Jon Haarberg
Historien om Norges viktigste bok – katekismen
Universitetsforlaget 2022
306 sider
Det er lett å henfalle til store ord om en som allerede ligger i graven. Jon Haarberg er professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo, og han smeller til med en boktittel som ligner en monumental gravskrift: NORGES VIKTIGSTE BOK. Den påfølgende minnetalen er overtydelig på at katekismens historie er avsluttet.
Haarberg tok i 2017 farvel med Norges nasjonallitteratur på lignende måte, men med en mindre ærbødig boktittel: NEI, VI ELSKER IKKE LENGER. Han skriver både om katekismen og nasjonallitteraturen at de «er i ferd med å ta kvelden» og «har mistet sin kraft».
En del-historie i fire dimensjoner
Det er selvsagt lov å fortelle katekismens historie fra ulike synsvinkler. Men Haarberg skriver om skoleboka som om det er hele historien. Andre vil knytte katekismen til gudstjenesten. Begge fokus blir ganske smale. Det er tankevekkende at verken skolen eller gudstjenesten er direkte nevnt i Luthers katekismetekst. Luthers forord henger ikke helt sammen med selve katekismeteksten. Forordet er til prester, men resten har familien som adressat og sted og ramme.
Først i slutten av boka signaliserer Haarberg at han skriver en delhistorie. Han nevner Oscar Moe som i 1889 fortalte katekismens historie ut fra et pastoralt, teologisk synspunkt. Men Haarberg velger bevisst en annen vei: Han underordner (!) katekismens teologi fire andre dimensjoner: myndighetenes politisk-pedagogiske prosjekt, den sosiale livsløpsfunksjonen ved at katekismen ble forutsetning for et liv som voksen, den bokhistoriske om katekismer som forløpere for boktrykk og skriftkultur, og for det fjerde katekismebøkenes betydning for leseferdighet i folket, altså alfabetiseringen.
Det er akkurat disse fire dimensjonene som preger Haarbergs bok og gjør den både interessant og lesverdig. Men hvis denne oppsummeringen hadde kommet tidlig i boka, kunne vi fått verdifull lesehjelp. Haarberg har selvfølgelig rett i at katekismens tid som puggebok er forbi. Han nevner bare i forbifarten katekismen som familiebok, selv om det var slik den ble skrevet og ment fra Luthers side.
Fokus
Haarbergs mangeårige arbeid med dikterpresten Petter Dass´ katekismesanger vakte hans interesse for katekismens historie. «Det slo meg at ingen annen bok har en virkningshistorie av tilsvarende betydning for oss som bor i dette landet.»
Haarberg ble født i 1953 og er blant de siste som hadde katekismen som lærebok. Han leser i høy grad katekismen og historien ut fra sine erfaringer på realskolen. Han skriver om pugg og pugg gjennom hele boka. Han har respekt for katekismens virkningshistorie, men det merkes ingen hjerteslag og varme slik som andre kan oppleve når katekismen får være familiebok og menighetsbok.
Innhold
Etter en innledende prolog kommer et kapittel om katekismens tilblivelse og omplanting til Danmark-Norge ved kong Christian IIIs kirkeordning. Cappelen Damm Akademisk ga nylig ut en ny oversettelse av Kirkeordinansen fra 1537. Haarberg skriver om katekismen som et politisk verktøy i kongens nyordning, men gir sin tilslutning til en amerikansk-tysk forsker som hevder at reformasjonens storstilte opplæringsprogram «må kunne regnes som en fiasko».
Haarberg beskriver så ortodoksien på 1600-tallet med lesning for prest og klokker. Han mener utenatlæring kompenserer for manglende leseferdighet. Sang og ABC-utgaver letter utenatlæringen. Det er interessant at Resen og Palladius som bygde opp katekiseringsprogrammet, «la listen lavt» og sa seg fornøyd med budene, trosartiklene og Fadervår + sakramenttekstene. Som jeg vil vise nedenfor, var dette i tråd med Luthers krav til hva som skulle læres utenat.
Haarberg gir god plass til samisk katekismetradisjonen: «Det går knapt an å overvurdere hvilken betydning boken har hatt for samisk kultur.»
Etter et bredt kapittel om boktrykkerne, kommer Pontoppidan-perioden fra 1737 med konfirmasjon og allmueskole. Det virker som Haarberg identifiserer Lille katekisme med Pontoppidans store forklaring. Det roter til fremstillingen hans.
Et tolkende kapittel om patriarkat og teokrati ser ut til å ville blottstille katekismens umulighet i vår tid. Neste kapittel handler om andre som har lånt katekismens metode for å undervise i morallære, fedrelandskjærlighet og politiske revolusjoner. Han kunne også nevnt «Trafikantens katekismus» som var mye brukt i hans generasjon.
De siste kapitteloverskriftene bærer preg av Haarbergs dom over katekismen: Umulig fornyelse – perioden 1814–1911, Tradisjonsbrudd – perioden 1868–2018 og epilogen: Katekismens vekst og fall – perioden 1529–2018.
Hårbergs fremstilling er både lettlest og lesverdig, men den skjemmes av en stram epoke-forståelse av historien og et ensidig skole-fokus i framstillingen.
He is dead, but he won´t lie down
Haarberg skriver historien som EPOKER som avløser hverandre. Dette grepet blir for lukket. Flere steder får Haarberg selv vansker med epoketenkningen. Han forundres for eksempel over at ortodoksiens salmer fortsatt synges under pietismen.
Haarbergs ønske om å skrive om en avsluttet epoke presses ned over katekismens liv i Norge. Modellen er klar: «En utvikling i to stadier, i vekst og fall ... født på 1500-tallet, når sitt livs middagshøyde på 1700-tallet, kjenner alderen tynge på 1800-tallet, for så å sovne stille inn på 1900-tallet», med «stø kurs mot undergangen». Flere ganger virker det som tiden er ute, men så lever katekismen videre mot alle odds. Da skriver Haarberg om «gjenferdene etter Pontoppidan».
En åpnere historieforståelse ville spart både leserne og historien for en del gnagsår.
Antikvering eller tidløshet
Som innledende aktualisering forteller Haarberg om sine opplevelser med Bangs katekisme på realskolen. Det er påfallende at han velger Bangs katekismeutgaves 23. opplag fra 1924 når han skal formidle katekismeteksten i et appendiks. Hvorfor ikke Luthers katekismetekst?
Hans stadige antikvering av katekismen forsterkes av at han siterer Bibelen etter 1930-oversettelsen, selv om han skriver at han har en 2005-oversettelse av Det nye testamente. Den mest brukte bibeloversettelsen kom så sent som i 2011.
Hvorfor kan vi ikke nærme oss katekismen fra en annen synsvinkel? I stedet for å klistre den til 1500-tallet og 1700-tallet, kan vi prøve å se katekismens tidløshet. Luthers Lille katekisme er ikke polemisk. Noen vil kalle den ekumenisk i sin enkelhet. Det er jo genialt at Luther knytter kristendommens hovedtekster til det alle gjør hver dag: vi står opp og går til vårt arbeid, vi spiser og legger oss. Tekstene øves inn ved at familien sier dem høyt sammen gjennom dagen. Dette grepet blir borte i skoleutgavene. Vi står alle i de relasjonene som beskrives i skriftemålet og hustavlene.
Det skal ikke så stor velvilje og så mange fotnoter til for at Luthers katekismetekst kan tale meningsfullt inn i vår tid.
Hvor stor er Lille katekisme?
Haarbergs SKOLE-fokus bestemmer katekismetradisjonen som drepende terping og utenatlæring. Han tar til inntekt Luthers forord om at ungdom «skal kunne gjenta og lære det utenat». Men forordet viser hvilke tekster Luther mente skulle læres utenat: «Når du har med ungdom å gjøre, må du holde deg til en bestemt form og aldri endre den, og fremfor alt lære dem de ti bud, trosbekjennelsen, Fadervår ... etter teksten, ord for ord, for at de også skal kunne gjenta det og lære det utenat ... Når de kan teksten godt, så lær dem etterpå å forstå meningen.» Forklaringene skal altså gis til ungdommen, ikke kreves av dem.
Det samme skriver Luther i fortalene til Store katekisme. Det er budene og troen og Fadervår som skal læres utenat. I tillegg tar han med dåpsordene og nattverdordene. Disse fem tekstene får plass på én side, og såpass kan alle lære.
Luther forteller at han øver seg i katekismen hver dag, antagelig slik han plasserte budene, trosbekjennelsen og Fadervår i morgen- og kveldsbønn og bordbønnene.
Det er et stort MISGREP i katekismens historie at forklaringene skal pugges!
Tilbakedatering
Reformasjonen i Danmark-Norge skjedde ikke som folkebevegelse nedenfra. Den ble påført ovenfra ved Kong Christian IIIs vilje. Haarberg mener at pugging av katekismen var et viktig politisk verktøy i denne nyordningen av folkets tro. Men kongen skrev i fortalen til Kirkeordinansen av 1537 at «barnelærdommen må være i alle hus». Det tyder på at kongen forsto katekismen først og fremst som en familiebok.
Kirkeordinansen er mye mer forsiktig enn Pontoppidans murstein som kom 200 år senere. Ordinansen har et eget kapittel om latinskolene i byene. Der står det at budene, troen, Fadervår og dåps- og nattverdordene skal leses i første klasse. Forklaringene er prestens og skolemesterens og sognedegnens ansvar. Ett sted står det: «De som går i annen klasse, kan helt enkelt si frem ordene i barnelærdommen, de andre deretter en kort forklaring til dem.»
Å tilbakedatere Pontoppidans pugg fra 1737 til reformasjonen i 1537 blir helt feil.
Fra familiebok til pugg og pensum
I årene 1528–31 formet Luther sin Lille katekisme i tradisjonen fra Det gamle testamente: «Når barna deres spør ... skal dere svare ...» Katekismen er adressert til voksne som hjelp til å svare når barna spør: «Hva betyr det?»
Pontoppidan snudde dette på hodet med sin forklaring fra 1737. Han tok katekismen ut av familien og gjorde den til skolepensum. Familiesettingen i overskriftene er borte. Nå ble det barna som fikk spørsmålene og skulle svare. Denne endringen ble bestemmende for kristendomsundervisningen i skolen til langt inn på 1900-tallet.
Pontoppidan sløyfet bønnene – der budene og troen og Fadervår skulle innøves. Og så sløyfet han skriftemålet og hustavlen – der de skulle utøves. Dermed var det bare 2/3 igjen av Luthers tekst. Så ble de gjenværende 2/3 bygd ut med lærerens 759 spørsmål og elevenes utenatlærte svar.
Under radaren: katekismen i familien
Den katekismen Haarberg beskriver er den som ble omdannet til skolepensum. Bare antydningsvis kommer det fram at katekismen også har hatt et liv i den form som Luther gav den, som en ordning av troslivet i hjemmet. Den lutherske husandakten streifes et par ganger.
Haarberg hevder at etter at «rekken av skoleutgaver ebbet ut på 1970-tallet, har utgivelsen av Luthers lille klassiker vært sporadisk». Den eneste moderne katekismeutgaven Haarberg tar med er Martins lille KateQuisme fra reformasjonsjubiléet i 2017. Den gjengir ikke de fem hovedtekstene, men har spørsmål med morsomme svaralternativer, med rette svar på neste side. Halve heftet har spørsmål om Luther og reformasjonen.
Det er merkelig at Haarberg ikke har kunnet finne katekismeutgaver som følger den opprinnelige teksten etter 1954. I de siste femti årene er det kommet oversettelser etter Luthers tekst fra forlagene Lutherstiftelsen, Credo, Lunde, Verbum, Lunde igjen og sist DELK-forlaget.
I en fotnote nevner Haarberg utgaven fra Lunde. I tillegg er det kommet voksenkatekismer fra Luther, Norsk kristelig studieråd/Lunde og IKO-forlaget.
Det er tydelig at menigheter og forlag har bevart troen på katekismen etter at den (bare nesten!) er tatt ut av skolen.
To tredjedels katekisme