Kristen tro og politisk tenkning: om hva som truer demokratiet i vår tid

Bokanmeldelse

Kjell Skartveit

Document forlag (2022)

Sider: 246

I lange tider har den rådende tanken i Norge, som i de fleste vestlige land, vært at man ikke skal blande tro og politikk. Akkurat som Tertullian i sin tid spurte hva Athen har med Jerusalem å gjøre, har vår tidsalder stilt seg spørsmålet «hva har Nidaros med Løvebakken å gjøre?». Denne mentaliteten har gjort det vanskelig å konseptualisere, og ikke minst legitimere en såkalt kristen politikk. Til tross for perioden med kristendemokratisk blomstring etter annen verdenskrig, ser det for mange ut som at dette prosjektet nå har mislykkes. Om man ønsker en endring på dette synes det som den ovenfornevnte mentaliteten må utfordres. Det er nettopp dette Kjell Skartveit gjør i sin nye bok «Kristen tro og politisk tenkning – Om hva som truer demokratiet i vår tid». I boken kommer han med argumenter for at det overhodet finnes en kristen politikk, og forsøker så å utlegge denne politikkens ulike fasetter.

Mest grunnleggende hevder Skartveit at enhver sosial orden hviler på visse normative vurderinger, eller hva han kaller virkelighetssyn. Med andre ord er politikken, ifølge Skartveit, ikke verdinøytral. Den kan heller ikke være det ettersom spørsmål om hva man bør ta seg fore som samfunn uvegerlig er bundet opp i hva som er det etisk rette å gjøre. Spørsmålet er slik sett ikke om man skal være nøytral eller ikke, men hvilket fundament man ønsker å bygge samfunnet på. I vår tid, hevder Skartveit, er spørsmålet om man ønsker å bygge samfunnet på en kristen kulturarv eller på det Skartveit omtaler som postmoderne kjønnsteori. Til forsvar for førstnevnte tilnærming gir Skartveit flere eksempler på hvordan en kristent dominert samfunnsorden førte til Vestens blomstringstid. Av disse eksemplene kan man her nevne slaveriets avskaffelse og vernet av menneskelivet fra livets begynnelse til dets naturlige slutt – som betød et tydelig oppgjør med praksisen å sette barn i skogen og drapet av uønskede mennesker. I denne delen av analysen støtter Skartveit seg mye til sosiologen Rodney Stark, som har skrevet mye om «hvordan kristendommen bidro til å gjøre Vesten storslått».

Fra disse eksemplene blir det tydelig for leseren at Skartveit ikke slår et slag for et teokrati hvor verdslige og selvgitte lover er illegitime og kun Guds vilje skal etablere samfunnsordenen. Snarere handler det om et lovverk og et samfunn informert og preget av et kristent verdensbilde, hvilket er kjernen av en sivilisasjon. Derimot blir kristen sivilisasjon på dette punktet stående som et motstykke til muslimsk sivilisasjon, siden Allahs absolutte suverenitet ikke gir noen plass til menneskelig frihet, ifølge Skartveit. På grunn av dette foreligger det ifølge Skartveit en «clash of civilization» – som Samuel Huntington kalte det – mellom den vestlige kristenhet og den arabiske verden, noe som skaper en utfordring for vår multikulturelle tankegang som forestiller seg at alle mennesker kan leve side om side til tross for alle ulikheter. Men i løpet av boken blir det også klart at det like mye også er, som nevnt tidligere, en kamp om sivilisasjon mellom det tradisjonelle vesten og postmoderne ideologer som har vunnet mye innflytelse i nyere tid. Skal en kristen sivilisasjon videreføres er det derfor ikke nok å rette en pekefinger utover mot problematiske aspekt ved sivilisasjoner som har kommet til Norge gjennom immigrasjon, men man må også vende et kritisk blikk på tankestrømninger innad som man har tillatt å få en dominerende plass.

Skartveit, som tidligere også har skrevet boken «Normløst» (med et noe lignende tema), bruker en del plass på å gi postmoderne ideologier og deres angrep på tradisjonelle hierarkier i form av kjønn, klasse og kultur. Ifølge Skartveit er det en tett forbindelse mellom de relativistiske trekkene til den interseksjonelle feminismen, skeiv teori og kritisk raseteori og en egalitær holdning til forskjeller mellom mennesker. Siden det i disse postmoderne ideologiene ikke finnes en objektiv standard for rett og galt eller sant og falskt, kan man ikke tenke seg at det finnes naturgitte kjønnsroller, en naturlig forklaring for klasseforskjeller eller at noen kulturer er bedre enn andre. Et grundig oppgjør med postmodernismen vil følgelig innebære at en kristen politikk hegner om disse hierarkiene og lar dem bli til tjeneste for hele nasjonen.

Styrken til boken ligger i den tydelige formidlingen av verdiene og virkelighetsforståelsen som har gjort Norge til en blomstrende nasjon. Den sterke betoningen av menneskeverd, kjernefamilien og «gudsfrykt med nøysomhet» er noe som vil falle i god jord hos den jevnlige leser av FBB. En viss kritikk bør imidlertid rettes mot den nokså amerikaniserte tendensen i bokens behandling av visse emner. Mange nordmenn har ærbødighet for grunnlovsfedrene, men i den norske samfunnsdiskursen har ikke fedrene den samme posisjonen som i USA.

Mens nordmenn kjenner til menn som Falsen først og fremst gjennom historiefaget i skolen, ender diskusjonen i USA – nærmest uansett samfunnsspørsmål – før eller siden opp i en splid i tolkningen av en eller annen grunnlovsfader. Slik sett er det noe kunstig ved tilbakeblikket på «hva grunnlovsfedrene ville ha gjort» som man kan plukke opp i løpet av lesningen av boken.

På samme måte forholder seg med Skartveits behandling av kapitalismen. Kapitalisme og konservativ kristendom har selvfølgelig oppslutning her til lands, særlig i bedehuslandet i sør. Å stille dette opp som det eneste alternativet til en sosialdemokratisk velferdsstat er imidlertid en falsk dikotomi, noe blant annet den norske konservative tenkeren A.H. Winsnes kan vitne om. Det fins en konservativ økonomisk politikk som retter et kritisk blikk på samfunnsoppløsende aspekt ved både sosialismen og kapitalismen. Dette kunne Skartveit med fordel viet mer plass til, særlig med tanke på at han i samme bok gir et forsvar for nasjonalstaten. En av truslene som vårt markedsliberale frihandelsystem stiller nasjonalstatene overfor, er storkapitalens bruk av billig arbeidskraft for å maksimere profitt. Lignende utfordringer kan man se fra kapitalismens underminerende kraft på viktige fellesskap som familien, lokalsamfunn og småbedrifter.

Til tross for disse skavankene staker Skartveit ut en kurs for en mulig kristenpolitisk bevegelse. Hvilke organisasjoner, tenketanker og partier som skal tas i bruk for å oppnå dette målet vil fremtiden vise. Å få kristne til å tenke mer som samlet velgerbase og se hvilken politisk innflytelse man kan oppnå gjennom et større samfunnsengasjement er det imidlertid ingen tvil om at mange ønsker, særlig når man bevitner de forvirrede tilstandene man har fått i et postkristent samfunn.

Jarl-Roar Simonsen

Les også anmeldelsen av Johannes Kleppa av samme bok:

https://www.fbb.nu/artikkel/utfordrande-om-kristen-politisk-tenking/