Lærenemnda og kirken - hvor går vi nå?

Når Den norske kirkes Lærenemnd endelig kom med sin dom i saken som biskop Osberg hadde anlagt mot prost Asle Dingstad, kom denne neppe som noen overraskelse på særlig mange. Mange hadde på grunn av Lærenemndas sammensetning ventet en delt uttalelse. Det eneste som kan sies å være overraskende, er at mindretallet (biskop Odd Bondevik og professor Ola Tjørhom) ikke var større.

Lærenemndas uttalelse er blitt møtt med til dels sterke reaksjoner. Noe av det som er mest alvorlig med den uttalelse som er kommet, er at biskopene primært opptrer som kirkepolitikere, og ikke som hyrder med ansvar for å verge Kristi menighet mot ulven (Joh 10). Det som har vært deres fremste interesse, er å bevare den ytre/organisatoriske enhet i Den norske kirke i den tro at slik "redder" de kirken. Av denne grunn har de ikke på alvor gått inn for å prøve seg selv og den læremessige splittelsen som foreligger i kirken på Guds Ord. Lærenemndas konklusjon var gitt allerede i utgangspunktet. Derfor har nemnda aldri vært en virkelig Lærenemnd, men et kirkepolitisk instrument som fungerer som redskap for å legitimere den praksis som Bispemøtet for lengst har knesatt. Allerede i Bispemøtets uttalelse om homofili i 1997 ble det gjort klart at dette spørsmålet ikke skulle få splitte kirken, og premissene for dette var lagt i utredningen "Kirkens enhet og Troens fundamenter" som utgjorde grunnlaget for Bispemøtets uttalelse dengang.

Flere av de såkalte "flertallsbiskopene" lever i den illusjon at de har hatt betydelig innflytelse på konklusjonene i Lærenemndas uttalelse. En del gode og riktige ting blir da også sagt. Men i konklusjonen, i det som er det alt avgjørende hovedspørsmålet, har de homofililiberale kreftene vunnet den endelige seier: Fordi deres syn ikke kalles vranglære, har det fått læremessig hjemstavnsrett i kirken. Det første viktige strategiske målet for de liberale krefter er nådd: Det er nå to likeberettigede syn i Den norske kirke, og homofilispørsmålet er redusert til et adiaforon. Devisen er den samme som den gang MF snudde i kvinneprestspørsmålet: "Det er et viktig lærespørsmål, men ikke et bekjennelsesspørsmål." Og med Lærenemndas uttalelse i ryggen vil vi nå se en langt hurtigere omsnuing av Den norske kirke enn vi så da kvinnelige prester ble introdusert, slik at det i løpet av få år vil være flertall i bispekollegiet (og etter hvert også i presteskapet) for det som i dag er i mindretall. Med sin blåøyde kirkepolitikk og kompromissvilje har flertallsbiskopene gravd sin egen grav. Den norske kirke har nå bare ett håp igjen: At flertallet i Bispemøtet sanser seg og tilbakekaller. Uten dette har de brakt kirken under Guds dom.

Hva skal kristenfolket gjøre i denne situasjonen? Jeg vil peke på et par viktige saker som må holdes klart:

1. De "konservative" biskopene har nå skrevet under på uttalelse etter uttalelse der de læremessig undergraver Guds ord og kirkerettslig undergraver forvaltningen av nøklene i menighetene. Etterpå går de offentlig ut og sier hva de "egentlig mener", og som til dels står i strid med hva de har skrevet under på. Slik beroliger de kristenfolket. Vi skal være klar over at det som blir stående for ettertiden, og som er kirkerettslig bindende, er dokumentene som biskopene har underskrevet på, - ikke deres bortforklaringer i avisene. Kan vi ha tillit til biskoper som opptrer slik, og hvis konservatisme i liten grad får følger for deres kirkelige praksis?

2. Da det store møtet i Calmeyergaten misjonshus ble avholdt vinteren 1920, var foranledningen til dette at den ellers konservative biskop Tandberg ville samarbeide med de liberale krefter i kirken. Calmeyergatemøtets konklusjon var et rungende "nei" til dette. Ut fra Guds ord og bekjennelsen frasa et samlet kristenfolk seg alt samarbeid og fellesskap med vranglærerne. Situasjonen i dag er parallell. Vi må si det samme "nei", og samtidig vise at vi ikke har tillitt til de som opprettholder og forsvarer slikt samarbeid. For dette samarbeid er en dør djevelen kommer inn i kirken gjennom.

3. Bedehus- og misjonsfolket bør nå målbevisst arbeide på å danne selvstendige menigheter som på enhver måte er et alternativ til Den norske kirkes menigheter. Dvs. at en bør sikte på full forvaltning av alle sakramentene, selvstendig konfirmantundervisning, alternativt gudstjeneste- og menighetsliv. Ellipsestrukturen med den gamle arbeidsdelingen mellom kirke og bedehus bør etter hvert avvikles, slik at Guds folk kan samles i én menighet og i én tro, åndelig og organisatorisk atskilt fra innflytelsen fra forfallet i Den norske kirke. For Guds ord sier: "En liten surdeig syrer hele deigen", (Gal 5:9). Slike menigheter må på enhver måte stå utenfor biskopenes myndighetsområde, og fritt og selvstendig ordne sitt virke i samsvar med Guds ord.

Når biskopene søker å "redde" kirken fra organisatorisk splittelse og problemer i forhold til statsmakten ved den type kirkepolitiske kompromisser som vi har sett de senere år, faller dette på et av Jesu mest alvorlige ord: "Den som vil berge sitt liv, skal miste det" (Mt 16:25). Dette ordet gjelder ikke bare den kristne som enkeltindivid, men også kirken som fellesskap. Den kirke som vil redde sitt liv her i verden, oppnår det stikk motsatte og tar skade på sin sjel. Biskopene skulle heller minne seg selv og oss om hvor nødvendig det er å ta omkostningene som følger sann troskap. Dette har Kristi løfte: "- Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det".

Jan Bygstad