Konkordieboken - en hengiven tilbakemelding

Overskriften viser til en kjensgjerning mer enn en påstand.  Den evangelisk-lutherske kirke fremstår som den gamle kirke i skriftbunden tradisjon, og utdyper de oldkirkelige bekjennelser med vekt på frelseslæren.[1]  Her vil jeg kort belyse (1) tilbakemeldingens forutsetninger, (2) hvorfor og hvordan lutheranerne antok (resiperte) enkelte skrifter fra reformasjonstiden som kirkens bekjennelser, (3) unionsdrømmer, (4) hva saken gjelder, og (5) alternativet nytestamentlig homologi eller reduktive enhetsbestrebelser.

1.    Tilbakemeldingens forutsetninger

Faderen har vitnet om Sønnens person og verk i Jesu skikkelse, slik «Skriftene» har sagt.  Det endegyldige vitnesbyrd er Sønnens legemlige oppstandelse fra de døde.  Den Hellige Ånd kaller og opplyser ved evangeliet om en forsonet Gud i Jesu Kristi offerdød på korset i alles sted, og Helligånden virker troen hvor og når han vil i dem som hører Kristi ord.  Bekjennere istemmer Guds vitnesbyrd og ser øftene oppfylt av den trofaste Gud.  Begrunnelsen overbeviser, lokker og drar.  De må istemme disippelordet, Joh 6:68 - Hvor skal vi gå hen?  Du har det evige livs ord.  

Disipler hører Jesu undervisning i ”Skriftene”, sier av hjertet ”amen” hertil, og gir ved ham sin hengivne tilbakemelding til Faderen (Joh 10:4, 38f, 17:20-23 osv).  Han vedkjenner seg dem som sine (Joh 10:28).  Denne relasjon kjennetegner kirken i Ordets etterfølgelse.

Kirkens bekjennelse er enestående og usammenlignbar, sikkert begrunnet i Guds vitnesbyrd i en bevitnet Jesus-historie.  I så henseende er det ingen forskjell mellom de oldkirkelige bekjennelser og kirkens bekjennelser fra reformasjonstiden.  De er runnet av samme rot og stadfester samme sak.  Også bekjennelsesskrifftene fra reformasjonstiden er en hengiven tilbakemelding til ”den Gud som gjør undere” (Sal 77:15, 86:10).  De er homologi, og derfor samlet i Konkordieboken fra 1580.

2.    Hvorfor har kirken antatt bekjennelsesskriftene fra reformasjonen som sine bekjennelser? 

Årsaken er den samme som for oldkirkens bekjennelser: De holder fast ved den nytestamentlige tro, som Kristi apostler har overgitt til kirken fra Bibelens Herre.  Av samme årsak har de ”lutherske” bekjennelser blivende gyldighet i kirken.  Ingen kan oppheve det Guds ord de bevitner med den rett utlagte Bibel fra dens Herre.   

Den bekjennende kirke følger ikke fremmede stemmer – ikke ”tyver og røvere” (Joh 10:10, jf 8:44).  ”Amen”, sier han som selv er Amen (Mt 5:18, Jes 65:16, se grunnteksten).  Et rett «amen» medfører ”nei” til fremmed lære.  Kristi tjenere bekjenner Guds løfters ”amen” (2 Kor 1:19-21, jf Sal 23:3-5, 1 Kor 13:6, 1 Joh 2:19-25 og 4:15-17).  Konsekvensene fremgår av Jesus-historien.  Som Herren, så hans tjenere (v 37). 

Forstår man kirkens resepsjon som uttrykk for samtidens maktforhold, blir bildet av Ordets etterfølgere et vrengebilde.  Da får Konkordieboken status som en kildesamling til viten om fortidige trosoppfatninger.  Da må samme status omfatte apostelordets lære og i siste instans ramme Guds Jesus-vitnesbyrd, slik, Skriftene sier.  Man kan likevel beholde de gamle bekjennelsser av pietetshensyn, men de er ikke lenger fellesskapets trosbekjennelser i nytestamentlig mening.  De forplikter ikke lenger kristnes lære og liv i kraft av det Guds ord de bevitner.  I deres sted trer en gjennompolitisert kirkeorden.  Her står vi overfor det metodeproblem som oppstår når maktforhold i samtid blir tolkningsnøkkel til kirkeforhold i fortid. 

Et grunnleggende krav til vitenskapelighet er samsvar mellom kildens art og valg av forskningsmetode.  Medfører metoden resultater i strid med bekjennelsens kilde, art og oppgave, er metoden feil eller av begrenset betydning.  Konkordiebokens bekjennelser fra reformasjonstiden gjør krav på å formidle og konstituere kirkens enhet i kraft av det «Guds ord» de bevitner.  Her er det tale om Det gamle testamente utlagt på nytestamentlig vis med Jesus Kristus som kilde.  Den umiddelbare virkning ses av Alterbøker fra den wittenbergske reformasjon.  Bladene med ”messens canon” er skåret ut og erstattet med et evangelisk ilegg. 

Våre reformasjonsfedre ville ingen ny kirke eller ny lære, ukjent for kirken  i aposteltiden.  Saken gjaldt først og fremst kirkens gudstjenestelige fremtreden i samsvar med den nytestamentlige tro, og dertil avskaffelse av en rekke misbruk.  Der står saken den dag i dag.  Bekjennelsestro lutheranere representerer ingen ”særtradisjon” blant andre tradisjoner.  Vi underkjenner ikke apostelordets lære med henvisning til «dypere innsikt», «tilstrekkelig enighet», eller «et helhetskirkelig hensyn».  Vi istemmer Konkordiebokens vitnesbyrd fra oldkirken og reformasjonstiden fordi bekjennelsene stadfester og istemmer apostelordets lære fra Skriftens Herre.  Vi tar på alvor Jesu varselrop og unndrar oss fariséernes og sadduséernes lære (Mt 16:6, 12, jf Jesu verop, kap 23,).  Vi vedkjenner oss Guds frifinnelse av synderen på grunn av Jesu Kristi, Guds Sønns fortjeneste – og av ingen annen grunn.  Frifinnelsen gis den enkelte i dåpen til Jesu død, og troen lever det nye livet i dåpens nådepakt uavhengig av rettferdige gjerninger som vi har gjort (Tit 3:5a, Joh 3.5, Lk 3:16f.  Rom 3:20, 4:2, 6 osv). 

I kraft av nytestamentlig homologi, kaller Konkordiebokens bekjennelser til samling på kirkens gudgitte grunn (Ef 2:19ff, 4:11-16).  Da er ett ord fra kirkens Herre nok til å begrunne en lære.  Et eksempel er Kristi ord over fremsatt brød og vin: - ”dette er”…  Sier han over fremsatt brød og vin at det er mitt legeme og blod, ja, så er det det.  Et annet eksempel er Jakobs ord fra kirkens Herre under Jerusalem-synoden (Apg 15:13-18.  Am 9:11f, 13).  På synodens lærevedtak fulgte vedtaket om kjærlighetens gjerninger mot jødekristne, med frihet til å praktisere kjærlighetsbudet på flere måter.  

Den gamle lære-ekumenikk fra aposteltiden kjennes på begrunnelsen.  Den grunner kirkefellesskap på den uforbeholdne bekjennelse til apostelordets lære fra Skriftens Herre.  Dette apostoliske alternativ består i tidens løp, men aldri uten konsekvenser av politisk art.  Moderne ekumenisme og unionistisk kirkepolitikk øver interessekontroll med andre preferanser.  De må undertrykke den nytestamentlige homologi og utelukke apostolatets kirke i sakssvarende ordninger.  Men har vi tatt lærdom av denne erfaring fra reformasjonstiden?

Illustrasjonen fremfor noen er den pavelige bannbulle mot Martin Luther (3.1.1521).  Dermed ble den tragedie åpenbar, som Romerkirken senere har stadfestet ved flere anledninger, nemlig sidestillingen ”Skrift og Tradisjon”.  Den gjør Romerkirken irreversibel.  Den lar seg ikke kalle tilbake til den nytestamentlige tro, i enfoldig lydighet mot Kristi undervisning.  Prioritet har Kirken under dens læreembete.  Likeså irreversibelt er det opplyste enevelde i kirker underlagt parlamentarisk styresett.  Der står saken inntil Dommens dag.

Siden kirkens utgang fra Jerusalem, hører det med til kirkens vesen å være rettlærende og konfesjonell.  Apg 2:42a – Trofast holdt de seg til apostlenes lære osv.  Guds kirke er ”sannhetens støtte og grunnvoll” (1 Tim 3:15b).  Denne ortodoksi møter oss i Konkordieboken.  Lik oldkirkens fedre, ville heller ikke reformasjonsfedrene på noen måte reservere seg mot apostlenes lære fra kirkens Herre.  ”Til en grundig og varig enighet i kirken kreves fremfor alt at man har en sammenfattende begrepsmessig formel, hvor den lære som de sant kristne kirkene bekjenner seg til, er gitt som en kort fremstilling av Guds ord, lik den gamle kirke som hadde sine spesielle symbola til dette formål” (FC SD Regel og rettesnor, 1.  Jf samme 10:31 og CA 7).

Den 25. juni 1580 - på 50-årsdagen for Confessio Augustana, ble Konkordiebokens samling av bekjennelsesskrifter antatt av 86 representanter for kirker av ”Den augsburgske konfesjon”.  Etter hvert ble underskriverne fulgt av vel 8000 prester og lærere.

Tilslutningen fra kirken i Danmark-Norge uteble, vesentlig på grunn av Fredrik 2’s strenge forbud mot å selge Konkordieboken (kongebrev av 24.7.1580).  I strid med Kirkeordinansen fra 1536/1539, og de skrifter som den påla prestene å eie, ga kongen rom for Niels Hemmingsens calvinske nattverdlære i presteutdanningen.  Kongens styringsbehov foretrakk den kompromissvillige teologi som Konkordieformelen avviste (filipisme e Filip Melanchton, 1497-1560).  Ved hjelp av kongelig kirkejus utover på 1600-tallet ble menighetens valgrett uthult og domkapitlene mistet mye av sin betydning.  I strid med den wittenbergske reformasjon siden Martin Luther, ble den filipistiske øvrighetskirke en viktig forutsetning for det politiske enevelde fra år 1660.  Denne sammenblanding av åndelig og verdslig myndighet ble ødeleggende for bekjennelsestro lutherdom i europeiske statskirker – og senere i folkekirker underlagt parlamentarisk kontroll (i Norge fra omkr 1883).

En frukt av nylutherdommens ”gjenoppdagelse” av reformasjonsarven var den norske utgaven av Konkordieboken i 1866 (Caspari & Johnson).[2] Oversettelsen gjorde Konkordieformelens presiseringer av Confessio Augustana tilgjengelig for en bred leserkrets – først og fremst i Norge, men uten nedslagsfelt av politisk betydning.  I 1880/90-årenes kulturkamp var nylutherdommens akilleshæl dens erfaringsteologi til felles med pietistisk og liberal teologitradisjon. 

Reformbevegelsens kirkealternativ siden 1840-årene ville en kirke organisert «til topps», men alternativet var flertydig og åpent for liberale rettighetsidèer om individers medbestemmelse, og en kirkeorganisasjon med basis i lokalt selvstyre (jf Kirkekommisjonens reformforslag 1908, og lovfestet menighetsmøte og menighetsråd fra 1920).  Det folkekirkelige hensyn talte for en statskontrollert folkekirke på en tilstrekkelig læregrunn.

3. Unionsdrømmer

Siden reformasjonstiden har flere forsøkt å gjenforene en splittet kristenhet på et begrenset læregrunnlag, eller i en felles frelseserfaring.  Sentrale representanter i denne tradisjon er Martin Bucer (d 1551), Georg Calixtus (d 1656) og grev Nicolaus von Zinzendorf (d 1760). 

Bucer forsøkte seg som megler mellom Luther og Zwingli i nattverdlæren, men forgjeves.  Etter Zwingli’s død i 1531, ble Bucer leder for de reformerte kirkene i Sveits og Sør-Tyskland.  Omkr 1540 medvirket han her i mislykkede forhandlinger med katolikkene.  Deretter fulgte et mislykket framstøt for reformert kristendom i Køln.  Da han heller ikke oppnådde noe under interimet i Leipzig 1548, dro han året etter til England.  Her ble han hjertelig mottatt av kong Edward 6 og Thomas Cranmer, og fikk et professorat ved universitetet i Cambridge.  I sin posisjon som rådgiver for Cranmer, medvirket Bucer til etableringen av den anglikanske kirke og satte et varig preg på den. 

Tankegods fra Calixtus gjenfinnes i høykirkelige kretser og såkalte ”bekjennelsesbevegelser” av pietistisk-reformert type.  Ordet ”bekjennelse” viser her til personlige troserfaringer og benyttes synonymt med ”erklæring” om oppnådd enighet av privatrettslig og regional karakter.  En viktig rolle spiller forestillingen om en felles basis for reformasjonstidens kirkedannelser og kristenheten i de fem første århundrer, som man vil vende tilbake til (consensus quinque secularis).  Forestillingen tåler ikke møtet med historiske kjensgjerninger.  Ordbruk og basis-forestilling overser dessuten den nytestamentlige homologi (el confirmatio) og gjør Konkordieboken til en meningsbank for de berørte parter i hver sin tid.  Gammellutherske teologer gjennomskuet bedraget mens Calixtus enda levde, og kalte det for synkretisme (religionsblanding).  Jeg foretrekker ordet ”unionisme”.

Åbo-biskopen Johannes Terserus forfektet den unionistiske idé og fremtvang sin egen avgang i 1664.  På den ene side begrunnet han kirkens lære og praksis ”ovenfra” – med Guds åpenbaringsord, gitt kirken i og med Skriftens ord, når det passet.  På den annen side begrunnet han kirkens lære og praksis ”nedenfra” – med allmenne idéer om toleranse, nestekjærlighet og menneskers behov, og hva det er mulig å komme til enighet om.  Dette doble bokholderi minnet om «nestoriansk» kirkepraksis i tradisjoner siden  Zwingli (også kalt Nestorius redivivus, som også betyr den forkastede Nestorius).  Slikt var utålelig den gang.  I vår tid benyttes fremgangsmåten med selvfølgelighet i ”den evangelikale protestantisme”.  På den ene side bruker man Luther-sitater til å forklare hva ”luthersk” er, samtidig som man omtaler ”reformasjonen” i generelle vendinger, som om lutheranere, spiritualister og reformerte representerte en felles basis. 

Grev von Zinzendorf utviklet ”den filadelfiske idé” om aposteltidens renessanse i endetiden.  Den skal være «menighetstiden», da ”apostoliske” menigheter – også kalt filadelfiske menigheter (el brødresocieteter) - får en oppblomstring i vekkelsens opplevelsesmystikk.  Det ideale forbilde er Korint-menigheten med dens kjarismer i fri utfoldelse.[3]  Denne seleksjon gir Pastoralbrevene lavstatus.

Unionsdrømmen krever samling om de kampsaker og forkynnere som til enhver tid evner å forme den forventede ”kristendomstype”.  Manifeste uttrykk er alliansetiltak, storaksjoner og kirkefellesskap på ”tilstrekkelig” grunnlag.  I kontrast til apostolatets kirke- og læretradisjon fra begynnelsen, blir den biblisistiske tradisjonalisme institusjonalisert under parolen ”Bibelen alene”.

4.    Hva saken gjelder

Saken gjelder den nytestamentlige tro, som bekjenner med apostelordets lære fra Skriftens Herre, 1 Tim 3:16 - gudsfryktens hemmelighet: Gud som ble åpenbaret i kjødet, erklært rettferdig ved Ånden, sett av englene, forkynt blant hedningene, trodd i verden og opptatt i herlighet.  Med apostelordets lære fra Kristus, erkjenner Guds kirke denne hemmelighet (gr mysterion) åpenbart i Kristus, og til den hører kirken i Guds frelsesråd fra evighet av (Mt 25:34).  Guds Una Sancta Ecclesia - i himmelen og på jorden - istemmer hva åpenbaringsordets Gud har bekjent om gudmennesket Jesus fra Nasaret. 

Hva Gud har bekjent for verden - og Jesus og hans apostler overgitt til kirken, det begrunner kirkens enhet i kommunion med Jesu Kristi legeme og blod (1 Kor 10:16f).  Han sammenføyer og forener Guds kirke (Ef 4:11-25), og ved ham kjenner kirken bekjennelsens opphav – Jesu Kristi Fader i himmelen, og bekjenner ham som gjennom endetiden verger kirken mot helvetets porter (Mt 16:18). 

Det unionistiske alternativ korrigerer den bibelutleggelse som kirken har mottatt fra Bibelens Herre.  Korrekturen tåkelegger, avleder og bedrar med valgmuligheter og tilstrekkelige enhetsvilkår, som om saken gjelder valget mellom betoninger, synsvinkler (aspekter) og konfesjonstyper.  Frafallets kjennetegn er et gudsbilde tilpasset fremmede guder, skapt i menneskers bilde – lunefulle og troløse mer eller mindre.  Men kirken kjenner åpenbaringsordets Gud i en bevitnet historie, og vet.  4 Mos 23:19 – Gud er ikke et menneske, så han kan lyve.  1 Sam 15:29 – Den Herlige i Israel lyver ikke.  Og Herrens apostel skriver til Titus, Tit 1:2 – Gud som ikke kan lyve.  Den Sanndrue og Trofaste må oppfyller sitt ord (Mt 5:17, 16:21-23, 26:56, Lk 24:44, Apg 4:27f osv). 

Ordets etterfølgere tenker Guds tanker (Mt 4:10, 16:17, 23, Jes 8:14, 1 Kor 2:9ff, 1 Pet 2:8).  Det kan ingen lære av egen fornuft eller kraft, for kunnskapen fra Gud - om Kristi kors - overstiger tankens muligheter og viljens evne.  Et eksempel er apostelen Peter, som så kontant hadde avvist korsets evangelium (Mt 16).  Han fikk på Pinsedagen Den Hellige Ånds gave til å forkynne den gamle pakts evangelium.  Apg 3:23f – Han ble utlevert til dere slik Gud på forhånd hadde bestemt og visste om, og ved hjelp av menn som ikke kjenner Guds lov, naglet dere ham til korset og drepte ham.  Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens veer.  Det var jo ikke mulig for døden å holde ham fast.  (Mt 3:15, 5:17, Rom 3:31, 10:4.  Hab 2:4, Sal 16:10)

Den frafalne lutherdom er en humanisert lutherdom.  Innordnet den overdrevne tro på menneskets evner, overlater man til debattører og snusfornuft å forvalte bekjennelsens innhold.  Man later som om mennesker har en medfødt evne til å skjelne mellom Guds vilje og menneskers ord, og medvirke til utformingen av ”kirkens syn” på aktuelle samfunnsspørsmål.  Under denne forutsetning foregår beslutningsprosessene i prosedyrer overtatt fra det liberale folkedemokrati og den psykoterapeutiske samtale.  I denne sammenheng vet kreative teologer å produsere akseptabel kirkelære, og medløpere å agere irenikere, og moderne lutheranere å skjønnmale institusjoner med ”luthersk profil”.  Prester og biskoper vet å framstå med altomfavnende kirkeomsorg, og gi tilhørere flest en følelse av å bli vel ivaretatt.  Men all denne kreative interessekontroll bekrefter den selvbestemte frihet - å synde på nåde. 

Det er sant, en kristen skal være åpen for menneskers lengsler og behov på lovens grunn, men Guds lovåpenbaring jatter ikke med feiloppfatninger (Mt 5:37, Gal 6:1).  Guds hellige lov driver men til rett selverkjennelse, alltid med Jesus Kristus som siktemål (Rom 10:4).  En forsonet Gud vil at omvendelse og syndenes forlatelse skal bli forkynt for alle mennesker uten hensyn til persons anseelse.  Sagt med Konkordieformelen: Her handler det om ”viktige og store saker”, og derfor skal man hverken tåle, unnskylde eller forsvare villfarende meninger (FC SD Innl, 9). 

Trofaste kirkehyrder lar tilhørerne høre Den gode hyrdes røst.  De er hans delegater, kalt av ham på apostolisk vis til å utfører prekenembetets gjerning.  Og menigheten samles om de unike handlinger fra den Oppstandne, de samme handlinger som begrunner menighetens sendelse.  Vi kaller dem «geistlige», for ved dem er den korsfestede og oppstandne Kristus virksom med sin Hellige Ånd i den forsamlede menighet.  Slike prester er Peters etterfølgere.  De forkynner korsets evangelium, lik Peter på Pinsedagen, og forvalter himmelrikets nøkler.

5.    Alternativet nytestamentlig homologi eller kirkereduktive enhetsbestrebelser

ECCLESIA APOSTOLICA framstår på historiens arena i samlingen om evangeliets rene lære og en rett sakramentforvaltning.  Derfor praktiserer lutherske kristne de apostoliske formaninger fra Kristus (Rom 16:17-20, Mt 16:17, Apg 19:9, Gal 1;8f, Kol 2:8 osv).  De søker dit hvor trofaste prester og predikanter utøver prekenembetets gjerning, og kristne samles i hengiven tilbakemelding til Gud for hans vitnesbyrd om Jesu person og verk, gitt kirken i og med det apostoliske ord (NT).  Er vi Guds kjære barn ved dåpen og troen – og ikke av noen annen grunn, da vil vi gjerne holde alle Guds kirkebefalinger alle dager, og glede oss med sannheten, slik Gud gjør (1 Kor 13:6b, Ef 4:11f). 

Denne samling lar kirken framstå som herberge og kirkehjem for deres skyld som søker kirkefellesskap under Kristi herredømme.  Guds mål med den apostoliske læreformidling går i oppfyllelse på dem, 1 Joh 2:24f (18-25) – La det som dere har hørt fra begynnelsen, få bli i dere!  Dersom det dere har hørt fra begynnelsen, blir i dere, vil også dere være i Sønnen og i Faderen.  Og dette er det han har lovt oss, det evige liv. (Jf Joh 8:44, 14:23, 15:24, 17:3.)  Men den som søker fellesskap i kirkereduktive enhetsbestrebelser, finner det ikke her.  Frafallet viser seg umiddelbart i liturgikk, ekumenikk og kirkerett:   

1. Liturgikk: Motstridende lærdommer blir sidestilt i gudstjenestelige ordninger.  Innholdet nivelleres under trykket fra sosiale lojalitetsbindinger og embetsplikt mot «vår kirkes orden».  Ordningene verner vranglæren og sementerer tjenestefellesskap fremfor lærefellesskap. 

2. Ekumenikk: Sannhetsspørsmålet blir tilslørt i generelle vendinger om gode hensikter og «åpen kommunion» med dem som gleder seg over urettferdigheten (1 Kor 13:6). 

3. Kirkerett: «Gjeldende kirkerett» er hva vedkommende myndighetsorgan har vedtatt, om nødvendig med rom for reservasjoner mot apostelordets lære. 

I alle sammenhenger må ”det gamle synet” vike for den praktiske fornuft i praktisk teologi.  Påståtte innsikter fra selvklokskapens kilder etablerer nye tradisjoner i kraft av utbredelse, varighet og oppslutning.[4]

Oppfatninger om rett og galt skifter.  Det gjør også kristnes preferanser.  Det vil alltid være rop om urett og krenkelser.  Jurister kan begå den høyeste urett, når de anvender lover og feller dommer hjemlet i ”gjeldende rett”, for domstolene har ingen lovgivende myndighet.  Men prester og biskoper kan forsvare læretilpasninger med hensynet til alles beste, som om Guds ord utgår fra dem (1 Kor 14:36).  Derfor lyder et gammelt studentordtak: «Die Juristen sind böse Christen, aber die Teologen sind verre als nogen».  Denne dårskap følger den nytestamentlige homologi – eller bekjennelsestro lutherdom.  Jo, det har sin pris å være talerør for den gamle kirke i skriftbunden tradisjon, men byrden er lett (Mt 11:30).

Hverken mengdens tilstrømning eller sympati kan legitimere kirkens nærvær på samfunnsarenaen, eller lokalisere Guds kirkebrud.  Det gjør Kristi undervisning i ”Skriftene”, stadfestet med Kristi oppstandelse fra de døde, og overgitt til kirken hel og ubeskåren fra apostlenes munn og hånd.  Desto viktigere er den stadige bekjennelsestroskap i samlingen om bekjennelsestro prester – ikke for personens skyld, men for prekenembetets skyld, Lk 10:16 – Den som hører dere, hører meg.  Der høres Den gode hyrdes røst (Joh 10), og der er Guds kirke lokaliserbar for alle, lik byen på høyden (Mt 5:14, 16).  Men et kirkefellesskap på tilstrekkelig grunnlag kan aldri frembringe den hengivne tilbakemelding til åpenbaringsordets Gud, slik Konkordieboken gjør.

Fotnoter

[1] Med hensyn til frelseslæren, står reformasjonstidens bekjennelser i et utdypende og formidlende forhold til de oldkirkelige bekjennelser.

[2] En dansk utgave fins enda ikke i skrivende stund år 2009..

[3] Jf Leiv Aalens avhandling om ”Den unge Zinzendorf”, hvor omfattende sitater i fotnotene dokumenterer Zinzendorfs posisjon som ekumenismens fremste lærefader.

[4] Jf antikkens sannhetskriterier anvendt på Romerkirkens lære om kirkens katolisitet: Sant er «det som er blitt trodd overalt, alltid og av alle: (quod ubique, quod semper, quod ab omnibus creditum est).