Misforstått taushet om Gasakrigen

Noen av de bibeltro kristenlederne i norsk lutherdom tror åpenbart at det er mest bibeltro å tie bom stille om politiske spørsmål. Og akkurat nå betyr det at de tier bom stille om Gasakrigen. Det store problemet med den tausheten er at de praktiserer en misforstått sondring mellom Guds to regimenter. Med et derav følgende underskudd på ekte bibeltroskap.

De to regimentene

Bibelens egen grunnlov i læren om Guds to regimenter står i Matt 22:21 og lyder slik: «Gi da keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er.» Det står her ingenting om at det er mest bibeltro å tie bom stille om det første setningsleddet: «det som keiserens er». Tauhets-forestillingen er derfor i selve utgangspunktet en problematisk tolkning av toregimentslæren.

Det faktiske bibelske budet sier at Gud har delegert statsstyring til det verdslige regimentet. Jesu bud til oss i Matt 22:21 handler om at det er en kristenplikt å gi styresmakten det som etter Guds egen ordning er delegert til styresmakten. Det mest konkrete eksempelet er skattebetaling. Avsnittet handler om «skattens mynt» og sier at styresmakten har krav på å få skattepenger av oss. Skattepengene våre er ikke «skattebetalernes penger», men styresmaktens penger.

Dette budet av Jesus bør ikke kristne teologer og prester og predikanter tie stille om. Vi bør forkynne det. For det er et bud Jesus har gitt oss i Bibelen nettopp for at det skal forkynnes. Taushet i kristen forkynnelse om skattebetalings-plikt er en type bibelulydig taushet.

Styresmakten skal bære sverdet

Jesu bud i Matt 22:21 har en parallell-tekst i Rom 13:1-7. Der står det flere utdypende ting om styresmaktenes gudgitte fullmakter. Blant annet står det i v 4b at styresmakten har pålegg fra Gud om å «bære sverdet». Det uttrykket handler om militær forsvarskrig. Styremakten har i det verset pålegg fra Gud om å forsvare innbyggerne sine med militære maktmidler når grov ondskap truer landet. Styresmakten (sitat:) «er en Guds tjener, en hevner til straff, over den som gjør det onde» (Rom 13:4b).

Det betyr at bibeltro kristenledere og prester og predikanter misforstår toregimentslæren hvis de tier bom stille om militært selvforsvar mot urettferdige angrep og overgrep. Tvert imot bør det inngå i bibeltro forkynnelse av Bibelens sosialetiske bud at vi nettopp bør fremholde både det som Jesus sier om keiserens gudgitte fullmakt og det som apostelen skriver om styremaktenes rett og plikt til militær våpenbruk.

Det blir underskudd på bibeltroskap hvis man programmessig tier bom stille om det som Gud gir oss krystallklare bud om.

CA16 om rettferdig krig

I 1530 la lutherdommen frem et skrift som har fått status som evanghelisk-luthersk bekjennelsesskrift. Det heter Confessio Augustana. Eller på norsk: Det Augsburgske Bekjennelsesskriftet. I presteløftet lover alle ordinander troskap mot det som der står. Og i formålsparagrafene til de bibeltro lutherske organisasjonene – og i bedehusenes basis-paragrafer – står det samme: Augustana forplikter oss.

Men i artikkel 16 i Augustana står akkurat det samme om Guds to regimenter som i Matt 22:21 og Rom 13:4. Sitat: «Det er tillatt for kristne å føre rettferdig krig og gjøre militærtjeneste (les: i rettferdig krig)». De som programmessig tier om dette emnet, de svikter samtidig bekjennelsestroskapens sak.

For læren om den rettferdige krigen er en bibelsk gyldig gjengivelse av Jesu bud i Matt 22:21 og apostelens bud i Rom 13:4. Læren om den rettferdige krigen har røtter tilbake til kirkefader Augustin og til den romersk-katolske normalteologen Thomas Aquinas. Og fordi denne læren er bibelsk, har den også tilslutning fra alle de protestantiske kirkene som har røtter tilbake til Luther og/eller Calvin.

(Blant protestantiske kirker er det primært bare pasifistiske pentekostalister som ikke samtykker i sondringen mellom rettferdig og urettferdig krig. Men i Østkirkene mangler de beklageligvis denne læretradisjonen, noe vi ser en ulykkelig frukt av i østkirkelige vurderinger av Ukraina-krigen.)

Luthers boktittel

Luther skrev en egen bok innenfor læretradisjonen om den rettferdige krigen. Den har en svært tankevekkende tittel: «Kan soldater bli frelst?» (på luthertysk: «Ob Kriegsleute auch im Seeligem Stande sein können»). Den tittelen illstrerer hvordan spørsmålet om soldat-tjeneste faktisk kan ha salighets-konsekvenser. For en soldat som deltar i urettferdig krig (og som vet klar beskjed om hvilken urett han da gjør seg medskyldig i) taper selve saligheten, hvis han ikke omvender seg.

Men dette betyr samtidig at kristenledere og prester og predikanter som tror det er bibeltroskap å programmessig tie om kriger fordi det angivelig handler om «politikk» – de risikerer å svikte mennesker som trenger å bli kjent med Bibelens bud i en mulig salighetssak.

«Jus ad bellum» og «jus in bello»

Når det bryter ut krig, er det samtidig slik at soldater ofte må treffe den skjebvnetunge avgjørelsen om deltagelse allerede på krigens første dag. Vanligvis kan ingen vente til etter at krigen er slutt (slik at så å si kan «se hvordan det gikk»).

Blant annet av den grunn sondrer læren om den rettferdige krigen mellom to viktige begreper. De heter på fint: «jus ad bellum» og: «jus in bello». Det betyr: «rettstilstanden som utløser en krig», og: «rettstilstanden underveis i krigen». Det siste er naturligvis alltid viktig. Men det første er aldeles fundamentalt. Og det er det fundamentale spørsmålet som avgjør om en gitt krig er rettferdig eller urettferdig.

Det fins en utmerket konkretisering av læren om den rettferdige krigen i form av et sett kriterier (se f. eks. Raag Rolfsens kriterie-oversikt i Janne Haaland Matlary og Nils Terje Lunde (red): «Krig og Militærmakt»). Hovedkriteriet er at en rettferdig krig

må ha «rett årsak». Et annet kriterium, som gjelder «proporsjonalitet», gis ofte en nokså forflatet anvendelse i en del primitiv medie-polemikk. Men hovedspørsmålet er, og bør være, spørsmålet om en gitt krig faktisk er en forsvarskrig etter folkerettens bestemmelse i FN-paktens art. 51. Og det avgjøres i lys av den «rettstilstanden som utløser krigen», «jus ad bellum». Eller for å si det helt konkret: Rettstilstanden på krigens første dag.

Rettstilstanden på krigens førstedag

I Norge var det en slik førstedags-vurdering den 9. april 1940 som gjorde det klart at Norge førte rettferdig forsvarskrig mot den tyske okkupasjonsmakten. I Ukraina-krigen for et par år siden var det en tilsvarende rimelig klar begynner-situasjon, den 24. februar 2022 som klargjorde det samme – i Russlands disfavør. Og den 7. oktober i år var det en aldeles forskrekkelig krystallklar Hamas-massakre som gjorde det til et ufrakommelig faktum at det er Israel som fører rettferdig forsvarskrig under den pågående Gasa-krigen.

Bibeltro kristenledere svikter den bibeltro forkynnelsens sosialetiske mandat hvis de programmessig praktiserer pinlig taushet om et slikt ufrakommelig faktum – under påskudd av at det handler om «politikk». Samtidig misforstår de toregimentslæren. For den inneholder ikke noen slik taushetsforpliktelse når det gjelder områder der Guds bud i Bibelen nettopp ikke tier.