Litt mer om «å høre Guds stemme

Takk til pastor Bjørn Wang for spørsmål (Dagens nettavis 05. mars) til oppfølging og presisering rundt spørsmålet om «å høre Guds stemme».

Innledningsvis problematiserer Wang henvisningen til De Schmalkaldiske artikler, som er et av bekjennelsesskriftene i Konkordieboken. Wang peker på at dette ikke er forpliktende bekjennelse for Den norske kirke. Til dette vil jeg bare sitere prof. Leiv Aalen som i sin tid sa at «En kan muligens være lutheraner uten Konkordieboken, men en kan ikke være luthersk i strid med Konkordieboken.» Poenget med de bekjennelser som kom til i lutherdommen etter bekjennelsen i Augsburg (1530), er at disse gir nødvendige presiseringer og avklaringer av ulike spørsmål som det ble strid om i årene som fulgte. Sitatet jeg anførte i min artikkel inneholder en slik presisering i forhold til Augustana 5, der det sies: «Ved Ordet og sakramentene som midler blir Den Hellige Ånd gitt».

Når den lutherske bekjennelse fremholder dette så sterkt, er det fordi Gud med dette har bundet oss til nådens midler, og da først og fremst til Ordet. Sine løfter har han knyttet til at vi bruker Ordet. Han har ikke gitt løfter knyttet til å søke ham andre steder, f.eks. i vårt eget indre.

At Gud har bundet oss til disse ytre midler, betyr ikke at han har bundet seg selv. Herren er suveren og gjør det han vil når han vil. Derfor hører vi i Apostlenes gjerninger at han kan åpenbare seg direkte for Filip, Paulus og Peter. Men det sies ingenting om at disse hadde øvet seg opp til å høre en røst i sitt indre. Hvis Gud vil tale, gjør han det uavhengig av om en har øvet seg og gått på kurs. Bibelen har mange beretninger om hvordan Guds tale og kall kom overraskende og uforberedt på f.eks. Moses, Gideon, Jeremias, osv. Men: Dersom Gud ikke vil tale, hjelper det ikke om en øver seg aldri så mye.

En Herrens engel åpenbarer seg i en drøm for Kornelius (Apg 10) og byr ham å sende bud etter Peter. For «Han skal tale ord til deg som du skal bli frelst ved» (11,14). Vi skal legge merke til at engelen ikke forkynner evangeliet for Kornelius, men henviser ham til Peter som kan forkynne med ytre, lydelige ord. Og idet de lytter til evangeliet, skjer det: «Mens Peter ennå talte disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte Ordet» (Apg 10,44). Ånden kommer der Ordet lyder!

Dette er et viktig kriterium for hvor vidt en drøm, et syn, en åpenbaring er fra Gud eller ei: Om det henvises til det ytre ord, til ordet som er gitt i Bibelen. Drømmer som vi kan høre om blant muslimer som blir omvendt til kristen tro, har regelmessig dette kjennetegn: De får muslimene til å søke kilder der de kan høre Guds ord.

Av denne grunn er de kurs som handler om å øve seg opp til å høre Guds røst i sitt eget hjerte, en avvei. For det første fordi det forutsetter en åpenbaringskilde i tillegg til Ordet. For det andre at slike «åpenbaringer» er tilgjengelige ved hjelp av øvelser, - altså mine fromhetsgjerninger (motsatt Gal 3,2-5). For det tredje at den subjektivisme som ligger i de «budskap» som kommer fra slike åpenbaringer, umuliggjør prøving på klare kriterier. Hvordan skal piken som får høre at hun ikke må gifte seg med sin forlovede, kunne vite om dette er fra Gud, eller om det er tale om åndelig manipulasjon?

Da den karismatiske bevegelse vokste frem på 60- og 70-tallet, var et av de sentrale slagordene «Gud har mer å gi!» Den så på seg selv som en fornyelsesbevegelse som ville gjenreise den levende og dynamiske kristendom som en mente seg å finne i Apostelgjerningene.

For mange kristne som følte at de kom til kort i sin kristendom og som kjente seg fattige og skrøpelige, ble dette et tilbud som de ikke kunne si nei til. Tenk å kunne «få det til» å leve som kristen, få «en kristendom som fungerer». Åndskraft skulle erstatte Åndens fattigdom, liv ta plassen for død vane. En skulle få se og oppleve «det Gud gjør i dag», ikke bare nøye seg med en historisk tro.

Alt dette var knyttet til en lære om «Åndens dåp», eller – der en ville være med forsiktige med slike uttrykk – til løfte om å få «oppleve Ånden og Åndens kraft».

Problemet med slagordet «Gud har mer å gi» er at det ikke er sant. Han har gitt oss alt i sin Sønn (Ef 1,3; 2Kor 8,9; m.fl.). Rikdommen vi eier i Kristus er uendelig meget større enn vi noen gang kan forstå. Vårt problem er at vi ikke ser, har vansker med å tro.

Praksisen med kurs i «høre Guds røst» er en variant av slagordet fra karismatikkens første år: «Gud har mer å si» enn han har gitt oss i sitt ord synes å være tankegangen. Fortsatt handler det om at en ikke synes at Guds nærvær i Ord og sakrament er «nok», og derfor vil gjøre Gud synlig og erfarbar utenom og uavhengig av Ord og sakrament.

Jan Bygstad

(Tidligere publisert i Dagen)