Maria og mariadyrkelsen

Min artikkel (Dagen 26.05) om mariadyrkelsen med utgangspunkt i en ferietur i Italia har avfødt en haglskur av reaksjoner. Felles for de fleste av disse er at en ikke tar opp de teologiske problemstillingene som reises.

Utgangpunktet for mariadyrkelsen (begrepet står som kapitteloverskrift i Katolsk katekisme, § 971; 2673ff) er å finne i Marias lovsang (Magnificat): «For se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig» (Luk 1,48). Rundt dette skriftordet og tradisjonsutviklingen i den katolske kirke er der bygget en hel teologi – «Mariologi» – som har grunnleggende betydning for katolsk spiritualitet, en spiritualitet som utfolder seg frodig i katolske land, noe mer behersket her hos oss.

Denne spiritualitet kan punktvis sammenfattes som følger:

- Maria er syndfri fordi hun er født uten arvesynd (dogmefestet i 1854)

- Maria ble etter sin død opptatt med legeme og sjel til himmelen (dogmefestet i 1950), og der kronet til himmeldronning

- Maria symboliserer og identifiseres med Kirken, og Kirken identifiseres med henne

- Maria har åpenbart seg en rekke steder rundt om i verden, noe som har gitt opphav til Mariahelligdommer med ditto pilegrimsreiser (f.eks. Lourdes, Fatima, Guadalupe

- I disse helligdommer ber en til Maria (en ber ikke bare om hennes forbønn!), og Maria bønnhører de fromme – i hennes navn skjer mirakler og helbredelser

- Bønnen ‘Ave Maria’ hører med til den faste delen av katolsk bønneliv, både liturgisk og i privat bønn; en ber både med Maria og til Maria (KK 2679)

- I messen – som er selve hjerteslaget i katolsk liv – har mariafromheten konstituerende betydning: «Kirkens fromhet overfor Den Hellige Jomfru hører med til den kristne gudstjenestes vesen» (KK 971).

At mariafromheten hører med til «gudstjenestens vesen» – intet mindre, betyr konkret at hvis Maria utelates eller forsømmes i det liturgiske liv, er det ikke lenger en rett kristen gudstjeneste.

Men la oss se nærmere på hva Bibelen faktisk sier om disse ting:

Er Maria uten synd? Enhver bibelleser vet at dette er uten grunnlag i Skriften. Alle mennesker – med unntak av Jesus – er født i og med synd (Rom 3,23; 5,12ff). I Marias lovsang hører vi at hun kaller Herren sin Frelser (Luk 1,47). Dersom hun virkelig var syndfri, hadde hun ikke trengt noen frelser; fordi frelsen etter sitt vesen består i frelse fra synd. Av samme grunn sier Gabriel også at Maria «har fått nåde» (Luk 1,30). Hun trenger nåde på nøyaktig samme vilkår som vi andre syndere trenger nåde. Videre hører vi evangeliene fortelle at Maria, sammen med Jesus brødre, søker å gripe inn og stanse Jesu virksomhet fordi de mener at Jesus «er fra seg selv» (Mark 3,21. 31ff). Kunne en som er syndfri ta anstøt av Jesu gjerning og gjøre noe slikt?

Ja, Maria står i en særstilling fordi hun ble utvalgt til å føde verdens Frelser. I hennes morsliv kler Gud seg i vårt kjøtt og blod. Derfor kalles hun allerede tidlig i kirkens historie «gudfødersken» (gr. Theotokos) med utgangspunkt i Luk 1,43. Dette er også oppfyllelse av profetiene i 1Mos 3,15 og Jes 7,14. Når engelen Gabriel kommer til henne og hun får kallet til denne gjerning, sier Maria: «Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord!» (Luk 1,38). Slik står Maria som forbilde på troens lydighet. Men hun er samtidig en synder som trenger frelse og nåde lik ethvert annet menneske. Hun frelses ved sin sønns død på korset.

Hvorfor prises så Maria salig (i Skriften)? Nettopp i Lukasevangeliet hører vi Jesus sette dette på rette plass: «Som han sa dette, skjedde det at en kvinne i mengden ropte til ham: Salig er det morsliv som har båret deg, og det bryst som du har diet! Men han sa: Ja, salige er de som hører Guds ord og tar vare på det!» (Luk 11,27f). Jesu ord er en mild korreks til kvinnen som kommer med saligprisningen av Jesu mor, og lærer hva et kristenmenneskes hjerte og sinn skal være rettet mot: Guds ord. Derfor hører vi også Jesus si følgende om sin kjødelige familie: «Min mor og mine brødre, det er de som hører Guds ord og gjør etter det.» (Luk 8,21). Og det sies om Maria at «hans mor gjemte alle disse ord i sitt hjerte» (Luk 2,51)

I Bibelen hører vi mange saligprisninger. Bergprekenen innledes med åtte slike. Og i Luk 11,28 har vi hørt Jesus korrigere en misforstått «mariafromhet». Saligprisningen i Magnificat er ikke prinsipielt forskjellig fra det Jesus har å si i evangeliet: «Salige er de fattige i ånden …» (Matt 5,3ff), eller når Paulus siterer Salme 32: «Salige er de som har fått sine overtredelser tilgitt og sine synder skjult. Salig er den mann som Herren ikke tilregner synd» (Rom 4,7f).

I Bønnebok for den Katolske kirke kan en finne hvordan bønn til Maria uttrykkes. Både ber en om hennes forbønn, og en ber til henne om nåde og hjelp. Noen eksempler:

En Maria-antifon (‘Alma Redemptoris Mater’, s.344) lyder slik: «Frelserens moder, du milde .... Oppreis ditt folk når det faller, fra svakhet hjelp oss til seier …»

En annen Maria-antifon (‘Sub tuum præsidium’, s 346): «Under ditt vern tar vi vår tilflukt, hellige Guds mor. Ta nådig imot de bønner vi ber i våre trengsler, og frels oss fra alle farer, Du evige jomfru, velsignet og herlig.»

I «Litani til Guds mor (s.348ff) står følgende: «Hellige Guds mor, Hellige jomfru … Du nådens mor, Rettferdighetens speil, Visdommens trone, Vår gledes grunn, Åndens gjemme … Du frelse for syke, Du synderes tilflukt, Du sorgfulles trøster, Du kristnes hjelper. Englenes dronning …»

På festdagen for Marias fødsel (8. sept.) finner en gjengitt utdrag fra middelalderdiktet ‘Lilja’ (s. 432f) med lovsang og tilbedelse av Maria: «Du er den elskeligste av kvinner … Du er sjelens vei fra synden … Du er åndens glødende bolig … Hill deg Maria, skjæreste moder. Evig, Maria, din heder varer. Hill deg, Maria, kjæreste moder. Frels oss, Maria, fra flukt og farer. Mange, Maria, var våre plager. Bøy deg, Maria, til våre tårer. Hjelp oss, Maria, når hjertet klager. Leg oss, Maria, når synd oss sårer. Bo, Maria, nu i mitt hjerte!»

Hvor problematiske disse bønnene er i forhold til det første bud, er ikke vanskelig å se. Maria tillegges predikater som ifølge Skriften hører Jesus Kristus til.

Paulus skriver: «Det er én Gud og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Jesus Kristus» (1Tim 2,5). Som Frelser og Mellommann er Jesus vår tilflukt og vår styrke, vår trøst og vår hjelper i nøden, og ikke minst den som hjelper oss mot synden og reiser oss opp når vi faller.

I bønnene som er sitert over, tilskrives alt dette Maria, ja, Maria skal t.o.m. bo i våre hjerter.

Denne fromhet og dyrkelse er det som er så påfallende i katolske land, og som undertegnede har formastet seg til å levere en smule refleksjoner rundt. Ingenting av dette kan forsvares ut fra Bibelen, men må sies å ha Bibelen imot seg.

Jan Bygstad, formann i FBB

(Tidligere publisert i Dagen)