Korona-epidemien og Guds godhet

02.04.2020
Knut Alfsvåg
Aktuell kommentar Korona Epidemier Virkelighetsforståelse Gud Ondskap Godhet Allmakt

En verdensomspennende epidemi som den vi nå opplever, aktualiserer spørsmålet om forholdet mellom Gud og det onde. Er Skaperen ansvarlig for det vi nå opplever?

Knut Alfsvåg

Spørsmålet har i prinsippet tre mulige svar. Noen vil si at Guds godhet er uforenlig med den ondskap vi opplever i verden, og mener derfor at en god Gud ikke finnes. Det er ateismens svar.

Noen mener at Gud gjør så godt han kan, men at han ikke rår med verdens ondskap og menneskenes gudsopprør. En tror da på Guds godhet, men ikke på hans makt. Evangeliet reduseres da fra et løfte om frelse til et fromt ønske, for ingen kan være sikker på om Gud kan oppfylle sine løfter. Mange prekener, blant annet fra den NRK-overførte gudstjenesten fra Oslo Domkirke 29. mars, formidler et slikt gudsbilde.

En tredje mulighet er å hevde at Gud har skapt alt som fins og derfor i en viss forstand står ansvarlig også for det onde, uten at det dermed oppfattes som definerende for forståelsen av hvem Gud egentlig er. Så vidt jeg kan se, er det denne tilnærmingen vi finner i Bibelen og de kristne bekjennelser.

Omkostningen med denne tilnærmingen er at Gud kan framstå som moralsk tvetydig. Gevinsten er at virkelighetsforståelsen er konsistent (Gud står bak alt det som ikke er Gud), og at håpet om forløsning ikke bygger på sandgrunn. «Vi vet,» sier Paulus, «at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje.» Skal en kunne si det, må Gud ha kontroll også over det som er vondt og vanskelig.

Dette innebærer at Gud vil oss noe også med det vonde som skjer. Det forstås derfor som en prøvelse. Korona-epidemien uttrykker ikke Guds gode vilje for oss. Men den avslører oss om vi bygger våre liv på et vaklende grunnlag. Dermed virker den til det gode, for den lærer oss hvor livets urokkelige forankring er.

Den rette reaksjon når en møter prøvelser, er å gjøre bot. Ikke fordi vi tror at prøvelsene er en straff for de synder den enkelte har begått, for det er de ikke. Men når vi gjør bot og ber om tilgivelse for våre kortsiktige prioriteringer, blir det prøvede sinn omgjort til et håp som ikke skuffer, fordi det har sinn grunn i det som bærer gjennom alle prøvelser.

Det er fint med gudstjenester i NRK og på strømmetjenester når vi ikke kan møtes som vi pleier. Det hadde vært fint om vi på denne måten også fikk ta del i en botsgudstjeneste, slik at den prøvelse vi gjennomlever, kan bli til et prøvet sinn med et evig håp.

(Tidligere på trykk i Dagen)