Nakne sannheter. Eller ...?

Thomas Neteland: Vakre løgner og nakne sannheter

Hermon forlag 2026

184 sider, pocket

Pris kr. 299

I boken «Vakre løgner og nakne sannheter» tar forkynner Thomas Neteland (født 1993) for seg hvordan Bibelens sannheter utfordres i vår tid. Målet hans er å løfte frem det han ser som nakne sannheter i møte med det han mener er en flom av sosialt aksepterte, men villedende løgner.

Neteland peker på at sannheten har fire store fiender: samfunnet, selvet, synden og Satan. Ja, han hevder at det finnes en sammensvergelse mellom disse og de produserer vakre løgner i en slik skala at de er helt avgjørende å få avslørt for den kristne.

Det er et ambisiøst prosjekt Neteland har gitt seg ut på. Han er klar over at hvert tema i seg selv kunne det ha vært skrevet bokserier om, og at han bare skraper i overflaten av problemene. Men han går frimodig til verks. Han ser på ulike tilnærminger til hva sannhet er, og problemet i vår tid er at sannheten ikke er noe uforanderlig, men sannheten er blitt subjektiv og formbar. Samfunnet vi lever i karakteriserer han som en postkristen kultur, der vi nyter fruktene av den kristne tro, både kulturelt og politisk. Men problemet i vår tid er at vi vil gjerne ha fruktene etter vår konge, men ingen vil ha kongen. Han sier at det har vokst frem en ny religion, selvets religion, og denne religion har til og med inntatt kirken, der kirken gir løfter om frihet og lykke for den som tør å tro på seg selv. Synden sier Neteland, er et begrep man har forsøkt å fjerne, men følgene av synden er der like fullt og vi merker den.

Vi har i vår tid en overdreven tro på opplysning og kunnskap, men at vi handler feil og synder er ikke mangel på kunnskap, det er lengsler på avveie. Mennesket er det de elsker, sier han. Synd er å elske feil. Satan er en som sår ideer og løgner og sår tvil om hvem Gud er og som vet å spille på den dype trangen som ligger i mennesket til å være sin egen gud.

Han presenterer deretter 7 løgner, «Du må elske deg selv først», «Du blir lykkeligere av å ikke ha barn», «Kjærligheten tok slutt», «Porno er positivt», «Love is love», «Du kan bli hva som helst» og til slutt «Alle skal videre til et bedre sted». Han tar for seg hver løgn og tilbakeviser dem i hovedsak med bibelvers for å peke på den nakne sannheten. Til slutt gir han fire verktøy og medisinen til å stå imot og bekjempe disse falske løgnene, Ånden, Ordet, Bønnen og kirken.

Det er en frisk og modig bok Neteland har skrevet. Her presenteres det han kaller etablerte løgner i vårt samfunn og de tilbakevises med både fornuft og bibelsitater. Han er uredd, og peker frimodig på Bibelens sannheter, til stor glede for den som holder Bibelen for Guds ord. Han skriver lett og forståelig, med både ironi, humor og sarkasme. Her siteres forfattere, filosofer, ateister, popstjerner, politikere, statsvitere, eventyr og skribenter for å belyse de ulike problemstillingene han tar opp. Han har gjort et utvalg av «vakre løgner», og noen kunne sikkert ønsket seg at det var andre «løgner» han hadde tatt med, men det er begrenset hva man kan ta med i en slik bok.

Det er et omfattende tema han har tatt for seg, og å skrive «populært» om dette så det blir tilgjengelig og mulig å forstå for flest mulig, er ingen enkel oppgave. Men med alle sitatene og bildene han bruker holder han leseren inne. Han fletter inn kommentarer på slutten av kapitler som nok er til munterhet for en del, «jippi! Dette blir gøy», «finn deg en kaffe kopp, så snakker vi heller litt om Djevelen», Ta en tissepause, eller ikke – for nuuuu kör vi, m.m.

Men til tross for hans store frimodighet og vilje til å peke på bibelske sannheter, undrer jeg meg og blir sittende igjen med en del spørsmål etter å ha lest boken, og kanskje aller mest; hvem han har hatt i tankene da han satt og skrev og hvem vil han nå med denne boken? Neteland sier selv at hans «agenda er å presentere gamle ideer for et nytt publikum». Vil han nå mennesker som ikke kjenner Jesus med disse sannheter?

Han slår sannhetene fast med flittig bruk av bibelvers og ispedd en god porsjon fornuft, men har en ikke-troende forutsetninger til å henge med og forstå det han sier og som er den største selvfølge for han? Uten å kjenne Jesus er det ikke mulig å forstå hva han snakker om med alle bibelsitatene (Joh.3,3 og 2Kor.3,16).

Synden karakteriserer han i hovedsak som det å elske feil. Han siterer en britisk forfatter, Francis Spufford, som karakteriserer synd som «the human propensity to fuck things up». Han kommer ikke inn på det som kanskje er det vanskeligste for oss å høre om synden, og helt avgjørende, nemlig at vår synd først og fremst er rettet mot Gud (Sal.51,6), det er opprør mot Gud (Sal.2), fiendskap mot Gud (Kol.1,21) og at vi har en intens motvilje til å ville komme til lyset og høre sannheten (Joh.3,20). I hans beskrivelse av synden får den karakter av å være en upersonlig makt som herjer med oss. Han sier at en viktig drivkraft for synden, er alle de dårlige fortellingene vi er omgitt av. Vi trenger å bade i den store kristne fortellingen for å unngå å synde og utkonkurrere tendensen til egoistisk selvrealisering. Flotte ord, men hvem kan forstå hva dette betyr?

Det er underlig å lese en bok som vil løfte frem den nakne sannheten, uten at omvendelsen betones (nevnes i forbifarten en gang ) og at vi trenger nåde og tilgivelse for våre synder. Han taler om frelse og renselse fra synden, men tilgivelsen nevnes ikke. Etter Guds ord (Lukas 7,47, Åp.2,4) er det en helt avgjørende sammenheng mellom kjærligheten og tilgivelsen. Når han tilbakeviser løgnen, «Elsk deg selv først», så peker han på at Bibelen lærer at vi skal elske Gud først. Det er sant og rett, men hvilken forutsetning har vi for å gjøre det? Når evangeliet, nåden og tilgivelsen ikke forkynnes klart, blir det ikke annet enn lov det han forkynner.

Istedenfor å tale sannheten om synden, står han i fare for å tale slik han selv kaller sannaktig, dvs, du «bryter med sannheten fordi den bommer på nøyaktighet.» Når synden i hovedsak får karakter av å være at du elsker noe feil og at det er vår tilbøyelighet til å messe opp livet, ja da blir det en beskrivelse av synden som nesten hvem som helst kan si seg enig i. Han har tatt bort brodden og anstøtet – at vår synd er mot Gud.

Han taler om den post-kristne tid, men hva skiller vår tid fra tidligere? Levde alle tidligere i etterfølgelse av Jesus? Hva er den store forskjellen på vår tid og tidligere, bortsett fra at løgnen har blitt frekkere og mer frimodig uttalt? Samfunnet har aldri vært noen bærer av sannheten? Sannheten er vel at det er kirken som først og fremst har sviktet.

Boken behandler alvorlig temaer, men man kan spørre seg om noe av alvoret forsvinner ved alle «humoristiske» og litt sleivete kommentarer som flettes inn i boken (Tit.2,7.) Det blir også en så stor bruk av sitater fra forfattere, filosofer, ateister m.m. til å belyse og forklare temaene han er innom, at Bibelens sannheter og dybde forsvinner. Han må liksom finne sine

egne formuleringer og uttrykk for bibelens budskap, med det resultat at budskapet uthules og blir uklart.

At Neteland er pinsevenn, skinner igjennom flere steder i det han skriver. Men det blir tragisk når han omtaler gudstjenestefeiringen til sine medkristne. Han forteller at det hendte han var uheldig og besøkte sine besteforeldre på en søndag, og da måtte han være med på fantasiløse gudstjenester med en søvndyssende liturgi. Det er selvfølgelig ment humoristisk, men det er ikke annet enn nedlatende og useriøst i en bok som denne. Har Neteland satt seg inn i hva liturgien forkynner og at den er dypt forankret i Guds ord? Han fremstår historieløs.

Når han gir fire verktøy vi kan bruke som våpen mot løgnene, Ånden, Ordet, bønnen og kirken, blir det en opplevelse av at dette er lettvint og greit. Det blir så grunt behandlet at det kan neppe bli til trøst og styrke for den som kjemper med både tvil og synd. Særlig kommer det til uttrykk når han avslutter sin bok med det siste måltidet. Hva nattverden er, sier han ikke et ord om, annet enn at det hører med til dietten. Hvordan er det mulig å omtale Herrens måltid så overfladisk?

Sannhetene han presenterer er en selvfølge for han, men mange kan oppleve å stå i en kamp med løgnene han har presentert, og da er det ikke enkle svar om hva du selv skal gjøre som vi trenger å høre. Da trenger vi å høre evangeliet om Jesus og at vi eier tilgivelse for våre synder og de løgner vi kjemper mot og som lett får makten over oss. Det leser jeg dessverre ikke i hans bok. Det må sies å være en avgjørende sannhet han har glemt.

Håkon Valen-Sendstad