Oppstandelse

26.03.2016
Knut Alfsvåg
Aktuell kommentar Oppstandelse

Påskeukens begivenheter er dramatiske. De beveger seg fra palmesøndagens triumftog via ukedagenes tempeldiskusjoner til påskemåltid, nattlig bønn, fangenskap, forhør, fornektelse, tortur, død og gravferd.

Jesu oppstandelse. Av Hans Memling. Bildet er i offentlig domene, via Wikimedia Commons.

Alle menneskelivets høyder og dybder har sin plass her, fra den mest selvhengivende kjærlighet og til det dypeste svik. Derfor er fortellingen om dette så slitesterk og meningsfull, og selv om vi har hørt den mange ganger, oppleves den som ny hver gang den tas fram igjen.

Likevel er det ikke noe av dette som er uten paralleller i andre fortellinger. Helheten er nok spesiell, men alle detaljene, fra oppofrelsen til sviket, er gjentatt i andre fortellinger knyttet til andre menneske og andre steder.

Det som gjør påskefortellingen unik, er det som skjedde påskemorgen. Han som lå i graven, var ikke der lenger. Graven var tom; bare likklærne lå igjen. Han som hadde vært der, var levende igjen. Han var igjen blant sine venner, snakket med dem, spiste med dem og bekreftet at han var i live.

Dette har ingen paralleller. Dette har ikke skjedd noen annen gang, hverken før eller siden. Dødeoppvekkelser har vi nok hørt om, men ikke den definitive seier og endelige seier over døden som vi har her. Derfor er dette samtidig både helt fundamentalt og helt ubegripelig. Vi mennesker prøver alltid å forstå ting ved å sammenligne dem og merke oss likheter og forskjeller. Her strekker ikke den framgangsmåten til, for når det gjelder fortellingen om ham som først var i graven og så forlot den for aldri mer å vende tilbake, så har vi ikke noe å sammenligne med. Samtidig er det dette som er fundamentet for den kristne tro. Den kristne trosbekjennelse tematiserer all virkelighet i tid og evighet. Og alt den da sier er forankret i denne ene begivenheten, i det som skjedde da steinen foran graven ble tatt bort, og han som hadde vært der stod levende på utsiden igjen. For alltid.

På norsk er 'oppstandelse' et ord som betyr to ting. I formidlingen av den kristne tro er begge betydninger viktige. Dødens grense er brutt, og derfor er ingen ting som det var. Jesu oppstandelse er det ene punkt i historien som snur opp ned på alt annet. Derfor må fortellingen av det som da skjedde, skape oppstandelse også hos oss. Ellers har vi antagelig ikke skjønt hva denne fortellingen prøver å si.

I liv og tjeneste som kristne er vi opptatt av mange ting, og slik må det være. Skal dette fungere etter hensikten, må imidlertid de mange ting settes inn i en sammenheng som har sitt fundament og sin identitet i det som skjedde i graven påskemorgen. Da ble verden fornyet, og det er på det grunnlag vi nå er kalt til liv og tjeneste. Hva det betyr, kommer kanskje aldri til å gå helt opp for oss. Men det er viktig at vi ikke lar de mange gode ting hindre oss i prøve å få tak i hva dette ene avgjørende er og betyr.