Kristen tro som motkultur i et pluralistisk samfunn og i møte med postmoderne livstolking

Det kristne kulturoppdraget står i 1 Mos 1:27f: «Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem. Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden, legg den under dere og råd over havets fisker og himmelens fugler og over alt levende som rører seg på jorden.»

Dette skriftordet er grunnleggende for både kristen skaperteologi og det kristne menneskesynet. Blant de mange tingene dette ordet gir grunnlag for, er også en grunnleggende positiv kristen tilnærming til det fenomenet at menneskenes arbeid på jorden resulterer i kultur.

Kultur er rett og slett resultatet av menneskelig arbeid. En vid kulturdefinisjon, som antagelig vil ha ganske bred støtte på kristent hold, sier at «kultur er summen av menneskenes ytelser for å nyttiggjøre seg jordens rikdommer, skaffe seg hus, mat og velvære, og utvikle evner og anlegg til glede og gagn for seg selv og andre».

Såvidt vid er denne kulturdefinisjonen at den antagelig vil møte mange protester, ikke minst fra folk som vil foretrekke mer elitepregede og smalere kulturdefinisjoner. En av avgrensningene som trolig vil være særlig aktuell, har med det grekerne kalte «de skjønne kunstene» å gjøre, dvs musikk, litteratur, skuespillerkunst og alle typer bildende kunst. Det er helt i orden å ha en særlig oppmerksomhet henvendt på slike sektorer av kulturbegrepet. Men jeg vil nå likevel holde en knapp på den videre og mindre eliteorienterte kulturdefinisjonen som startpunkt for kristen tenkning om forholdet til kulturen.

Det er ellers ikke bare det bibelske kulturoppdraget i 1 Mos 1:28 som gir hjemmel for å hevde en grunnleggende positiv kristen holdning til kulturen. I virkeligheten er både Bibelens skapertanke og Bibelens antropologi full av impulser i samme retning. «Alt Gud har skapt er godt», sier Herrens apostel (1 Tim 4:4). Det er ikke noe nedverdigende eller mindreverdig ved materien, ved skaperverket. Tvert imot. «Gud har ikke fullført skapelsen av kornet før mølleren har malt mel av det og bakeren har bakt brød av det», sier Luther. Kultur hører derfor hjemme innenfor rammen av «creatio continua», menneskelig innsats i forlengelsen av Guds fortsatte skapelse. På analogt vis er også kunst uttrykk for menneskelig fortsatt skapelse i forlengelsen av at Gud skapte og skaper alt som er vakkert.

Riktignok fins det både asketiske retninger og kanskje også pietistiske retninger som betoner menneskets vendthet mot det åndelige livet og evigheten - så eksklusivt at konsekvensen blir et nærmest totalt nei til kulturen. Men slike holdninger rimer dårlig med både skapertanken, antropologien og læren om den kristnes liv i verden. Slike holdninger er dessuten med rette blitt kritisert for i virkeligheten å representere egoisme.

Som apostelen Paulus skriver: «Alt som er sant, alt som er ære verd, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er verd å elske, alt som folk taler vel om, alt som duger og er ros verd - gi akt på det!»

Men om Skriften i utgangspunktet altså gir oss grunnlag for en positiv holdning til kulturen, er den også full av ressursmateriale for kristen kulturkritikk. Antagelig fins det ikke noe utgangspunkt for kulturkritikk som er tydeligere, mer poengtert og mer fundamentalt enn nettopp Bibelen. Og viktigst i så måte er naturligvis Bibelens syndefallsteologi. For den lærer at mennesket er rammet av et grunnleggende og totalt syndeforderv. Og det vil naturligvis igjen og igjen ramme menneskets kulturinnsats. En følge av dette er at kulturen i likhet med hele skaperverket forøvrig til syvende og sist er dømt til undergang. En annen følge er at slike kulturytringer som best greier å avspeile selve Guds himmel, vil være mest slitesterke under kulturens ferd mot undergangen. På grunn av syndefallet er både avkristning og demoni aktuelle aspekter ved det totalbildet som kulturen byr oss. Og jo nærmere Antikrists tid vi kommer, jo mer må vi formodentlig anta at menneskenes kultur vil være dominert av en antikristelig ukultur.

Det er slike ting som gjør det aktuelt for kristne å bli seg kristen tros betydning som motkultur bevisst. Når kristen tro må representere en klar motkultur, må den almene kulturen først være blitt avkristnet, kanskje endog demonisert og gjort til Antikrists kultur. I håp om at vi kanskje ennå ikke er kommet fullt så langt, vil jeg i dette foredraget nøye meg med å tale om kristen tro som motkultur - for det første i en kulturpluralistisk tid og for det andre i postmodernismens tid. Konsekvensene for synet på kristen motkultur i selve Antikrist-tiden får så heller følge som en slags understrøm i refleksjonene mine, som en frukt av at vi i tankene forlenger linjene et stykke.

Jeg går uten videre ut fra at ingen vil være uenig i påstanden om at norsk (og vestlig euro-amerikansk) kultur av i dag er kulturpluralistisk. At kulturen er pluralistisk, betyr da at det lever mange innbyrdes forskjellige kulturer ved siden av hverandre. I utgangspunktet skulle man kanskje anta at kulturpluralisme ville bety en tilstand av stadige kulturbrytninger og kanskje til og med full kulturkamp. Brytninger pågår naturligvis hele tiden. Men det viser seg igjen og igjen at det vokser frem dominerende kulturtrender som etablerer kulturelle hegemonier. Og mye kulturbevissthet består i grunnen ikke i annet enn å tilpasse seg hver ny trend som viser seg å vinne et kulturhegemoni for en tid.

Derfor betyr kulturpluralistiske tider åpne dører for skiftende moter i kulturen. Og dermed betyr kulturpluralisme igjen og igjen det samme som tidsåndens vedvarende kulturhegemoni (tidsånd-begrepet forstått som dominerende kulturtrend).

Med tidsåndbegrepets hjelp forenkler jeg da oppgaven min når det gjelder å identifisere og karakterisere situasjonen innenfor vår tids kulturpluralisme. I stedenfor et bredt maleri av mange aktuelle kulturtrender gjør jeg et journalistisk forenklingsgrep og spør: Hva er vår tids tidsånd? Hva går vår tids dominerende kulturelle hegemoni ut på?

Da er jeg overbevist om at svaret må søkes i forlengelsen av begrepene New Age og nyreligiøsitet.

Det ble riktignok ganske stille omkring New Age-bevegelsen utover på 1990-tallet. Men det gjelder bare for selve begrepet og betegnelsen «New Age». Den brede åndsstrømningen som bevegelsen tok mål av seg til å fremme, er tvert imot fremdeles åpenbart i enorm vekst. Både et målbevisst religionsblandings-prosjekt og en flunkende ny verdensreligion er blitt til i vår tid og hører med til bildet av det som nå skjer.

Det var igrunnen på 1980-tallet vi hørte mest om «New Age-bevegelsen». Under en voldsom intellektuell og kulturell utfoldelse ble det på utallige hold forkynt at «Fiskenes tidsalder», den kristne tidsalderen, var til ende, og at «Vannmannens tidsalder», en ny ikkekristen tidsalder, var i ferd med å overta. Det skulle angivelig være en helt ny tidsalder med selve verdensfreden som hovedprogram. Den skulle samtidig være uttrykk for en helt ny bevissthetstype.

Men om selve begrepet «New Age» ikke brukes så mye lenger, er den åndshistoriske realiteten bak begrepet i vår tid likevel livskraftig som aldri før. Mange av strømningens talsmenn taler heller om «nettverket» sitt enn om «New Age». Og den verdensanskuelsen som ble proklamert og forkynt frem, har overlevd og er blitt sterk, selv om den opprinnelige organisasjonen bak New Age eventuelt er bleknet bort eller kanskje til og med brutt sammen.

Det er ellers den danske religionsforskeren, professor Johannes Aagaard, som har satt frem tesen om at det i kjølvannet av New Age er blitt skapt en flunkende ny verdensreligion - som aldri har fått noe eget navn. Den har røttene sine i de eksisterende klassiske religionene. Og den plukker religionsfenomener og kulturformer frimodig nærmest overalt: i medier, hos guruer, hos profeter, - den plukker tanker og fenomener som udødelighet, reinkarnasjon, aura, åndelige mestere, joga, karma, gjenfødelse, biorytme, tarotkort og astrologi.

De fleste av oss kjenner visst helst den nye og navnløse religionen under betegnelsen «nyreligiøsitet». Nyreligiøsiteten preges sterkt av en inderlig lengsel og letingen etter nye typer spiritualitet. Et annet viktig kjennetegn på nyreligiøsiteten er synkretisme-elementet, den bevisste religionsblandingen. Det kommer til uttrykk på flere ulike nivåer. På privatnivået velger hver enkelt sin egen verdensanskuelse ut fra alt det som fins på det nye enorme religions-supermarkedet. Man velger tilsynelatende blindt og tilfeldig og i full individuell frihet. Men på et nivå over og bak privatnivået pågår det tydeligvis likevel programmatisk arbeide med sikte på å gi den nye verdensreligionen et spesielt innhold og en spesiell form.

Den svenske religionsforskeren Folke Olofsson har i så måte fremholdt betydningsfulle synspunkter. Han taler om et «synkretistisk prosjekt» i vår tid. At det dreier seg om et «prosjekt», betyr at det står mennesker bak som forfølger en plan eller en prosjektbeskrivelse. Samtidig betyr denne menneskestyrte virksomheten, som sikter på å gi den nye synkretistiske verdensreligionen form, at det er tale om et innen-verdslig prosjekt. Menneskene «projiserer» (sier Folke Olofsson) «sine egne tanker, drømmer, forhåpninger og ideologier ut i tid og rom». Målet er å sikre mennesket selv grepet om menneskehetens fremtid. Slik sett tar prosjektet seg ut som en moral-refom som forfølger i og for seg respektable idealer, for eksempel lengselen etter verdensfred og reelt vern om naturen.

Vi bør naturligvis vokte oss for å skylde alt som skjer på hemmelige frimurer-konspirasjoner og den slags. Men når et viktig forskningsprosjekt simpelthen har påvist grunnstrukturer av et idé-grunnlag bak den nye verdensreligionen, ville det antagelig bare være dumt å se bort fra målbevisst menneskelig styring bak det store prosjektet. Uavhengig av organisasjonsstrukturer vil jo ellers et omfattende idé-grunnlag, etter at det først er uttalt, kunne leve videre i egen kraft - og finne nye tilhengere i mange ulike tanke- og kulturmiljøer.

Vi bør vel ellers også være svært våkne for hvordan nyreligiøsitetens kulturtype også har invadert kirke og kristenhet. Det er naturligvis det som kommer til uttrykk i mange moderne teologiske bestrebelser i interreligiøs og synkretistisk retning og i økumeniske prosjekter for ny spiritualitet og for dialoger på tvers av både konfesjonsgrenser og religionsgrenser. For min del ser jeg på den sjamanistiske seansen som den kvinnelige koreanske teologiprofessoren Hyun-Kyung Chung regisserte under ett av de tre hovedforedragene i storplenum under Verdenskirkerådets generalorsamling i Australia i 1991 som et sentralt eksempel på selve hjertespråket i det nyreligiøse synkretistiske kulturklimaet. Også feministisk ideologis rolle er her viktig. Professor Chung er målbevisst talsmann for «asiatisk kvinneteologi». Hun omtale den treenige Gud med navnene til kvinnelige koreanske avguder. Jeg satt selv på galleriet og så på hele den utrolige sjamanist-seansen hennes - og jeg syntes det var ufattelig at de fleste av 1990-tallets internasjonale kristenledere satt i salen uten å reagere - bortsett fra de heftige og kristelig bedømt kjernesunne protestreaksjonene som kom enstemmig fra fellesmøtet av alle østkirkelige delegater tre dager senere.

Min tese på dette punktet er at vi ikke bare lever i en tid som er faktisk kulturpluralistisk, men i en tid som er programmatisk kulturpluralistisk, ja som opphøyer pluralismen til nyreligiøst dogme. Tesen min er videre den at denne dogmatiske religionspluralismen samtidig har et kulturelt hegemoni i form av å utgjøre vår tids dominerende tidsånd. Det representerer naturligvis en formidabel utfordring til kristen tros som leverandør av en levedyktig motkultur.

En ting til om vår tids nyreligiøsitet: tegn i sol og måne har fått meg til å lure på om det for tiden skjer en nyaksentuering av nyreligiøsiteten. På 1980-tallet og store deler av 1990-tallet var nyreligiøsiteten lettest å sammenligne med hinduismen. Mange har direkte definert nyreligiøsiteten som en type vestliggjort hinduisme. Den gjorde ikke minst folkelig religiøsitet, grasrotfolkets enkle religionsforstillinger, mottagelige for nyreligiøse impulser av alle slag.

Men ved inngangen til år 2000 har jeg spurt meg selv om det kanskje er i ferd med å skje en forskyvning i dette bildet. Spørsmålet er om nyreligiøsiteten er i ferd med å bevege seg over i mer islamistisk retning. Den som lever får i tilfelle se.

III

Jeg går så over til emnets neste del, postmodernismen. Så vidt jeg kan forstå, må postmodernismen være en slags åndelig og intellektuell fetter av nyreligiøsiteten. Men vi må ofre noen ord på en egen diagnose også av postmodernismens fenomen. Jeg gjennomgår da i dette avsnittet av foredraget mitt noen hovedsynspunkter som er blitt fremholdt av professor dr. Henri Blocher fra Vaux-sur-Seine. Han er professor i systematisk teologi ved et lite evangelisk teologisk fakultet i Frankrike. Jeg hadde gleden av å høre et foredrag han holdt ved Den Europeiske Bekjennelseskonferansen i Drogeham i Nederland i 1996.

Egentlig passer det svært godt at en franskmann behandler postmodernismen, sier professor Blocher. For begrepet postmodernisme er støpt av en fransk filosof. Samtidig poengterer professor Blocher at begrepet «postmodernisme» på mange måter er et monster.

Mens «modernismen» var en åndstype som var unnfanget i renessansen og formet og utviklet i opplysningstiden, er «postmodernismen» en ny type åndelig tankekraft som er dukket opp i vår egen generasjon. Noen mener at postmodernismen bare er en ny form av modernismen. Det er et synspunkt som en kan forstå, sier professor Blocher. På den andre siden må vi også tenke på at postmodernismen som åndsstrømning helt åpenbart peker i retning av - og fremholder - modernismens død.

I en viss forstand er postmodernisme det samme som de-konstruksjon. Martin Clarck skal ha sagt at det ikke er lett å definere postmodernismen, fordi den i sin essens representerer en forkastelse av alt det modernismen sto for, for eksempel dens rasjonalisme, men også dens krav på å representere absolutt sannhet. Noen føler seg helt desperat av postmodernismens uhåndterlighet, mens andre gleder seg stort over den gjennomførte mangelen på indre sammenheng.

Det er ellers etter marxismens sammenbrudd som dominerende ideologibærer at postmodernismen er vokst frem til sin nåværende sterke posisjon. Postmodernismen er som åndstype og trend i samtiden vår anti-totalitær og anti-rasjonalistisk. Den er glad i frihet. Den forkaster alle bindinger fra forutgående eller etterfølgende normkriterier.

Det fins naturligvis varierende grader og utforminger innen postmodernismen. Men mange er fulle av beundring over strømningens manglende indre konsistens. Også indre substans mangler postmodernismen, men mange gleder seg over dette i stedenfor å rette tung kritikk mot det, sier professor Blocher.

Når det gjelder religion og religiøse ytringer, er postmodernismen i utgangspunktet langt mer åpen og tolerant enn modernismen var. Denne åpenheten kan endog gå veldig langt. En postmoderne professor avstår til og med fra å kritisere religioner som praktiserer barneofringer. Viljen til å tolerere alt, kan simpelthen virke fullstendig grenseløs.

Samtidig bærer postmodernismen med seg særegne impulser til faget hermenevtikk (= fortolkningslære). De innbyr til en type «opprørets interpretasjon» av Bibelen. Enhver skaper da sin egen mening. Og andre bør ikke bry seg. Under Kirkemøtet i november 1999 holdt Oslo biskop, Gunnar Stålsett, en sterkt hermenevtisk preget preken, der han gikk til et ganske massivt angrep på Bibelens avgjørende autoritet i gammeldags reformatorisk forstand. Ifølge Stålsett består Skriften av «et mangfold av vitnesbyrd» hvor hverken Peter eller Paulus eller Johannes lærer i overensstemmelse med hverandre og hvor det endog innenfor Stålsetts egen prekentekst lyder innbyrdes motstridende røster. Derfor må Skriften - ifølge Stålsett - åpnes med samtiden som nøkkel og med kjærligheten som briller ... - Sannsynligvis er denne prekenen et meget klart eksempel på postmodernismens «opprørets hermenevtikk». Professor Arvid Tångberg har i siste nummer av FBB-nytt skrevet et meget betimelig oppgjør med biskop Stålsetts rystende preken (Se FBB-nytt nr 4-1999).

Postmodernismens spiritualitet tar preg av samme type antirasjonalistisk og antiintellektualistisk grunnanliggende. Alt blir redusert til et spørsmål om personlige preferanser. Men postmodernismen er likevel spesielt åpen for orientalske religionselementer, for feminisme-bevegelsene og for de alternative typene naturmedisin. I så måte korresponderer postmodernismen som hånd i hanske med nyreligiøsiteten. Mange trekk i postmodernismen peker rett og slett i retning av vår tids nyreligiøse og synkretistiske spiritualitet.

Bedømt ut fra kristne tankeforutsetninger, var modernismen dypt antikristelig og sto Kristus selv og Guds ord sterkt imot. Modernismen la grunnvollen for hele sekulariseringen av samfunnslivet.

Postmodernismen tar derimot tilbake en slags gudelighetens form, sier professor Blocher. Men virkelig gudelig, virkelig gudfryktig, er postmodernismen likevel ikke. Snarere er det slik at Kristus etterlignes på en måte som kan minne om det en kan lese om i Åpenbaringsboken avsnitt om Antikrist. Ja postmodernismen er ikke ulik det forsøket skjøgen i Åpb 17 gjør på å etterligne den kvinnen som ifølge Åpb 19 er Kristi sanne brud, sier professor Henri Blocher.

Sammenfattende sier professor Blocher følgende: Det som er skjedd med åndsstrømningene i Europa i vårt århundre er at alt hedenskap og nesten all kristen tro ble borte under trykket fra modernismens kalde rasjonalisme. Men så er det forbausende, ja rent ut sagt utenkelige, skjedd at den hedenske spiritualiteten i ly av postmodernismen et kommet tilbake. Nå uttrykkes nyhedenskapet tvert imot åpent på de fleste hold.

Og min tese i forlengelsen av dette bildet er at også postmodernismen er leverandør av ganske avgjørende premisser bak vår tids dominerende pluralistiske kulturtrend. Det dreier seg ikke bare om en faktisk pluralisme, men om en programmatisk pluralisme - som har brodd mot alle bekjennelser og kulturelle trender som ikke selv er programmatisk pluralistiske.

Dermed er tiden kommet til å vende tilbake til kristentroens rolle som motkultur. Hva bør prege den motkulturen Kristi kirke trenger å utvikle i en slik tid?

Jeg vil da gjerne behandle kulturpluralismen og postmodernismen i motsatt rekkefølge, og vender meg til den postmodernistiske utfordringen først. Og igjen vil jeg da øse lærdom fra professor Henri Blocher's foredrag.

Professor Blocher utfordrer kristne Kristus-vitner til å erkjenne og anerkjenne postmodernismen på de punktene hvor den rommer trekk som bibelsk kristentro kan si ja til, samtidig som vi frimodig og uten falske kompromisser må gå imot de trekkene ved postmodernismen som krenker det budskapet Gud har åpenbart for oss. For postmodernismen rommer en sterk ikke-kristen betonning som vi må stå kompromissløst imot.

Som bidrag til å oppdage det positive kristne tilknytningspunktet i møtet med postmodernismen nevner professor Blocher at vi må forstå den angsten for død, tomhet og nirvana som kanskje er postmodernismens dypeste anliggende. Samtidig må vi se på hvert postmoderne menneske som et fortapte får som Kristus elsker og gjerne vil frelse.

På samme måten som det kristne vitnesbyrdet alltid vil ta farge av det åndsmiljøet og kulturklimaet det blir uttalt i, bør også vitnesbyrdet fra den kristne motkulturen inn i det postmoderne ånds- og kulturmiljøet ta hensyn til de formene og tankestrukturene som preger åndsmiljøet i vår egen samtid.

Vitnesbyrdet fra den kristne motkulturen i en postmodernistisk tid må ikke flykte fra konflikt. Men det må likevel være aggresjonsløst - i den forstand at det er båret av Kristi egen kjærlighet til de menneskene som tiltales. Og det må romme både loven og evangeliet, som er de to hovedinnholdskomponentene i det ordet Gud har åpenbart i de hellige skriftene.

Den kristne motkulturens brennende hovedanliggende i møtet med den postmoderne kulturens mennesker må ta sikte på å vise dem at det er destruktivt å fornekte universell sannhet. Her må kristen motkultur være offensiv og uredd. Postmoderistene må rett og slett utfordres til å se at menneskehjertet dypt inne hungrer og lengter etter indre sammenheng og koherens, sier professor dr. Henri Blocher. Derfor bør vi med stor frimodighet bevitne at tankens lover er gyldige og at rasjonalitet, intellektuell forståelse og vitenskapelighetens tradisjonelle idealer fremdeles er gyldige avledninger av Bibelens egen skapertanke og av selve sannhetsidealet.

Generelt fremholder professor Henri Blocher at vitnesbyrdet fra den kristne motkulturen i møte med postmodernismens mennesker må være av to slag. Det må være apologetisk i den forstand at det river ned tankebygninger som står Guds ord imot. Men det må samtidig være positivt «kerygmatisk» (dvs: proklamerende) i den forstand at det frimodig bærer frem selve det kristne budskapet som ekte sannhet.

Når det så til slutt gjelder den kristne motkulturens særpreg i møte med vår tids dominerende nyreligiøse kulturpluralisme, tror jeg fortegnene må søkes ved at vi blir oss det materielle innholdet i visse sentrale sider ved kristen tro særlig bevisst.

Først av alt vil jeg her nevne Det første bud. Førsteamanuensis Oddvar Johan Jensen gav for noen år siden ut en liten bok som heter «Katekismens teologi». Der betoner han forbilledlig sterkt Det første buds rolle som nøkkel til å åpne hele katekismens teologi med. I det første bud ligger alle de andre budene innholdsmessig sett egentlig gjemt. Etter budene følger trosbekjennelsen. Mens budene med Det første bud i spissen sier at vi ikke skal ha andre guder, bringer Trosbekjennelsen den troendes svar på Det første bud: «Jeg har ingen andre guder, men jeg tror alene på Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd». Og Etter henholdsvis budenes part og trosbekjennelsens parter følger for det tredje Bønnens part, hvor selve tiltalebønnen i Fadervår gir oss praksisdelen. Ved å be Fadervår slik Jesus lærer oss, praktiserer vi vår trosbekjennelses bekjennelse til den ene, sanne, treenige Gud i samsvar med Det første bud.

Dette betyr at Det første bud er breddfullt av potensiale til å innholdsfylle læremessig den kristne motkulturen i en nyreligikøs og programmatisk religionspluralistisk tid. Det første bud lærer oss både å diagnostisere kulturpluralismen rett som nyhedenskap og å besvare det rett ved bevisst og våken katekismefromhet.

Ved siden av Det første buds sentralstilling i den kristne motkmulturen tror jeg det er viktig å være seg kristen syndefallsteologi særlig bevisst. Det hører vel med til barnelærdommen at vi sier nei til Pelagius' fornektelse av arvesyndslæren. Men det er dessuten viktig at vi er oss bevisst at den postaugustinske romerske semipelagianismen også er for svak. Reformasjonens gjenoppdagelse av det totale syndefordervet må være svaret vårt til den nyreligiøse kulturtypen. Av denne observasjonen er det reformasjonens og katekismenfromhetens særlige kjærlighet til budskapen om rettferdiggjørelse av tro alene uten egen menneskelig fortjeneste vokser frem. Og det er et budskap som ytterligere bidrar til å diagnostisere nyreligiøsitetens hedenskapspreg som u-kultur.

For det tredje tror jeg det er viktig å fremholde den betydningen sann kristen hellighet har som alternativ til kulturpluralismens lengsel etter «spiritualitet». Sann kristen hellighet vokser ut av tilstanden kristne har som rettferdiggjorte av tro og helliggjorte ved Åndens vedvarende gjerning. Sann kristen hellighet er derfor et speil som egentlig bevitner Guds egen hellighet. I møte med den blir all nyreligiøs spiritualitet naturligvis avslørt som mislykkede piratkopieringsforsøk. For å si det forsiktig.

På sett og vis er situasjonen for den kristne motkulturen i møte med både postmodernismen og den nyhedenske kulturpluralismen blitt normal. For det bildet vi får av både Israels troende folkemenighet i møte med kanaaneisk religiøsitet og av urmenighetens møte med gnoosisreligiøsiteten - er bildet av troende minoriteter som hver dag må overleve i et overveldende hav av hedensk kultur. Derfor er det rett og slett Bibelens egne samtidsbilder vi gjenkjenner idet vi igjen befinner oss i en tid da kristentroen må opptre som motkultur.