Minneord om Peter Stuhlmacher (1932–2025)

Den tyske teologen Peter Stuhlmacher døde 5. april 2025, 93 år gammel. Som professor i Det nye testamente fremstod han gjennom de siste 25–30 årene av det 20. århundre som den viktigste talspersonen i tysk og europeisk forskning for en helbibelsk teologi, fundert på påvisningen av Det nye testamentes historiske troverdighet og et hermeneutisk program kjennetegnet av respekt for det bibelske åpenbaringsvitnesbyrd og en «åndelig» skriftutleggelse. 

Professor i Det nye testamente i Erlangen og Tübingen

Peter Stuhlmacher var professor i Det nye testamente ved universitetene i Erlangen (1968–1972) og Tübingen (1972–2000). Gjennom sitt teologistudium (1952–1959) og som vitenskapelig assistent (1959–1963) hos den berømte professoren Ernst Käsemann hadde Stuhlmacher blitt godt kjent med den den gang dominerende retningen i tysk, nytestamentlig teologi representert av Rudolf Bultmann og hans mange studenter, som bekledde de fleste nytestamentlige lærestolene ved tyske universiteter. Etter i første omgang å ha sluttet seg til vurderingene og synspunktene i Bultmann-skolen ble Stuhlmacher i årene mens han arbeidet med sin doktoravhandling (Gerechtigkeit Gottes bei Paulus, publisert 1965) og sitt habilitasjonsskrift (Das paulinische Evangelium, publisert 1968), gradvis mer og mer spørrende til holdbarheten av de bærende premissene i Bultmann-skolens teologi. I denne sammenheng var kontakten og samarbeidet i Tübingen med GT-professoren Hartmut Gese og NT-kollegaen Martin Hengel, som i sine historisk-eksegetiske arbeider utfordret Bultmann-skolens syn på Det gamle testamente, hellenistisk jødedom og den nytestamentlige evangelietradisjonen, av stor betydning. 

Utmyntningen av et helhetlig teologisk alternativ til Bultmann-skolen avtegnet seg raskt etter Stuhlmachers tiltredelse av professoratet i Tübingen, programmatisk bragt til uttrykk i tiltredelsesforelesningen 26. april 1973, «Das Bekenntnis zur Auferweckung Jesu von den Toten und die Biblische Theologie». I de etterfølgende årene utviklet professor Stuhlmacher sitt helbibelske program i en lang rekke artikler, hvorav de viktigste etter hvert ble samlet og nyutgitt i artikkelsamlinger (Schriftauslegung auf dem Wege zur biblischen Theologie [1975] og Versöhnung, Gesetz und Gerechtigkeit. Aufsätze zur biblischen Theologie [1981]), og i flere større og mindre bokutgivelser, hvorav noen også kom ut i engelsk oversettelse (bl.a. How to Do Biblical Theology [1995] og A Challenge to the New Perspective: Revisiting Paul’s Doctrine of Justification [2001]). Professor Stuhlmachers årelange beskjeftigelse med helbibelsk teologi kulminerte på 1990-tallet med det store tobindsverket Biblische Theologie des Neuen Testaments (bind I: 1992; bind II: 1999), som i de etterfølgende årene kom ut i nye, delvis reviderte opplag (bind I: 3. opplag 2005; bind II: 2. opplag 2012). I 2018 ble dette verket også publisert på engelsk i en ettbindsutgave av det ledende teologiske amerikanske forlaget Eerdmans: Biblical Theology of the New Testament (xxxiv + 935 sider). Takket være denne engelske oversettelsen er Stuhlmachers historiske og bibelteologiske presentasjon av Det nye testamente allment internasjonalt tilgjengelig og ikke begrenset til et tysklesende publikum. 

Bærende synspunkter i Stuhlmachers helbibelske teologi ¹

Ifølge Stuhlmacher kan NT bare forstås rett dersom det utlegges på bakgrunn av og i forlengelse av GT i dets hebraiske og greske utgave, med den antikke jødedommen som forbindelsesledd. Denne forståelsen av forholdet mellom de to testamentene innebærer en oppvurdering og verdsetting av GT som åpenbaringshistorisk vitnesbyrd i motsats til ulike varianter av negative eller degraderende vurderinger av GT og uten at jødedommen dermed frarøves den hebraiske Bibelen som sin hellige skrift. 

Fordi de synoptiske evangeliene er nedskrevet på grunnlag av disippeløyenvitners nøyaktige og troverdige tradering av hva Jesus sa og gjorde, formidler de et historisk dekkende bilde av Jesus. Jesus kalte Israels Gud, HERREN, sin Far, forkynte Guds rike, tilgav synder og helbredet syke og trengende. Sin person og sitt sendelsesoppdrag forstod Jesus fullt og helt på bakgrunn av GT. Som Guds Sønn og Menneskesønnen så han seg kallet til å fullbyrde sin messianske tjeneste etter forbilde av Herrens lidende tjener. Som det autentiske Jesusordet om Menneskesønnen som gir sitt liv som løsepenge (Mark 10,45), og nattverdtradisjonen viser, tolket allerede Jesus selv den voldelige døden han ville bli utsatt for, som et offer til soning for «de mange». 

Av de to forhold at Jesu grav påskemorgen ble funnet tom, og at Jesus åpenbarte seg både for flere av kvinnene og mennene som hadde fulgt ham, og for kritikere og motstandere, som broren Jakob og forfølgeren Paulus, trakk Jesu disipler slutningen at Gud, «som gjør de døde levende», allerede her og nå hadde reist Jesus opp fra de døde (jf. Rom 4,17.24) og i samsvar med Sal 110,1 hadde opphøyet ham i herlighet til posisjonen ved sin høyre hånd. Fra første stund ble disse frelseshistoriske kjernesannhetene fastholdt i trosformularet gjengitt i 1 Kor 15, 3–5, og den bibelske trosbekjennelsen fra 5 Mos 6,4f ble kristologisk utvidet til å lyde: «Men for oss er det én Gud, vår Far. Alt er fra ham, og til ham er vi skapt. Og det er én Herre, Jesus Kristus. Alt er til ved ham, og ved ham lever vi» (1 Kor 8,6). 

Dannelsen av urmenigheten i Jerusalem, ekspansjonen gjennom misjon til både jøder og ikke-jøder med grunnleggelse av stadig nye menigheter samt forkynnelse, undervisning og livspraksis i nytestamentlig tid, slik Apostlenes gjerninger og brevlitteraturen bevitner, har sitt forutsetningsgrunnlag i påskens begivenheter og i den bibelske trostradisjonen. 

Som doktoravhandlingen og habilitasjonsskriftet (se ovenfor) er eksempler på, utgjorde Paulus et viktig tyngdepunkt i Stuhlmachers bibelvitenskapelige arbeid. Selv om han integrerte nye momenter fra samtidens Paulus-forskning i forståelsen av apostelens person og teologi, holdt Stuhlmacher grunnleggende fast på at rettferdiggjørelsen ved tro alene uten lovgjerninger utgjør kjernen i Paulus’ teologi. Dette er et budskap om frelse og redning fra Guds vredesdom, rettet både til jøder og hedninger. Grunnlaget for rettferdiggjørelsen er Jesu soningsdød på korset og hans oppvekkelse fra de døde (jf. Rom 3,25; 4,25).

Mens de hittil omtalte innslagene i Stuhlmachers teologi – den organiske forbindelsen mellom GT og NT, Jesus, urkirkens tidligste tid og Paulus – er bredt behandlet i mange av hans artikler og bøker, er også resten av NT – dvs. de katolske brev, de synoptiske evangeliene lest fra den enkelte evangelists ståsted og Johannes-skriftene (evangeliet, brevene og Åpenbaringen) – gitt en grundig behandling i bind 2 av Biblische Theologie des Neuen Testaments (= s. 431–740 i den engelske utgaven Biblical Theology of the New Testament).

I sin avskjedsforelesning i Tübingen 11. februar 2000, «Erfahrungen mit der Biblischen Theologie» formulerte han følgende sammenfatning av Skriftens innhold: «Det er gode grunner for å anse bekjennelsesteksten fra Jerusalem som Paulus siterer i 1 Kor 15,3b–5, som selve krystallisasjonskjernen i den bibelske frelseslære. Hvis vi med utgangspunkt i denne teksten vender blikket mot Paulus-brevene, Peters første brev, Brevet til hebreerne, synoptikerne og de johanneiske skriftene, kan vi sammenfatte Skriftens sentrale læreinnhold med følgende ord: Den ene sanne Gud, som skapte verden og utvalgte Israel til sitt eiendomsfolk, har i sendelsen av Jesus, sin enbårne Sønn og Messias, i hans verk, stedfortredende soningsdød og opphøyelse én gang for alle gjort nok for jøders og hedningers eskatologiske frelse og for verden. Den som tror på Kristus Jesus og av ham lar seg sette inn i tjenesten for den rettferdighet som er Guds vilje, gis del i dette guddommelige verket»² (min oversettelse, kursiv i originalen). 

«Innforståtthetens» hermeneutikk og åndelig skriftutleggelse

Hånd i hånd med den historisk-eksegetiske utarbeidelsen av sitt bibelteologiske konsept var Stuhlmacher gjennom hele sitt virke opptatt av hermeneutikk, altså fortolkningslære. I de to ovenfor nevnte artikkelsamlingene utgitt i 1975 og 1981 inngår flere artikler som behandler ulike sider ved tematikken Det nye testamente og hermeneutikk. For den viktige serien av teologiske lærebøker kalt «Grundrisse zum Neuen Testament», utgitt av forlaget Vandenhoeck & Ruprecht i Göttingen, fikk Stuhlmacher i oppdrag å skrive bindet om nytestamentlig hermeneutikk: Vom Verstehen des Neuen Testaments. Eine Hermeneutik (1. utgave 1979; 2. utgave 1986). Som lærebok inneholder denne utgivelsen en oversikt over den nytestamentlige fortolkningslærens historie fra oldkirken til den dialektiske teologi representert ved Karl Barth og Rudolf Bultmann, men i sluttkapitlet skisserer Stuhlmacher også sitt eget program for en «Hermeneutik des Einverständnisses mit den biblischen Texten», altså en hermeneutikk som opererer i innforståtthet med bibeltekstene. (Det er vanskelig å oversette det tyske begrepet «Einverständnis» presist til norsk, men det dreier seg om å være på bølgelengde med eller å være respektfullt lydhør for tekstene man skal fortolke.) Bibelsk hermeneutikk må ifølge Stuhlmacher orientere seg etter og følge de hermeneutiske retningslinjene (tysk: Maßstäbe) som Bibelen selv oppviser og opererer med. 

Samme år som andreutgivelsen av Stuhlmachers hermeneutikkbok utkom, formulerte hans GT-kollega Hartmut Gese i en artikkel det som Stuhlmacher siden gjentatte ganger har omtalt som en hermeneutisk fundamentalsetning: «En tekst skal forstås slik som den ønsker å bli forstått, det vil si slik den forstår seg selv» (min oversettelse)³.  Fortolkeren skal være en tjener for teksten; hans eller hennes rolle består i å la den bibelske teksten få komme til orde på egne premisser. Bibelen er åndsfylt gudsord kledd i menneskelige ord (jf. 1 Tess 2,13; 2 Pet 1,21) og når frem til lesere som i tro og forventning åpner seg for denne bibelske åndsdimensjonen. Mot denne bakgrunn tok Stuhlmacher i flere artikler i årene etter andreutgivelsen av læreboken i nytestamentlig hermeneutikk i bruk begrepet «åndelig skriftutleggelse» (fem av dem er tatt inn i samlebindet Biblische Theologie und Evangelium [2002]). I denne tilretteleggelsen av hermeneutikken knytter Stuhlmacher an ikke bare til indrebibelske føringer, men også til reformatorisk teologi, bl.a. Luthers skjelning mellom Skriftens ytre og indre klarhet og hans omtale av oratio, meditatio og tentatio som skritt i skriftutleggelsen. Bibelvitenskapelig eksegese har til oppgave å la tekstenes historiske mening komme til uttrykk (claritas externa). Men det skal mer til for at teksten skal fremstå som sann og innlysende for leseren (claritas interna); her har vi å gjøre med dens åndelige dimensjon og Den Hellige Ånds gjerning.

Kirkelig engasjement og internasjonalt nettverk

Stuhlmacher var ordinert prest i den württembergiske Landeskirche og forstod sitt arbeid som professor i teologi primært som en tjeneste for kirken. Jevnlig holdt han gudstjenester og prekte ved hovedkirken i Tübingen, og han var en skattet foredrags- og bibeltimeholder i kirkelige sammenhenger. Etter at han i mange år hadde brukt all sin tid og alle sine krefter på å pleie sin alvorlig syke kone, Irmgard (født Kühl), frem til hun døde høsten 2012, fant han som enkemann igjen tid til faglig engasjement, med skrivning av nye vitenskapelige artikler, noe foredragsvirksomhet, men først og fremst med pastoralt arbeid, bl.a. som frivillig, ulønnet (tysk: ehrenamtlich) prest ved et aldershjem i Tübingen. Da koronaepidemien kom og ikke lenger gjorde det mulig å holde gudstjenester der, skrev Stuhlmacher hver måned et prekenbrev, som ble distribuert til alle klientene på aldershjemmet som ønsket det. 

Arbeidet med helbibelsk teologi i Tübingen vekket internasjonalt stor oppmerksomhet og interesse, og fra midten av 1970-tallet tiltrakk Stuhlmacher og hans kolleger bibelforskere fra mange land til forskningsopphold i Tübingen. I tillegg til tyske doktorgradsstudenter antok professor Stuhlmacher også flere utenlandske doktorander, bl.a. fra USA, Korea og Norge. Stuhlmacher var flere ganger på forelesningsturneer i USA og ble invitert som foreleser også til flere andre land, bl.a. til den pavelige sommerresidensen Castelgandolfo, der pave Benedikt XVI samlet sine doktorander fra tiden som professor i Tyskland til årlige seminarer, og sommeren 2008 ønsket innspill fra Stuhlmacher og hans Tübingen-kollega Martin Hengel til arbeidet med bøkene om Jesus fra Nasaret som paven holdt på med på denne tiden. Temaet for Stuhlmachers foredrag ved denne anledning var «Jesu Opfergang». I 1992 ble Stuhlmacher utnevnt til æresdoktor ved Lunds universitet i Sverige. Norge besøkte han hele fire ganger i faglig sammenheng: 1977 som gjesteforeleser på MF, 1994 som opponent ved doktordisputas på MF, 1998 som deltaker og bidragsyter til «the Symposium on the Mission of the Early Church to Jews and Gentiles» ved Misjonshøgskolen og tre uker høsten 2001 som gjestelærer på Misjonshøgskolen. 

Som jeg selv fikk oppleve ved et besøk kort før han fylte 93 år den 18. januar 2025, fulgte professor Stuhlmacher helt til det siste oppmerksomt og klartenkt med på hva som skjer i samfunn, kirke og teologi – lokalt, nasjonalt og globalt. 93-årsdagen feiret han sammen med sine fem barn, svigerbarn og de fleste av de i alt tolv barnebarna. Få uker senere ble han alvorlig syk og sovnet 5. april stille og fredelig inn. Begravelsen fant sted på Bergfriedhof i Tübingen skjærtorsdag, 17. april, med god deltakelse fra familie og venner, kolleger og mange av hans doktorander. 

Vi er mange som med stor takknemlighet ser tilbake på Peter Stuhlmachers virke i kirke og teologi. Selv om han nå ikke lenger er iblant oss, har han i sine bøker og artikler etterlatt en rik teologisk arv, som fremdeles kan og vil formidle umistelige innsikter i innholdet av og omgangen med Den hellige skrift til lesere som ikke selv fikk møte eller høre ham.  

^{Forfatteren av dette minneordet var vitenskapelig assistent og doktorand hos professor Stuhlmacher i Tübingen 1988–1993. Sammen med oversetteren Daniel P. Bailey besørget han den engelske oversettelsen Biblical Theology of the New Testament i 2018 av Stuhlmachers bibelteologiske hovedverk. I de mer enn 30 årene som har gått siden assistentperioden, pleiet han et fortsatt nært samarbeid og vennskap med professor Stuhlmacher.}

ved professor emeritus Jostein Ådna

^{1 Som det fremgår av den tyske og den engelske tittelen på Stuhlmachers hovedverk, omtalt ovenfor, taler han om «Det nye testamentes bibelske teologi». Sjangermessig dreier dette seg om det vi på norsk vanligvis omtaler som «nytestamentlig bibelteologi», men han fremhever i tittelen fremstillingens programmatiske orientering som en utfoldelse av NTs teologi på grunnlag av den kristne bibelske kanon med sine to testamenter. I sin avskjedsforelesning 11. februar 2000, «Erfahrungen mit der Biblischen Theologie», publisert i samleverket Biblische Theologie und Evangelium. Gesammelte Aufsätze, Tübingen 2002, 3–22, opplyser Stuhlmacher at han benytter uttrykket «bibelsk teologi» om den samlede teologiske fremstillingen av det bibelske vitnesbyrd på grunnlag av Bibelens ulike tradisjoner: «Der Ausdruck ‘Biblische Theologie’ kann verschieden gebraucht werden. Ich benutze ihn für die sich aus den verschiedenen Traditionen der Bibel heraus ergebende theologische Gesamtdarstellung des biblischen Zeugnisses» (4). Dette lar seg etter min oppfatning på norsk best uttrykkes som «helbibelsk teologi».}

^{2 «(Es) gibt gute Gründe, das alte Jerusalemer ‘Evangelium’, das Paulus in 1Kor 15,3b–5 zitiert, als Kristallisationskern der zentralen biblischen Heilslehre anzusehen. Fasst man von diesem Text aus die Paulusbriefe, den 1. Petrusbrief, den Hebräerbrief, die Synoptiker und das johanneische Schrifttum in den Blick, kann man den zentralen Lehrgehalt der Schrift folgendermaßen zusammenfassen: Der eine Gott, der die Welt erschaffen und Israel zu seinem Eigentumsvolk erwählt hat, hat in der Sendung, dem Werk, dem stellvertretenden Sühnetod und der Erhöhung seines eingeborenen Sohnes, des Messias Jesus, für die endzeitliche Rettung von Juden und Heiden und für das Wohl der Welt ein für alle Mal genug getan. An diesem göttlichen Werk der Rettung gewinnt teil, wer an den Christus Jesus glaubt und sich von ihm in den Dienst an der Gerechtigkeit stellen lässt, die Gottes Wille ist.» Dette sitatet er hentet fra «Erfahrungen mit der Biblischen Theologie» (se n. 1), s. 18.}

^{3  «Ein Text ist so zu verstehen, wie er verstanden sein will, d.h. wie er sich selbst versteht.» Denne setningen er å finne i Hartmut Gese, «Hermeneutische Grundsätze der Exegese biblischer Texte», i: A.H.J. Gunneweg og H. Schröer (red.), Standort und Bedeutung der Hermeneutik in der gegenwärtigen Theologie, Bonn 1986, 43 (43–62); nå i: H. Gese, Alttestamentliche Studien, Tübingen 1991, 249 (249–265).}