Noen ord om utvelgelsen til frelse

I Dagen 30. mai svarer A. Berland på det undertegnede har skrevet om calvinisme og luthersk tro i samme avis 15. mai. I min kronikk gjør jeg kort rede for forskjellene på disse to slags teologi når det gjelder læren om Guds evige forutbestemmelse.

I første delen av sitt svar kan det se ut som Berland ikke representerer en fullblods calvinisme, dvs. at han ikke lærer dobbelt forutbestemmelse i den betydning som Calvin og en rekke av de reformerte bekjennelser gjør. (Her bør det i parentes tilføyes at vil en vite hva calvinsk lære faktisk er, bør en gå til Calvin selv og de reformerte bekjennelser, og ikke til tilfeldige reformerte teologer). Som autoritet for sin tolkning av predestinasjonslæren siterer han August Toplady, som muligens gjengir en utbredt - men amputert - versjon av predestinasjonslæren: "Den største dommen Gud kan gi et menneske i den nåværende tid er å overlate det til sin frie vilje" (sitat).  Det som her sies er både bibelsk og i overensstemmelse luthersk tro. Her er det tale om en Guds dom som svar på menneskets forherdelse (jfr. Rom 1,20ff). Hos Calvin derimot er predestinasjonslæren utformet slik at en del av menneskeheten av Gud er forutbestemt til å gå fortapt, og dét forut for at mennesket har møtt evangeliet (Inst III,21,5). Calvin kaller selv dette for "en skrekkelig bestemmelse", og knytter denne læresetningen til 2. trosartikkel, idet den er kombinert med læren om en partiell frelse, dvs. at Jesus på korset ikke døde for alle mennesker, men kun for de som er forutbestemt til å bli salige (stikk i strid med 1Joh 2,2; 2Kor 5,19; Joh 3,16; osv.). Ut fra samme tenkning hevder Calvin så også at syndefallet er villet og forutbestemt av Gud, noe som også er klart i strid med Guds ord (Jak 1,13). I senere reformerte bekjennelser, som f.eks. Dordrechtsynodens (av 1618/-19) som uttrykkelig tar avstand fra Arminius' lære om den frie vilje, knyttes læren om dobbelt forutbestemmelse til Guds allmakt ut fra 1. trosartikkel.

Berland viser seg imidlertid som ekte calvinist når han senere argumenterer ut fra Guds allmakt. Her må vi svare at det er en fornuftsslutning uten grunnlag i Bibelen å hevde at når ikke alle blir frelst, må dette være Guds vilje, siden Gud er allmektig og hadde kunnet frelse alle hvis han så ville. Dette er menneskelige spekulasjoner uten Skriften, og fører til at en "går ut over det som skrevet står" (1Kor 4,6). Vi er henvist til det Gud har åpenbart i sitt ord, og verken kan eller skal spekulere over den skjulte Guds allmakt eller råd (5Mos 29,29). Her må der innskytes at undertegnede ikke har hevdet (slik Berland skriver) at det å "begrunne menneskers frelse i utvelgelsen er å gå ut over det som skrevet står". Det jeg har sagt, er at det å påstå at læren om Guds utvelgelse i Kristus har som  logisk konsekvens at de som går fortapt, er utvalgt og forutbestemt til det, dét er å gå ut over det som skrevet står.

Når det gjelder disse ting, har Den hellige skrift åpenbart to ting:

1. Gud vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse (1Tim 2,4). Slik Calvin tolker Bibelen, er dette ikke alvorlig ment.

2. Gud har fra evighet utvalgt sine troende i Kristus gjennom evangeliet om ham (Ef 1,4f; Rom 8,29f; Joh 6,37).

Disse to sannheter står side ved side i Skriften og lar seg ikke glatt sette på en enkel formel. Det er tale om en av de paradoksale sannheter i frelsesåpenbaringen som det falne menneskes fornuft tar anstøt av, men som er salig å fastholde for et hjelpeløst Guds barn.

I stedet for å spekulere over Guds skjulte allmakt, skal vi altså gå til Guds åpenbarte råd til frelse i Skriften. Og her lærer vi at Gud virkeliggjør sin frelsesvilje gjennom nådens midler, først og fremst gjennom forkynnelsen av evangeliet (Rom 1,16f; 10,17; Gal 3,1-5; Tit 3,5). Det er ikke den skjulte Guds allmakt som avgjør menneskets evige skjebne, men møtet med evangeliet.

Poenget er etter luthersk forståelse at evangeliet er et virkekraftig ord fordi Gud har bundet sin Hellige Ånd til Ordet. Og her er det vi finner ytterligere en avgjørende skillelinje mellom Calvin og Luther: Hos Calvin skilles Ånden fra Ordet og nådens midler. Gud frelser nemlig ikke mennesker i kraft av sin allmakt - i så fall var mennesket redusert til sjelløse roboter.  I stedet åpenbarer og gir han sin frelse gjennom evangelieforkynnelsen (Rom 1,16f). Der denne får skape hjertes overbevisning (Joh 16,8ff), blir et menneske frelst. Der et menneske motstår Åndens overbevisningsmakt, går et menneske fortapt. Det er m.a.o. slik at overbevisning om sannheten har en "tvingende" makt i et menneskes sjelsliv, og noen annen tvang gjør Guds seg ikke bruk av.

Nå medfører det riktighet - som Berland skriver - at Luther hevder dobbelt forutbestemmelse ( i skriftet "Om den trellbundne vilje", 1525). Her er det imidlertid viktig å være klar over to ting: For det første følger den lutherske kirke i sine bekjennelser ikke Luther på dette punkt. I Augustana art. 18 avvises all tale om fri vilje i frelsesspørsmålet, - her følger bekjennelsen reformatoren. Men bekjennelsen går ikke videre og lærer noen forutbestemmelse til fortapelse. For det andre førte Luthers tenkning rundt predestinasjonen ham aldri til å fornekte Guds universelle frelsesvilje slik Calvin gjør. Og NTs forkynnelse av at "Gud vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse" (1Tim 2,4), stadfestes uttrykkelig i Konkordieformelen (FC Ep. XI,17).

Til sist en liten bemerkning om bruken av begrepet "suveren" i denne sammenheng. Når Berland skriver at "Gud er absolutt suveren i frelsen", er dette en uttrykksmåte som er typisk calvinsk, idet den knytter frelsen til Guds allmakt i stedet for til evangeliehusholdningen. Vi burde i stedet gjøre bruk av ord og begreper som viser hvordan frelsen er en frukt av Guds alenevirkende nåde, en nåde som utelukker enhver menneskelig medvirkning under loven (Gal 2,16). For i disse saker består den store motsetning ikke mellom guddommelig allmakt i motsetning til menneskelig avmakt, men i Kristi rettferdighet som gis ovenfra i motsetning til menneskelig rettferdighet som virkes ved lovgjerninger. For læren om utvelgelsen henger dypest sett sammen med ordet om nåden alene.

(Denne kronikken sto på trykk i Dagen 18.06.2013).