Omvendelse – en vei ut av krisen

01.01.2016
Joachim Grün
Carissimi

Den norske kirke (Dnk) er inne i sin dypeste krise og splittelse siden siste kirkekampen i 1940-årene. Biskop Bondevik i Vårt Land (21.9.07) at ”splittelsen er et faktum allerede”.

Vi som har tatt initiativ til oppropet ”For enhetenes skyld” og basisdokumentet ”Carissimi”(www.carissimi.nu) er enig i dette og foreslår derfor en mulig vei tilbake til enhet.   Spørsmålet ikke lenger om kirken behøver å splittes når den er det. Splittelsen er det motsatte av det Jesus ba om i sin siste store bønn, der Jesus ber for de troendes enhet- for at misjonen, troen blir mulig for verden. (Joh 17). Det finnes en vei tilbake, og det er omvendelse og forsoning. Det bør ikke bare kreves av den ene part, men den bør vi søke sammen.

Vårt opprop har tatt til orde for et brudd med vranglæren som splitter. Det kan lett misforståes slik at bare de som står for den nye læren om seksualitetens plass og ny (kjønnsnøytral) ekteskapslov skal omvende seg. Men vårt opprop vil ikke gjøre de homofile til syndebukker for splittelsen. Vranglæren alene ville ikke kunne ha fått slik splittende kraft hvis ikke en mye dypere og eldre skade hadde ligget under.

Selve skaden i Dnk er etter vårt syn vår prinsipielle troløshet mot apostolisk trosoverlevering.

1. Vi har mistet en fast og forpliktende overlevering av den klassiske kristne tro.

2. Vi har ikke lenger et Bispemøte som samlet kan og ta ansvaret for læren når den anfektes.

3. Vi har ikke lenger et apostolisk tilsyn som er i stand til å bevare enheten.

Prinsipiell troløsheten på bispenivå svekker så menighetenes mulighet til å leve i pakt med kirkens fire klassiske kjennetegn, slik vi bekjenner dem hver søndag i den nikenske trosbekjennelsen. Dette er vår kirkes skade som vi i fellesskap må vende om ifra. 

Som åndelig veileder står det klart for meg at Dnks teologiske og ordningsmessige troløshet har en tilsvarende indre spirituell skade i vår religiøse individualisme. Det betyr at vi velger det som passer for oss selv uavhengig av kirkens apostoliske overleverte tro. Vranglære heter på gresk ”hairesis” og betyr å ”velge seg selv.” Men preger det ikke også mange av oss som vil være tro mot Bibelen? Jeg må spørre meg selv hele tiden om jeg selv lever i omvendelse til fylden av den overleverte apostoliske tro eller om jeg i konflikttilfelle vil velge meg selv etter mine referanser og preferanser. 

De som fortsatt kan bør ta medansvar for den dypereliggende kirkeskade og de ordninger den har avfødt og skape et nytt rom i kirken istedenfor å oppgi og forlate DNK. Heller ikke bedehusfolket, lokale forsamlinger eller frikirkene kan i lengden makte å stå den religiøse individualisme imot. I vår globale tros- og livsvirkelighet vil bare den felles apostoliske tro kunne skape enhet og vil ha nok plausibilitet til å vinne gehør i vår postmoderne samfunn, ettersom den er autentisk på alle steder. Enhet tjener slik misjonen. 

Alle de som virkelig ønsker enhet vil også kunne oppdage sin egne rester av forakt eller likegyldighet for apostolisk overlevering og slik sin medskyld i kirkens splittelse. Og når vi begynner å se vår egen medskyld  i kirkens dypere skade kan vi omvende sammen og vinne veien.

Vårt opprop inviterer til brudd med vranglæren og et oppbrudd fra ordninger når de f.eks holder oss fanget i troløshet og åndelig tvang, f.eks. under tilsyn av biskoper vi ikke kan ha tillit til.

Det å bryte betyr å handle slik at smerten blir synlig og oss selv sårbare. Er ikke det det første steg tilbake til helbredelsen, til sannferdig dialog, fordi det gjør oss villig til å arbeide for det vi har tapt?

Å leve ikke delt, i to rom i Dnk, vil ved siden av smerten også kunne være gjensidig befriende. Da kan vi i større grad løses ut av makt-, lobby- og majoritets-kampanjer og kunne utvikle forskjellige identitet uten å true eller trues. Det igjen vil gi større fred på den lange veien mot forsoning og forhåpentligvis fornyet enhet.

 

Joachim Grün

Vårt Land 31.10.2007