Om kirkens billedbruk og formspråk
Kirkens billedbruk og formspråk har røtter i Guds forskrifter for utsmykningen av Tabernaklet, paktens ark, Arons prestedrakt og klærne til de andre offerprestene (2 Mos 28:3). Hva har de med kristne å gjøre, vil noen spørre, kanskje fordi de ikke er klar over at all kultur gir seg til kjenne med sakssvarende former. Det gjør også Guds kirke i denne verden, og det på mange vis. Problemet er ikke formenes mengde, men det sakssvarende uttrykk..
Nevnte forskrifter var forvarsler om Kristi embete som øversteprest, og om Guds hus og kirke i den nye pakt, som for en stor del mangler forskrifter om sin ytre fremtreden. Da vil noen innvende at formene er irrelevante eller likegyldige, og begrunne det med et umiddelbart forhold til «Jesus i hjerte» eller «vår Far i himmelen». Men «formene» vedkommer oss, straks vi skal uttrykke den felles kristne tro. Derfor kan uenighet om nye uttrykksformer og deres begrunnelse gi det inntrykk at kirkens billedspråk er utlevert til synsing og snusfornuft.
«Billedstriden»
Billedstriden i oldkirken gjaldt i første rekke bilder som fremstiller åpenbaringsordets treène Gud, slik vi lærer ham å kjenne gjennom Jesu persons hemmelighet. Slike bilder ble forsvart med henvisning til Det gamle testamente og inkarnasjonen. I den gamle pakt hendte det at Guds åpenbaringsord var forbundet med guds-visjoner i menneskeskikkelse og kultiske tegnåpenbaringer. Slike hendelser var forvarsler om den inkarnerte Guds Sønn i Jesu skikkelse. «Ordet ble menneske» (1:14) i jomfru Marias morsliv, og ”Livets ord” viste seg for verden i Jesu skikkelse (1 Joh 1:1). Denne tilsynekomst (epifani) i fortid omfatter Sønnens tilsynekomst i nåtid – med hans legeme og blod i sakramentets skikkelser.
Lik kirken i den gamle pakt, er heller ikke kirken i den nye pakt bundet til kultbilder, men til HERRENs tegnhandlinger med skapte midler. Med dem krever den gode Skaperen sin høyhetsrett i menneskenes liv, forankret i Kristi lidende lydighet som Gud regner troen til rettferdighet for seg. Vi merker oss to ting: Det er tale om underfulle og bevitnede kjensgjerninger, og deres tydning er gitt med Kristi utleggelse av Skriftene. Guds epifani taler til menneskets forstand, men overstiger menneskets fatteevne.
Jesus-bilder - bilder av Sønnen etter sin menneskenatur
Guds enbårne Sønn lot seg avbilde i Jesu tjenerskikkelse, skjult i lidende lydighet, like til døden på korset. Kirkens billedkunst og formspråk ledsager kirkens bekjennelse til Sønnens ”nedstigning” i Jesu skikkelse. Uttrykket ”nedstigning” antyder ”hans herlighets avglans og hans vesens avbilde” (Heb 1:3). Ordene begrunner formålet med kirkens billedkunst: Å ære Gud med bilder av Sønnens nedstigning og epifani. Det skjer på en indirekte måte ved å uttrykke Jesu hemmelighet. Kol 2:9 – I ham er hele guddomsfylden legemlig til stede (jf Joh 1:14, 17 osv).
Med denne skriftbegrunnelse representerer den gammellutherske ikonologi den aleksandrinske tradisjon siden oldkirken. Pespektivet er ikke de troendes «oppstigning», sett nedenfra, men Sønnens ”nedstigning” i det skapte, da han opptok menneskenaturen i forening med sin guddomsnatur.
Karakteristiske uttrykk gir det gammellutherske alterskap. I sentrum står «Kristus og ham korsfestet» (1 Kor 2:2). Motivene fra Jesu jordeliv forkynner korsteologi. De «ser» med Skriftens selvvitnesbyrd fra dens Herre, og hva de ser, er uttrykt på sakssvarende vis i tegnets skikkelse. Jesu persons hemmelighet er forutsetningen for alle Jesus-bilder, og den altavgjørende forutsetning for Guds forsoning med verden i Jesu korsdød. Gal 4:4f– født av en kvinne og født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som varr under loven, så vi skulle få barnekår. Eller sagt med trosbekjennelsens ord – «unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria»… Alterskapets korsteologi begynner som regel med Sønnens ned-stigning – med et inkarnasjonsmotiv fremstilt i alterskapets ytterste tavle til venstre. Deretter følger Jesu dåp, i midten den korsfestede Kristus, og til høyre Kristi oppstandelse og hans himmelfart. Over Golgata-motivet er stedet for et gjenkomstmotiv.
Kristenbilder – bilder av «de hellige»
Kristnes eldste selvbenevnelse er «de hellige» eller «helgnene (jf Alle Helliges Dag). Til sammen utgjør de hellige Guds kirke på stedet. De er apostelbrevenes adressater, ftil eksempel 1 Kor 1:2 (Sv Kyrkobibel) – Guds menighet i Korint, dere som er helliget i Kristus Jesus, kalt til å være hellige…
Ved dåpen og troen er mennesker «helliget i Kristus» og «kalt til å være hellige». Det nytestamentlige kristenbilde uttrykker forholdet mellom tilregnet Kristus-likhet ved troen (conformitas Christi) og den tilegnede Kristus-likhet i troens lydighet (imitatio Christi). Med Kristus til gave, vitner gode gjerninger om Kristi nyskapende gjerning ved troen, tross den tvetydighet som mer eller mindre hefter ved på grunn av «begjæret i vår syndige natur» (Gal 5:17, Rom 7:15ff, 8:5). Hva vi er ved troen, skal vi en gang bli fullt og helt, slik Kristus er etter sin menneskenatur ved Faderens høyre. Troen er en kjempende tro, som enhver kristen må føre i sine daglige gjøremål med Helligåndens hjelp. Dette forhold tilkjennegir den gammellutherske billedkunst, hvor «de hellige» eller Guds helgener blir fremstilt med et Kristus-attributt, enhver i sitt kall. Tegnet kan være blikket rettet mot den korsfestede Kristus, korslagte armer, en salmebok eller Bibel, osv. Martyrbildets attributt angir dødsmåten. Vi ser ikke troen, men oppfatter bekjennelsen og aner Kristi nærvær skjult under korset-
Vi merker oss rekkefølgen: Først helliget i Kristus ved dåpen og troen, deretter troens lydighet i livets vitnesbyrd. I likhet med Guds folk i den gamle pakt, er vi kalt til å være et hellig folk, for Gud er hellig (3 Mos 11:44 osv). 1 Pet 1:15 – Han som kalte dere, er hellig, så være også dere hellige. Alternativet er det rangsnudde forhold i kraft av gjort gjerning. Dermed foreligger to former for helgenbilder som utelukker hverandre gjensidig gjennom kirkens historie: Vita-tradisjonen og vitne-tradisjonen (el passio-tradisjonen).
Et helgenvita formidler tradisjonen fra antikken, som overført på kristne fremstiller de ideale dyder manifestert i den kristelig-etiske personlighet. Den sekulære variant møter oss i den humanistiske tradisjon (jf nekrologene i Aftenposten). Den kristeliggjorte variant høres ofte i prestenes liktaler og i den panegyriske omtale av jubilanten. Helgenkåring gir seg mange utslag. Selvgjort Jesus-imitasjon er forstillelse, også med gjerninger gjort i rettferdighet.
Alternativet til helgenvitaet fremstiller den kristnes identitet med vitnebildet, når livets vitnesbyrd under korset bevitner Kristi skulte gjerning med ham til gave, for av nåde er vi frelst. Kilden til denne tradisjon er evangelistenes pasjonsberetninger om Kristi lidelses- og døds historie. Trosvitnet viser med bekjennelse i ord og handling at han sammen med Guds kirke på jorden etterfølger kirkens fremste korsbærer og martyr – Guds enbårne Sønn i hans lidende lydighet. Det er en etterfølgelse begrunnet i troens rettferdighet. Rom 8:29 - Dem som han forut har kjent, har han også forut-bestemt til å være lik hans Sønns bilde, for at han skulle være førstefødt blant mange brødre.
Trosvitnets troverdighet består i Guds vitnesbyrd, som reiste Kristus opp fra de døde og stadfestet Jesu Kristi, Guds Sønns lydighet under loven og sin forsoning med verden i Sønnens korsdød. Vitnet troverdighet består i personen som vitner, men i de kjensgjerninger vitnet bekjenner og stadfester med en bevitnet Jesus-historie, slik apostelordet lærer med den rett utlagte Skrift fra dens Herre. Vitnet bekjenner den store Korsbærer vitnesbyrd om sin lidelse, død og oppstandelse, slik Skriftene har sagt. Lik Kristus, stadfester vitnet Guds troverdighet med Skriftens ord, tro til døden. Dette skjebnefellesskap deler Guds ords skjebne med ham som er Ordet. Med Kristus til gave, gitt av nåde, er helgenkåring en overflødig. I dens sted kommer takken til Gud for livets vitnesbyrd om Kristi skjulte gjerning ved troen. Med Guds ord aner vi konturene av et Kristus-bilde, virksom med sin Ånd i kamp med arvesyndens motstand inntil døden, og takken tilkommer i siste instans han som små korsbærere vinne seier, Gud til ære ved Jesus Kristus, vår Herre.
Hva gjør forskjellen mellom helgenbildet og vitnebildet? Det gjør posisjonen overfor Kristus. Helgenbildet markerer Kristus-likhet (metaforisk posisjon), men opphøyet over den syndefordervede menneskenatur, som om den ikke vedkommer en gjerningshelgen. Vitnebildet markerer Kristus-nærhet. Vitnet er helliget i Kristus, som er troens rettferdighet, tilregnet synderen av nåde. Elsket av Gud for Kristi skyld, følger vitnet etter i gode gjerninger med Kristus til eksempel.
Med vitnebildet i den nytestamentlige pasjonstradisjon går syndefallsrealisme og bekjen-nermot hånd i hånd under vandringen i Lammets spor. En illustrasjon er altertavlen i Wittenberg, hvor reformasjonsfedre omgir rden korsfestede Kristus. Men vet man ikke forskjellen mellom tilregnet Kristus-likhet og Kristus-imitasjon, eller forskjellen mellom helgenbildet og vitnebildet, må det gammellutherske kristenbilde fremstå som fiksjon og påkalle sarkasmer.
Nattverdmotivet – Kristi under i messen
Altertavlens billedmotiver er en synlig påminnelse om gudmennesket som her stiger ned i den forsamlede menighet, virksom med Ord og Sakrament. I sentrum for kirkens takk og tilbedelse står Guds slaktede Lam, som i himmelen så også på jorden (1 Kor 2:1, Åp 5:6, 12).
Altertavlens sokkel (el fot) er stedet for nattverdmotivet «i den natt da han ble forrådt». Bildet bevitner Kristi ord (Verba) om gaven – hva den ”er”, og de helliges samfunn i de hellige ting, gitt med alterets sakrament og mottatt med munnen. Med hodeskallemotivet under bildet av den korsfestede Kristus markeres mellom alterets sakrament og Guds seier over sine fiendemakter i det fullbrakte forsoningsverk. Motivet markerer den gamle kirkes bekjennelse til Kristi likefremme ord om sitt legemes og blods virkelige nærvær (realpresens).
Indirekte markerer nattverdmotivet avstand, dels mot Romerkirkens messeofferteorier, dels mot bortforklarende tolkninger i tradisjoner fra Zwingli, Calvin og Bucer. Med det gammellutherske alterskap vitner prest og menighet at her – på dette alterbord - blir alterets sakrament forvaltet i samsvar med Kristi ord (Verba).
Kirkens billedspråk omfatter mer enn billedkunst
Også geberder hører med, for den «åndelige» gudstjeneste er kroppslig. Rom 12:1 – Ved Gudss barmhjertighet formaner jeg dere brødre, til å bære legemet fram som et levende og hellig offer som er til Guds behag. Det skal være deres åndelige gudstjeneste. Fader Luther elsket sakssvarende skikker og geberder fra den gamle kirke, og forrettet Herrens Nattverd med en ærefrykt som gjorde inntrykk på nordtyskere på besøk i Wittenberg.
Den wittenbergske reformasjon var ingen ny kirke, men den gamle kirke i skriftbunden tradisjon fra aposteltiden. Med bruk av den gamle kirkes formspråk og den liturgiske arv i samsvar med den nytestamentlige tro, markerer konfesjonelle lutheranere sin identifikasjon med den gamle kirke og ingen ny kirke. Men det er med kirkens formspråk som med andre språk: Det må læres. Hvis ikke står man utenfor, lik en fremmed. Dere som kan danse, forstår hva jeg sikter til! Et liturgikurs for nykommere og repetisjon for andre bør inngå i menighetens virksomhet. Et bibelsk formspråk er en hjelp til å formidle bibelsk innhold.
Elevasjon, fremvisning, kneling og andre skikker fra den gamle kirke tjener til å markere Kristi undergjerning i messen. Kristi ord skal lyde høyt og tydelig over fremsatt brød og vin. Med oppløfting (elevasjon) skal også tunghørte se hva som skjer, og når diakonen ringer med bordklokken, skal også de som ser dårlig, høre det sakramentale under. Kneling under sakramenttilbedelse er en bisak, men gjelder Kristus som her troner på sølvfat i sin menighet. Hovedsaken er underet mottatt med munnen.
Den treène Gud er både oververdslig og innenverdslig
Den oververdslige (transcendente) Gud står i et forhold til sitt skaperverk fordi han vil det slik. Samtidig er han virksom overalt i sitt skaperverk (immanent). Han er den gode Skaperen som i Kristi død har forsonet verden med seg selv. Det er ham vi lærer å kjenne i hans kirke på jorden – i Sønnens nedstigning den gang i Jesu skikkelse, og i nåtid virksom med sine tegnhandlinger i den forsamlede menighet (Joh 17:3). - Målet gjenstår – Jesu gjenkomst, synlig for alle i sin Guddoms herlighet når han kommer med den nye jord.
Den treène Gud er i sin oververdslige høyhet skjult for menneskene. I Sønnens epifani i Jesu skikkelse åpenbarte han sin Guddoms herlighet på en indirekte måte – med ord ledsaget av undergjerninger. Denne hans sansbare tilsynekomst i begynnelsen, fortsetter han med sitt skapende ord i hver eneste nattverdhandling, også da på en indirekte måte.
Kristus ved Faderens høyre stiger ned og er nærværende og virksom med allmaktsord i sin medarbeiders munn over fremsatt brød og vin. Slik demonstrerer han sin sanndruhet og trofasthet i messens under, og gir dem som spiser og drikker gavene fra Herrens bord, samfunn med Kristi legeme og blod, og dermed samfunn med alle Guds hellige i himmelen og på jorden. Med ord og handling forkynner de ”HERRENs død inntil han kommer” (1 Kor 11:26). Dermed blir takksigelsens (evkjaristiens) måltid en bekjennelse i liturgiens form. Vi frembærer takksigelser for Guds gjenløsning av sitt falne verk under ”syndens og dødens lov” (Rom 8:2), og takker for vår oppreisning fra døden i våre synder, frelst av nåde, og for det nye livet under Kristi herredømme. Takkemotivene er mange, for Gud vil gjerne høre takksigelser fra mennesker skapt på underfullt vis til samfunn med ham i en jordisk-legemlig verden. Han har «gitt meg legeme og sjel, øyne, ører og alle lemmer, fornuft og alle sanser /…/ uten noen min fortjeneste og verdighet. For alt dette er jeg skyldig å takke og love ham, tjene og lyde ham»» (forkl 1 trosart).
Vi vandrer ikke i beskuelse. Sønnens nedstigning i jordiske tegnhandlinger er korsteologi (theologia crucis), og vil så være alle dager inntil Dommens dag. Troen ”ser” med Kristi ord (Verba) i de hellige Skrifter, og ser den Oppstandnes nattverdunder. Hans ord lar seg tyde i en bevitnet historie – den han selv har tydet. Etter mønster fra takkebønnen «i den natt han ble forrådt» begynner takksigelsen med en motivrekke i kronologisk rekkefølge – skapelsen, løftet til Abraham, løftets fornyelse ved profetene, og deretter løftenes oppfyllelse i Jesus-historien (Rom 1.2-4). Takksigelsen uttrykker med ord eller lar oss assosiere med en mengde motiver med følger for rommets utforming og inventar, utsmykning og bruk.
Kirkerommets billedspråk
Kirkehusets mening er det liturgiske rom. Hensikten er menighetens samling om den oppstandne Kristus, virksom med evangeliet og sakramentene, forvaltet på troskapens vilkår. Innholdet i den evangelisk-lutherske messeliturgi medbestemmer rommets utsmykning i tradisjonen fra den gamle kirke (oldkirken). Rommet markerer menighetens sendelse, både begrunnelse og oppdrag.
Menighetens samling begynner med oppbruddet hjemmefra, lik Abraham fra Ur i Kaldea. «Den Hellige ånd har kalt meg ved evangeliet /…/ likesom han kaller, samler, opplyser og helliggjør hele kristenheten», forklarer Luther (LK, forkl 3 art). Et passende svar kan være «helliget vorde ditt Navn, komme ditt rike, skje din vilje.» Kirkegang er ingen privatsak. Motiveringen er gitt med kristnes samfunn i sakramentets skikkelser.
«Kirkegjengerne» kommer hver for seg fra denne falne verden, okkupert av Guds fiendemakter – synd og død og satans rike. Kirkedøren markerer overgangen fra livet i denne verden til livet i himmelriket, allerede her til stede. De trer inn og blikket løftes mot fondveggen der fremme. Den markerer skillet mellom Guds nåderike her og Guds fullendte rike der fremme, og samtidig samhørigheten med Guds kirke i himmelen. Et uttrykk er røkelsen, et bilde på de troendes (helliges) bønner til Gud (Åp 5:8, 8:3f).
Rommet avbilder en foregrepet virkelighet med de hørbare og synlige tegnhandlinger som prekestol, døpefont og alterbord representerer – og i det gammellutherske kirkerom, skriftestolen til bruk i nattverdberedelsen. Der blir syndsforlatelsen (absolusjonen) tilsagt den enkelte, som ber presten sin om det. Rommets tause billedspråk vitner om den oppstandne Kristus, hans befalinger og nærvær. Utsmykningen anskueliggjør Guds løfter og oppfyllelser - til venstre ”GT-siden”, til høyre ”NT-siden». Og her kunne jeg fortsette med kirkens formspråk uttrykt med liturgiske klær, alterets bekledning, farvebruk osv. Men mitt anliggende er her det sakssvarende uttrykk for kirkens bekjennelse til læren fra Skriftens Herre.
Ordet som ble menneske i Jesu skikkelse, er nærværende og virksom med ytre midler i den forsamlede menighet. Derfor er Kristi kirke hverken et stykke verden eller forestillinger om en overjordisk virkelighet. Menighetens gudstjenesterom er døptes samling om kirkens oppstandne Herre, virksom med jordiske midler midt iblant dem. Med stor konsekvens må menigheten bevitne denne virkelighet med sakssvarende uttrykk i bilder og former.
Med hensyn til det gammellutherske kirkerom, står presten ansvarlig for bruken. Her samles menigheten om sin prest – ikke på grunn av personen, men på grunn av Kristi virksomme nærvær med Ord og Sakrament, når Guds hemmeligheter blir forvaltet på troskapens vilkår. Rommet er vigslet til samlingen om Guds goder i nådens og syndsforlatelsens rike. Denne tradisjon fra den gamle kirke blir krenket hvor modernitetens mennesker agerer sentrum med markedstilpasset kirkebruk. Da kan noen og hver føle seg hensatt til auditoriet, konsertsalen eller teater-forestillingen.
Det liturgiske rom innbyr til sakssvarende uttrykk på mange vis. Både rundkirken og lang-kirken illustrerer forholdet mellom ”allerede” og ”ennå ikke”. Rundkirken - eller det oktogone kirkerom avbilder hjordens samling om Den Gode Hyrde. Langkirken avbilder gudsfolket på vandring– eller pilegrimstoget som her raster for å få mat i rette tid, underveis til det nye Jerusalem. (Mt 24:45, jf 1 Kor 4:2, Heb 3:5f.) Uansett vil rommet lede våre blikk mot HERRENs bord og minne om innbydelsen til Lammets bryllupsmåltid (Åp 19:9). Bordet er et alterbord uten spor av blod, for her er Guds Lam selv virksom med sitt ord under messen, og virker sitt legemes og blods sakrament til pant på gaven han har vunnet med sitt Golgata-offer.
Troens forhold til Guds virksomme ord lar ham tyde våre liv med ord og bilder som overstiger tankens muligheter, ofte ledsaget av antydningens kunst med et formspråk som lar oss ane det uutsigelige. Heller ikke da er det tale om tydning etter menneskers godtykke eller såkalt «kunstnerisk frihet», men en tydning innordnet det apostoliske og profetiske Kristus-vitnesbyrd. Da faller det lys over våre liv fra ham som er midleren for både skapelse og gjenløsning. Hvorvidt kirkekunst da formidler noen skjønnhet i Gud, beror på øyne som ser med Kristi ord, og ser i Skriften Guds selvhengivende kjærlighet i ”Kristus og ham korsfestet” (1 Kor 2:2, jf Gal 3:1).
Alterkrusifikset - korsteologi for øyet
Vi ser av Kristi ord hvordan han trer frem for våre øyne i sa-kramentets skikkelse. Det var motiveringen da lutheranere allerede på reformasjonstiden plasserte et krusifiks på Herrens bord. I samhørighet med den gamle kirke i apostolisk læretradisjon, markerte man avstand til calvinister og spiritualister med deres forestilling om Kristus som etter sin himmelfart holder til huse i en himmel langt borte, fjernt fra oss her nede.
Alterkrusifikset markerer to ting: For det første gudmenneskets offer-død i alles sted, og for det andre sammenhengen mellom Guds fullbrakte forsoningsverk på Golgata og nattverdgjestenes samfunn (el kommunion) med Kristi ofrede legeme og blod i sakramentets skikkelser. Krusifikset kan også være plassert slik at det må passeres på vei til HERRENs bord. Da blir krusifikset en påminnelse om kommunionens vilkår – forsakelsen og hjertets tro på Kristi ord over brød og vin. ”Det hellige for de hellige”, lyder ropet fra den gamle kirke.
Det nakne kors vitner på reformert vis om en fraværende Kristus, også fraværende med sitt legeme og blod i sakramentets skikkelser. Det nakne kors hører naturlig hjemme i Leuenberg-kirkens rom. Leuenberg-konkordiens reservasjoner mot Kristi likefremme ord legger vekt på troserfaringer (pkt 15), og på menighetens nattverdfeiring med henvisning til “den oppstandne Herres nærvær mellom oss” (pkt 16), nærværende med sitt legeme og blod “gjennom sitt løftesord”, og mottagelsen forbundet med “akten å spise og drikke” (pkt 18-19). Med denne bortforklarende fornuftsvisdom rår antikkens virkelighetsteori - om en todelt verden, den ene åndelig, den andre materiell, og setter en grense for Guds handlende allmakt. Fornuftens fikenblad er Calvins påstand, at ”det uendelige kan ikke rommes i det endelige”. Superapostler taler som om Guds ord er utgått fra dem, eller kommet bare til dem (1 Kor 14:36). Under skinn av «fagteologer» er de falske apostler og troløse arbeidere (2 Kor 11:5, 13).
Fornektelsen av Kristi ord «dette er» gjenspeiler læren om Jesus Kristus – hvem han er (kristologi). «Gud-og Jesus-troen» fører et dobbelt bokholderi om ham som er sann Gud og sant menneske, og bortforklarer foreningen av dem begge i Sønnens person. Lik nestorianerne i oldkirken (e Nestorius, d 451) lærer de to separate personer i Jesus og fører et dobbelt bokholderi med omfattende følger for både virksomhet og «menighetssal». Følgene møter oss i sakssvarende uttrykk for den nestorianske lære om en Jesus med to separate personer. Det var med andre ord ikke den allmektige Skaperen, men personen Jesus som led, døde, ble gravlagt og oppreist fra de døde på den tredje dag. På Himmelfartsdagen ble mannen Jesus opptatt til himmelen, hvor han - løst fra det skapte og dennesidige, holdes innestengt uten mulighet til å være hos sine venner på jorden. Zwingli hevdet på nestoriansk vis at den ene natur skal bli forstått som om den var den andre (læren om aleosis). Kort sagt er det spekulativ filosofi som begrunner det nakne kors i den nakne menighetssal.
I sentrum står det mystisk-religiøse føleri på stadig søken etter selvbekreftende og umiddelbare Jesus-møter i en atmosfære av intimitet og inderlighet. Ingen utsmykning eller utforming bevitner troen på den gode Skaperen, nærværende og virksom med sitt allmaktsord i det skapte. Alt leder tanken mot deltagernes opplevelser og viljesbeslutninger, og mot en tro som må manifestere seg adferdsytringer, både hørbare og synlige, i former som mennesker godtar på lovreligionens grunn.
Bilder brukt i betraktning av Guds ord
Apostlenes lære fra Skriftens Herre krever syndefallsrealisme, skal bilder ledsage formidlingen. Da er billedmotivet en påminnelse om Guds vei og føremåte til trøst og trøst for mennesker uten evne til å frelse seg selv, eller samarbeide med Gud på fariseisk vis. Syndefallsrealismen til pedagogiske bruk korresponderer med troens øvelse i døptes dagligliv. Så sant saken oppfattes, den bildet uttrykker, gir bildet anledning til samtale og ettertanke, takk og bønn. Alt har med læren å gjøre, og ingenting er likegyldig.
Det lutherske kirkerom er utskilt og helliget til Guds tjeneste for oss. Med evangeliet og sakramentene som midler, er Kristus nærværende og virksom og bringer sitt nåderike til oss. Dette perspektiv ”ovenfra” normerer adferd og bruk. Derfor skal rommet være klargjort til bruk, når døpte drives av Guds miskunn til å ære ham med sine legemer.
Utelukket er alt som motsier eller reiser tvil om kirkens bekjennelse til Guds ord. Utelukket fra liturgi, interiør og bygninger er all profanering, dvs alt som vitner om menneskers aktiviteter, opptredener, applaus osv. Unntak er åpenbare nødssituasjoner, da kordelen bør være avskjermet. Med hensyn til den sekulære liberalisme og alle former for lovreligion, må den bekjennende kirke kontrastere forholdet i det liturgiske rom.
To negasjoner
Det skisserte perspektiv medfører to avstandsmarkeringer i luthersk ikonologi. På den ene side markeres avstand til den -antiokenske tradisjon, som i sin ”oppstigning” søker å skue Gud – innad og oppad på mystikerens vis.
Da er forutsetningen kirkens Kristus-bekjennelse i kombinasjon med den platonske urbilde/avbilde-idè. Tankegangen er denne: Guds Sønn ble menneske i tiden, og siden menneskets gudsbilde ble fornyet i ham, er vår guddommeliggjørelse mulig. Derfor tjener ikonet til å fremstille guddommeliggjørelsen i det sant menneskelige. Slutningen fra premiss til konklusjon beror på spekulasjon.
På den annen side markeres avstand til nevnte åndeliggjorte, billedløse gudstjeneste i tradisjonen fra reformasjonstidens billedstormere og spiritualister. Det er sant at mennesket har en iboende trang til å fange Gud i håndgripelige bilder og begripelige gudsforestillinger. Men det er en feilslutning å påstå at vi derfor skal nærme oss Gud i billedløs opplevelsesmystikk, løst fra Guds virksomme nærvær med jordiske tegn her i det skapte.
Til slutt
Krusifikset avbilder Guds nidkjærhet for sitt verk – den loven krever, og avbilder Guds selvhengivende kjærlighet, som langt overgår hans nidkjærhet. Hva krusifikset avbilder, er det budskap som «ikke kom opp i noe menneskes tanke» (1 Kor 2:9). Derfor er den normerende norm for kirkerommet bruk og kirkens formspråk den rett utlagte Skrift fra dens Herre. Her er rom for variasjon og for det alternativ som kjærligheten krever, men kjærligheten motsier aldri apostelordets lære fra Kristus, men har sin glede i den (1 Kor 13:6).
Sett fra kirkens side, er modernitetens inntog i kirkens liturgiske rom et resultat av fordummende sløvhet og velmenende reformtilpasninger gjennom flere generasjoner. I vår tid fremstår de nordiske folkekirker i motsetning til Guds kirkes grunnvoll. Den frafalne lutherdom – både i og utenfor stats- og folkesuverenitetens rammevilkår, bevitner kirkerettslige og læremessige villfarelser. Dette frafall fremtrer med et formspråk som er begrunnet i modernitetens idèer om religion, menneske og verden. Det liturgiske rom arter seg da som et stykke okkupert land, okkupert av menneskets syndefordervede natur, og mennesker til behag, for her tilbys «billig nåde».
Med hensyn til gjenopprettede menigheter på kirkens grunn, befinner de seg i en bekjennelsessituasjon. Dermed har gamle skikker og uttrykksformer fått ny aktualitet. Situasjonen krever en besinnelse på kirkerommets bruk og kirkens formspråk med apostelordets lære som rettesnor. Situasjonen krever at den bekjennelsestro «rest» tenker igjennom hvordan vi best kan kontrastere vårt forhold til Leuenberg-kirken og andre, og i ord og handling stadfeste og bevitne Guds kirkes rene kjennetegn (CA 7). Denne gjennomtenkning medfører pedagogiske tiltak i en fremdriftsplan. Hvis ikke, vil nissen flytte med på lasset.
«Kom, Herre Jesus! Kom med ditt nåderike også til oss!» Et formspråk begrunnet i synsing og snusfornuft kan ikke uttrykke hans komme og virksomme nærvær. Det krever et bibelsk billedspråk for øye, øre og adferd. Føles noe fremmed for oss, må vi spørre: Hva er jeg fremmed for? Menighetens gudstjenesterom er stedet hvor Guds barn samles for å høre Herrens ord og motta hans gaver, og «synge din pris» (Mt 21:6, Sal 8:3).
E-post: kaare.svebak alfakrøll gmail.com