser, er det en stabilitet over dens gudstjenestefeiring som knapt kan skyldes noe annet enn at en her faktisk tar på alvor det en sier når en er samlet til gudstjeneste. Etter min oppfatning kan den også med rette stille spørsmål om de nyordninger lutherske kirker har bevilget seg de siste tiårene (ordinasjon av kvinner og likekjønnet vigsel) fullt ut tar på alvor den avvisning av læremessige nyheter som Confessio Augustana så sterkt framhever.

Men når vi gjør det, kan vi kanskje også forventes å bli hørt av våre romersk-katolske brødre og søstre når vi har noen kritiske spørsmål å stille dem. Tar den romersk-katolske kirke virkelig kirkens katolisitet på alvor når den holder seg med særromerske dogmer som åpenbart fungerer splittende og har gjort det gjennom store deler av kirkens historie? Dogmet om pavens særstilling er her helt klart det viktigste, men ikke det eneste eksempelet. Til dette kommer de siste skudd på stammen, nemlig Maria-dogmene og læren om pavens ufeilbarlighet. Vitnesbyrd fra konvertitter som omfavner eller bagatelliserer dette, er her av begrenset interesse. Det interessante spørsmålet er om slike tilskudd til læreoverleveringen bryter med kirkens katolisitet eller ikke. At deler av denne kritikken faller sammen med den kritikk som gjennom århundrer har vært framført fra den ortodokse kirke, gjør den ikke mindre relevant.

Vi har en felles forpliktelse på kirkens enhet og katolisitet. Akkurat det bør i hvert fall romersk-katolske og lutherske kristne kunne enes om. Da bør vi også prøve å finne ut av hvordan vi i praksis best fremmer denne enheten.

Knut Alfsvåg

(Tidligere publisert i Dagen)