Oppmuntring, trøst – og formaning?

Kristne søskens rolle overfor hverandre

Som kristne lever vi ikke bare for oss selv, men vi har fått ta del i et helt spesielt fellesskap. Vi er kalt inn i nådens fellesskap og blitt forenet med Kristus og med hverandre. Derfor kaller vi hverandre søsken, siden vi nå er blitt Guds barn og en del av hans familie. I dette familiefellesskapet ønsker Gud at vi tar vare på hverandre. På gresk har vi et ord som jeg synes veldig fint rommer det å ta vare på hverandre. Det er ordet parakaléå.

Oppmuntring

Dette ordet betyr å oppmuntre. Paulus skriver til menigheten i Korint: «Alt dette ga oss nytt mot. Og en enda større glede var det å se Titus så glad. Dere har alle vært med og gjort ham rolig til sinns.» (2. Kor 7,13) Paulus og medarbeideren Titus har blitt oppmuntret og fått glede av de kristne i denne menigheten. Menigheten har tatt til seg Guds ord og vendt seg bort fra grove synder. Dette oppmuntrer Paulus.

Slik kan vi oppmuntre våre menighetsledere ved å ta til oss forkynnelsen og leve ut Guds ord. Dette kommer ikke bare til å glede de som forkynner Ordet, men det vil gagne alle rundt oss. Som Kristne har vi fått del i Kristi kjærlighet. Når denne får boble over og renne ut til menneskene rundt, vil dette virke til sann glede og oppmuntring. Som den store kristne familien vi er, kaller Gud oss til å ta særlig vare på hverandre i troen. Å oppmuntre hverandre med evangeliet til livsglede og lovprisning, er en meget god gjerning å gjøre for vår neste.

Trøst

Tett sammen med oppmuntring henger også trøsten. Dermed er det ikke så overraskende at dette også ligger i ordet parakaléå. «Salige er de som sørger, for de skal trøstes.» (Matt 5,4) Dette er en viktig del av Guds evangelium – at han er vår trøster. Den hellige ånd kalles ofte for vår trøster, og det er fordi Jesus omtaler han som Parakleten – substantivert form av parakaléå.

Og i det ligger det også et kall til oss om å trøste hverandre med nettopp dette evangeliet. Gud har gitt oss det kristne menighetsfelleskapet for at vi skal kunne leve livene våre sammen. Livet kan by på mange sorger, og derfor har trøsten en stor og viktig rolle i vårt felleskap.

Talsmann

Jeg nevnte ovenfor at Jesus omtaler Den hellige ånd som en som gjør parakaléå. Det finner vi i Joh 14-16: «For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke Talsmannen til dere. Men går jeg bort, kan jeg sende ham til dere.» (Joh 16,7b) Her er det altså ikke gjengitt i oversettelsen med en som trøster, men heller en som taler vår sak. På latin er dette gjerne oversatt med et ord vi kjenner igjen: advocatus. Den hellige ånd forsvarer oss mot Faderens vrede når han formidler til oss Jesu rettferdige offer. Han er også vårt sterke forsvar når Anklageren kommer for å lure oss inn i fortvilelse.

Igjen kan vi som kristne søsken være hverandres forsvarere i møte med tvil og anfektelser. Vi kan minne hverandre på at Gud har erklært oss som rettferdige og at djevelen ikke har noe å fare med. Det er også viktig å tjene som hverandres advokater når vi møter motgang fra denne verden. Som kristne kalles vi til å stå imot baksnakking på jobben og drittslening i garderoben. Vi kalles til å ta hverandre i forsvar og kjempe imot urett. Tilbake til Bergprekenen: «Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes.» (Matt 5,6)

Formaning

Med alle disse oppbyggelige nyansene av ordet parakaléå er det kanskje unaturlig at det også kan oversettes med noe så hardt som formaning. Men det er noe av grunnen til at jeg er blitt så glad i dette ordet, for det rommer både lov og evangelium. «For den Herren elsker, viser han til rette,» (Heb 12,6) Gud taler sin lov inn i våre liv. Den viser oss synden så vi ser den er vår. Men den viser oss også Guds vilje for hvordan mennesker skal leve sammen. I et kristent fellesskap hører derfor Guds lov hjemme, selv etter vi har hørt evangeliet. I evangeliet er Gud det eneste handlende subjekt. I Guds lov er også vi kalt til å gjøre gode gjerninger til det beste for vår neste.

Derfor hører formaning også hjemme i det kristne fellesskapet. Vi kan formane hverandre til å leve et liv etter Guds gode vilje. Vi kan formane hverandre til gode gjerninger og hjelpe hverandre til å hjelpe hverandre.

Gud blir modellen vår

Gjennom denne artikkelen har du kanskje oppdaget et mønster. Dette mønsteret kan oppsummeres med Johannes: «Vi elsker fordi han elsket oss først.» (1 Joh 4,19) Gud taler sitt evangelium til oss så det bærer frukt, og med det kan vi oppmuntre hverandre. Gud har lovet i sitt evangelium å trøste oss, og med det kan vi trøste hverandre. Gud har ikke latt oss være igjen som foreldreløse barn, men sendt oss en talsmann, og slik kan også vi være advokater for hverandre. Og selv etter å ha talt sitt evangelium til oss, forkynner Gud sin gode vilje inn i våre liv, og slik kan vi som gode kristne søsken hjelpe hverandre til et hellig liv til det beste for vår neste.

Rom 12,1: «Derfor formaner jeg dere ved Guds barmhjertighet, søsken: Bær kroppen fram som et levende og hellig offer til glede for Gud. Det skal være deres åndelige gudstjeneste.»

Emil Simonsen, stud. theol.

(Tidligere publisert i Fast Grunn)