Missio Dei

«Som Far har sendt meg, sender jeg dere.»

Misjonsbefalingen fra Johannes 20,21 forteller oss det at det ikke bare er Jesus som sender oss ut, Han selv er og blitt sendt. Faderens sendelse av Sønnen er en viktig brikke i Guds frelsesplans store puslespill. Jesu sendelse av disiplene er en del av dette puslespillet, på samme måte er og sendelse av kirka i dag del av det.

Missio Dei (latin) oversettes gjerne «Guds sendelse». Det viser til Guds store frelsesplan, og Faderens sendelse av Sønnen som viktigste akt. Inkarnasjonen blir igjen et forbilde for den videre sendelsen, først av Jesu disipler, så av hele den verdensvide kirka fram til i dag og videre til verdens ende. Missio Dei gir oss et større og bredere perspektiv på hva misjon omfatter. Misjon blir ikke bare Jesu sendelse av disiplene og kirkas sendelse av misjonærer til unådde folkegrupper. Det rommer også Gud som steg ned på jorda og ble et menneske, og det rommer alt Gud gjør i verden i dag. En kan på en måte si at inkarnasjonen var startskuddet for Guds redningsaksjon og misjon er fortsettelsen.

Sammen med læren om syndefallet gir Missio Dei oss og grunnlaget for å tenke hvorfor vi driver misjon. Misjon er ikke noe vi gjør fordi vi tror vi er så mye bedre enn andre mennesker, eller at vi tenker vi har rett og de har feil. Nei, vi driver misjon fordi Gud vil det. Misjon er en del av hans plan for å frelse verden. Gud sendte sin Sønn for å sone alle menneskers synder så vi kunne bli forlikt med han. Menneskene får ta del i denne forlikelsen ved å tro.

Paulus poengterer noe viktig i Rom 10,14, en må høre for å kunne tro. Dermed er misjon, sendelsen av mennesker for å forkynne det gode budskapet, en del av Guds frelsesplan. Denne planen får vi ta del i. Vi får være hans redskap i verden. Når vi går ut og forteller er det ikke først og fremst vår gjerning det handler om. Det handler heller ikke om noe kirka gjør i verden. Det er ikke vi som står i sentrum, det er Gud. Vi får være en del av hans verk og frelsesplan. På den måten får vi være brikker og redskaper han benytter for å frelse verden. Vi står verken i sentrum eller i regien. Vi er får bare ta del i det Gud gjør. Men det er ikke bare, tenk at vi får lov til å ta del i verdens største redningsaksjon! Arrangert av Gud selv!

Holistisk misjon. Begrepet Missio Dei gir som sagt en bredere forståelse av hva misjon er. Det er Guds verk på jorda som vi får være en del av. Missio Dei rommer både Guds generelle gode gjerninger på jorda og hans spesifikke ønske om at alle mennesker skal bli frelst. Disse to aspektene er det en møter med holistisk misjon. Misjon kan ikke være evangelisering aleine. Diakonien har og sin rette plass. Som Guds sendebud skal vi ikke bare vøre hans munn. Vi skal og være hans hender og føtter, øyne og øre. Vi skal se og lytte til hvilke behov våre medmennesker har. Vi skal bruke den kroppen Gud har gitt oss til å vise Jesu nestekjærlighet. Og vi skal bruke de evnene vi har fått til å gjøre verden til et bedre sted for hele mennesket. På den måten kan vi vitne om Jesus ved å speile hvem han er. Likevel kan vi ikke unnlate eller glemme at vi og skal være Guds munn. Vi skal fortelle. Vi skal vitne om hva Gud har gjort i våre liv, at han ønsker et fellesskap med alle mennesker og hva han har gjort for at det skal være mulig.

Denne balansen mellom diakoni og evangelisering har vist seg å være en utfordring en gjerne møter med begrepet Missio Dei. I visse kirkesammenhenger har nemlig diakoniaspektet fått så stor plass at det er likestilt, eller nærmest overordna forkynnelsen av evangeliet. Men Johannes 3,16 sier ikke at Jesus kom for at vi ikke skal sulte eller mangle skolegang. Nei, Jesus kom for at «hver den som tror på ham, ikke skal gå tapt, men ha evig liv». Ikke noe menneske får evig liv av rent drikkevann og bedre helsetilbud. Det er noe bare Jesus kan gi oss. Selvfølgelig er disse tingene også viktige. Jesus selv gav oss et forbilde i det å hjelpe de syke og fattige. Men praktisk hjelp og gode gjerninger er nytteløse i møte med dommen. I møte med dommen er det bare troen på Jesus, og det han gjorde for oss, som kan bære oss gjennom. I et evighetsperspektiv hjelper det ikke å bli frelst fra sult og sykdom, det er enda viktigere å bli frelst fra synden og dommen.

Ikke vårt verk. I påska fikk jeg mulighet til å være med på en ungGlobal-tur til Etiopia. På turen fikk vi se mange av de forskjellige prosjektene Misjonssambandet er med å støtte. For eksempel søppelprosjekt, dagsenter og helseprosjekter med fokus på mor og barn. Vi fikk være med å oppleve hvordan holistisk misjon ble gjennomført i praksis. Mens vi var der, fikk vi og flere muligheter til å snakke med misjonærene om hvordan de opplevde det å være utsendinger i den kulturen de bodde i. De fortalte om hvilke utfordringer de møtte på, hvordan de møtte dem, og delte eksempler på hvordan de så helt konkret at Gud hadde brukt de eller andre på helt enkle, men likevel viktige måter.

Jeg husker spesielt en frokost vi satt i Addis og snakka med noen av utsendingene der. Da hadde vi noen dager tidligere vært med på å bygge et lekeskur til barn som var med mødrene sine i fengsel, og var litt frustrerte. (Det er vanlig i Etiopia at når mor må i fengsel blir barna med den tiden hun må sone, for de har ingen andre til å ta vare på seg) Byggeprosessen hadde nemlig tatt mye lenger tid enn det den hadde trengt å ta. Vi hadde komt med vår visjon og våre tanker om hvordan dette skulle gjennomføres og gleda oss til å gjøre noe praktisk til glede for barna. Da vi satte i gang kom det flere som ville hjelpe til, det var jo hyggelig det, tenkte vi. Men så endte det egentlig med at vi ikke fikk lov til å være med på bygginga. Jenter kunne jo ikke hamre og sage.. og alt guttene gjorde skulle de rette på fordi det var gjort på «feil» måte. Enda på visa var vel egentlig at det ikke blei så mye bedre enn om vi hadde gjort det, noen ganger tvert imot verre.

Så dreide samtalen seg til å se på dette byggeprosjektet som et godt eksempel på at misjon ikke er vårt verk. Vi kan ikke bare komme og gjøre alt på den måten vi selv mener er best, men må tilpasse oss de lokales ønsker og behov. Vi må gjerne legge planer og gjøre praktiske tiltak. Men til syvende og sist er det Guds plan vi må la oss styre etter. Når vi husker at det er han, og ikke vi som frelser er det så mye lettere å takle det når ting ikke går helt etter vår plan. Vi kan få et større perspektiv på misjon som en helhet hvor vi bare er små brikker. Da kan det som for oss føltes som en skuffelse bli til en påminnelse om at Gud er den som vet hva som er best i lengden. Dermed kan vi hvile i det at hans plan er mye bedre enn vår, og når han griper inn er det fordi han ser noe vi ikke ser. Kanskje var det viktig at de som kom og tok over bygginga for oss skulle føle eierskap til skuret. Eller kanskje var det noe vi skulle lære om den etiopiske kulturen. Uansett minte det oss på at alt ikke vil gå etter vår menneskelige plan, verken i livet her i Norge eller på misjonsmarka.

Når en ikke selv ser frøet spire. En annen ting som kom fram i denne samtalen var hvordan Missio Dei kunne være en hvilepute for misjonærene de gangene de selv ikke opplevde framgang. Det er viktig at ikke Missio Dei fører til at vi legger oss bakpå og tenker at Gud gjør jobben så derfor trenger ikke vi å bidra. Men disse opplevde det som en stor trøst og trygghet å vite at selv om ikke de selv så mange vende om til Kristus, kunne de være sikte på at Gud jobba i mennesker de hadde møtt. Og at selv om de aldri skulle komme til å oppleve muslimer som kom til dem å ville bli kristne fordi de hadde forkynt evangeliet for dem, kan de vite at det de har gjort likevel ikke er forgjeves. Noen sår, Gud lar det gro, og andre vil få lov til å være med på høstinga.

Her opplevde jeg en person vi møtte som et tydelig eksempel på det at en ikke alltid selv vil være med å se fruktene, men at vi likevel kan være trygg på at Gud arbeider. Han er muslim, men har i flere helt tilfeldige og uavhengige sammenhenger møtt kristne gjennom sitt liv. Tidligere hadde han en ortodoks kjæreste, så møtte han tilfeldig noen italienske misjonærer i en by, før han senere møtte ei av misjonssambandets utsendinger i en annen by og kort etter en annen av misjonssambandets utsendinger. I dag har han en god del kontakt med utsendingene, er veldig nysgjerrig på kristendommen og stiller mange spørsmål. Han er nok fortsatt overbevist muslim, men her kan vi jo være med å be om at alle disse frøene, som er sådd i de ulike møtene, en dag vil spire til tro. Uansett viser det at Gud har en finger med i sin misjon, leder mennesker sammen og bruker ulike personer og situasjoner til å så frø allerede lenge før en kan se en spire.

Missio Dei – Guds misjon. Misjonen tilhører Gud. Det er hans frelsesplan for verden. Begrepet rommer både Guds gode gjerninger generelt og hans spesifikke ønske om at alle mennesker skal bli frelst. En svakhet ved begrepet er at diakonalt arbeid fort kan få for mye plass og overskygge evangeliseringa, som er den viktigste delen av misjon. Styrkene ligger i det at vi kan hvile i at det ikke er vi som skal prestere. Samtidig som dette kan bli en fallgruve for latskap, er det og et viktig redskap og trøst når ting ikke går etter vår plan eller vi ikke selv får se spirer som vokser. Da kan vi hvile i at Gud likevel arbeider og at det er han som styrer alt.

Ruth Marlene Borgen, student ved Fjellhaug