Læren er viktig, ja, avgjørende

Det er ikke uvanlig at det dukker opp sterke innvendinger mot å legge vekt på læren når det ene eller annet teologiske spørsmål diskuteres. Noen hevder at «det er livet det kommer an på, ikke læren». Andre mener at det å gjøre klart forskjellen mellom rett og vrang lære, er dømmesyke og avslører mangel på kjærlighet. Atter andre fremholder at den slags virker splittende og ødelegger kristen enhet.

Kristne mennesker som på reagerer denne måten i møte med diskusjoner rundt lærespørsmål, synes å ikke være klar over hvor stor vekt Bibelen selv legger på rett lære. Ja, at vrang lære kan være så alvorlig at den leder mennesker i fortapelsen.

Jesus advarer uttrykkelig mot «falske profeter» (Matt 7,15ff; 24). Paulus advarer mot å tolerere de som forkynner «et annet evangelium» (Gal 1,5ff) eller «en annen Jesus» (2Kor 11,3f). Johannes advarer mot vrang Kristus-forkynnelse og tilskriver den Antikrist (1Joh 4,1ff; 2Joh 7ff)).

Om de første kristne sies det at «de holdt trolig fast ved apostlenes lære» (Apgj 2,42). Det evangeliske frelsesbudskapet kalles rett og slett for «læren» (1Tim 2,11; 4,13ff; 6,1; Tit 1,9). Og om Jesus selv forteller evangeliene stadig at «han lærte» folket.

Slik ordet «lære» anvendes i vår Bibel, sikter det helt enkelt til det sannhetsinnhold som er gitt i Guds ord. Rett lære er m.a.o. ikke annet enn Guds ord rett utlagt og forklart. Vrang lære består i forvanskning, fordreining og feiltolkning av Guds ord. Noe som alltid er til skade for Guds folk og til hinder for menneskers frelse.

Å relativisere lærespørsmål gjennom å hevde at alt kun er «en tolkning» eller «en mening», og at den ene tolkning er like god som den annen, er i strid med Bibelens indre klarhet, og medfører at «huset bygges på sand» (Matt 7,24ff). Evangelisk-luthersk tro insisterer på – lik Luther i Worms (1521) – at dersom noe ikke kan bevises ut fra «tydelige ord i Den hellige skrift eller klare fornuftsgrunner», må det avvises. Den bibelske lære om Gud, mennesket og frelsen er nedfelt i de lutherske bekjennelser, som er blitt til ut fra grundig arbeid med Den hellige skrift.

En forstår ikke lærebegrepet i Bibelen hvis en ikke forstår sannhetsbegrepet. Likesom Bibelen skiller mellom sannhet og løgn, skiller den mellom rett og vrang lære. Løgn er djevelens våpen, sannhet er Guds våpen. Djevelens modus operandi består derfor alltid i angrep på sannhetsinnholdet i Guds ord (1Mos 3,1; Joh 8,44). Dette gjør han ofte ved å sitere Bibelen slik at han legger et annet meningsinnhold inn i ordene enn det som gir seg av tekstsammenhengen (f.eks. Matt 4,6). Svært mye vranglære har nettopp dette som kjennetegn.

Når den onde forfører Guds folk, skjer det regelmessig ved å blande løgn og sannhet. Slik legitimeres løgnen ved at den kan høres riktig ut. En kan blande et lite gram gift i et glass vann: Mer enn 98% er klart og rent vann. Likevel er det dødelig. Tilsvarende sier Paulus om vrang lære: «En liten surdeig gjennomsyrer hele deigen» (Gal 5,9).

Å kunne skjelne mellom åndene er ifølge Skriften en nådegave (1Kor 12,10), samtidig som åndelig dømmekraft i Oldkirken ble sett på som den kanskje viktigste gave og evne for menighetens hyrder. Menighetene formanes også til å prøve den forkynnelsen de hører, prøve hvorvidt den samsvarer med Guds ord. Forsamlingen i Berøa holdes frem som eksempel i så måte (Apg 17,11).

Tilsvarende skriver Paulus til hyrdene: «Et menneske som farer med vranglære, skal du vise fra deg, etter at du har formant ham én gang og én gang til. For du vet at den som er slik, er forvendt og synder, dømt av seg selv» (Tit 3,10-11; jf. Rom 16,17f).

Å komme til tro og bli et kristent menneske beskrives i Bibelen som «å ta imot kjærlighet til sannheten så en kan bli frelst» (2Tess 2,10). Motsatt lærer Bibelen også at «Guds vrede åpenbares fra himmelen over …. mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet … over dem som er gjenstridige og ulydige mot sannheten, men lydige mot urettferdigheten - over dem skal komme vrede og harme» (Rom 1,18; 2,8). Et menneskes evige frelse avhenger m.a.o. av dets forhold til sannheten, – nemlig sannheten i Guds ord.

Slik er det fordi vår frelse gis oss gjennom et bestemt budskap – evangeliet – et budskap som har et helt bestemt sannhetsinnhold. Vi falne syndere har ikke sannheten boende i våre egne hjerter eller hoder (Jes 55,8f), ja, pga. syndefallet tar vi anstøt av sannheten i Guds ord. (Dette er den dypeste årsak til all vranglære). Derfor må frelsens sannhet komme til oss utenfra, gjennom et budskap vi hører. Og så har Gud selv lagt kraften til frelse ned i dette budskapet: «Evangeliet er en Guds kraft til frelse …» (Rom 1,16).

Fordi vår evige skjebne er avhengig av dette ord, er det intet en kristen elsker høyere, og kan være mer nøye med: «Jeg gleder meg over ditt ord som en som finner stort bytte. Løgn har jeg hatet og avskydd, din lov har jeg elsket» (Sal 119,162f).

Jan Bygstad, formann i FBB 

(Tidligere publisert i Dagen)