Misjonsbefalingen mot 2050

Hvor er verdensmisjonen i 2050? Da datidens misjonsledere var samlet til konferanse i Edinburgh i 1910, var det store slagordet i luften: «The Evangelization of the World in This Generation» og hele konferansens fokus var de unådde og den ikke-kristne delen av verden.

Den gangen var misjon et vestlig prosjekt og kristendommen var en vestlig religion. 115 år senere har dette blitt snudd fullstendig på hodet. I 1910 bodde over 80 % av verdens kristne i Europa eller Nord-Amerika, i 2025 er tallet litt over 20 %. Disse tallene er ikke justert for befolkningsvekst, men de sier likevel mer enn tusen ord.

Basert på dagens framskrivinger, vil den gjennomsnittlige kristne i 2050 være en ung afrikansk kvinne og sjansen er stor for at hun på en eller annen måte er engasjert i misjonsarbeid for å nå oss som bor i Vesten.

Dette utfordrer oss på mange måter. På den ene siden er vi smertelig klar over at det ennå er store folkegrupper i verden hvor evangeliets såkorn fremdeles er nettopp det, et såkorn som ikke har begynt å spire ennå, enten fordi det ikke har kommet i jorda, eller fordi jordsmonnet er så hardt og vanskelig. Noen må gå dit.

Når det er sagt, er det ikke utenkelig at en eller annen framtidig misjonskonferanse, la oss si i Beijing i 2050, kommer til å ha «Ropet fra Europa» som overskrift. Gud vet. Årene framover vil bli preget av store globale forandringer og verden er mer usikker og ustabil enn på mange tiår.

Men kallet og utfordringen til oss er hvordan vi skal innrette oss slik at vi fortsatt kan bidra og være med. De siste årene har mye av vestlig misjonstenkning vært opptatt av å avsløre og avdekke alle fortidens feil. Postkolonialisme har vært et sentralt stikkord og man har kritisert vestlig misjon for rasisme, fordommer, kolonialisering og mye mer. Et slikt prosjekt har noe for seg, for man lærer kun av fortidens feil dersom man innrømmer dem. Men dessverre har prosjektet i så mange sammenhenger vært altfor vellykket. Man har gått så langt i å piske seg selv for fortidens feilgrep at man har mistet selve målet av syne: «Verdensevangelisering i denne generasjonen».

Vi må ikke glemme at mennesker dør hvert minutt uten å ha hørt at graven er tom og frelsesverket fullført. Kallet fra Jesus er ikke tatt bort selv om våre forfedre kanskje hadde noen flere rasistiske fordommer enn vi i vår fortreffelighet har i dag. Det vi skal huske er at kirken i Kina, Nigeria og Brasil ikke er interessert i å samarbeide med oss om misjonsoppdraget dersom ikke vi også er villige til å gå og sende. Kallet fra Galileafjellet står ved lag, også for oss som snart mottar flere misjonærer enn vi sender ut.

Knut Kåre Kirkholm

(Tidligere publisert i Fast Grunn)