Prevensjon og kirkehistorie

I den pågående debatten om prevensjon mangler et avgjørende perspektiv: kirkens egen historie. Diskusjonen om prevensjon og sterilisering i Dagen og Vårt Land de siste dagene illustrerer dette godt. For min del har temaet også vært en faglig interesse, siden jeg først ble opptatt av det for nærmere to tiår siden. Doktoravhandlingen min ble blant annet skrevet i et forsøk på å forstå kirkens historiske drøftelser og resonnementer om spørsmål som ofte fremsto som fremmede.

I dette innlegget vil jeg derfor peke på noen sentrale momenter som kan bidra til teologisk orientering. Det dreier seg særlig om to utbredte misforståelser.

Den første – og kanskje viktigste – er forestillingen om at prevensjon er et moderne fenomen, som først ble aktuelt da det for alvor kom inn i samfunnsdebatten for litt over hundre år siden, særlig i forbindelse med p-pillen. Man tenker gjerne at dette var noe grunnleggende nytt: at teknologien muliggjorde kontroll over reproduksjon på en måte tidligere generasjoner ikke kjente til. Historisk sett holder dette imidlertid ikke. Snarere ser det ut til at vi ofte glemmer det som ikke passer inn i vårt eget tidsbilde.

I sin bok Contraception and Abortion from the Ancient World to the Renaissance oppsummerer John Riddle slik: «Etter hvert lærte jeg at våre forfedre kunne skille mellom prevensjon og abortfremkallende midler – noe som slett ikke er enkelt – og at de visste mer om reproduksjon enn vi har gitt dem æren for.» (Riddle, 1992, s. vii) Videre dokumenterer han hvor omfattende denne kunnskapen faktisk var. Et illustrerende eksempel er planten silphium i oldtidens Kyrene, som ble så etterspurt at den til slutt ble utryddet; kjemisk sett kan den ha virket på lignende måte som moderne hormonell prevensjon. Andre studier viser også at antikkens medisinske tekster omtaler planter som ble brukt med prevensjonshensikt. Den relativt lave fødselsraten i for eksempel Romerriket lar seg vanskelig forklare uten at man hadde ulike metoder for å begrense barnefødsler. Alt i alt er det derfor svært sannsynlig at antikken kjente til både mekaniske og kjemiske former for prevensjon. Det som kan diskuteres, er hvor effektive disse var.

Dette leder til en annen vanlig misforståelse: at kirken historisk sett har hatt lite å si om prevensjon, og at temaet først oppstod i moderne tid, for eksempel med Katti Anker Møller i Norge eller Margaret Sanger i USA. Også dette er misvisende. Et leserinnlegg gir ikke rom for full dokumentasjon, men noen eksempler kan nevnes.

Allerede i oldkirken, omkring 200-tallet, advarte Hippolytus mot «steriliserende midler» brukt for å unngå unnfangelse. Hos kirkefedre som Krysostomos, Hieronymus og Augustin finner vi lignende kritikk av stoffer som hindret fruktbarhet.

Argumentasjon om «midler» eller «gift» gjenspeiler en mulig bibelsk tilknytning. Begrepet pharmakeia (Gal 5,20; Åp 9,21; jf. også Didaké 2,2), som ofte oversettes med «trolldom» eller «magi», kan også omfatte bruk av blandinger og planter for å hindre unnfangelse eller eventuelt fremkalle abort. I senere latinsk tradisjon ble dette knyttet til begrepene veneficium og maleficium, og praksiser som hindret unnfangelse eller avbrøt svangerskap, ble fordømt som alvorlige forbrytelser. I middelalderens kirkerett heter det for eksempel at dersom noen med hensikt gir en mann eller kvinne noe som hindrer forplantning eller unnfangelse, skal vedkommende anses som en drapsmann.

Også reformatorene kjente til problemstillingen. Luther sammenkobler flere steder menneskets ondskap med forhindring av unnfangelse og klager over at man ikke lenger ser på forplantning som Guds verk. Melanchthon omtaler på sin side misbruk av sæden, når den ikke brukes til sitt egentlige formål: å gi opphav til nytt liv.

I hovedsak holdt denne felles holdningen – både i katolsk og protestantisk sammenheng – seg frem til 1930, da Lambeth-konferansen i den anglikanske kirke åpnet for visse unntak. Spørsmål om seksualitet – også innenfor ekteskapet – har dermed vært et av de mest samlende, økumeniske temaene i kristendommens historie. For en grundigere gjennomgang kan man vise til John T. Noonan jr.s bok Contraception: A History of Its Treatment by the Catholic Theologians and Canonists, som dokumenterer hvor gjennomgående kirkens motstand mot prevensjon har vært.

Dette peker mot et mer grunnleggende spørsmål: hvordan orienterer vi oss teologisk i møte med vår egen tid? Når C.S. Lewis skriver om hvorvidt man bør lese nye eller gamle bøker, anbefaler han å lese de gamle bøker. Hvorfor? «Hver tid har sitt eget blikk. Den er særlig god til å se visse sannheter og særlig utsatt for å gjøre visse feil. Derfor trenger vi alle de bøkene som kan korrigere de typiske feilene i vår egen tid.» Kanskje kan en bedre forståelse av kirkens historiske samtaler også tjene vår egen tid på en slik måte.

Brandt Klawitter

Førsteamanuensis i kirkehistorie, NLA Høgskolen

Prest, Den Lutherske Kirke i Norge (LKN) & lærer i AdFontes presteutdanning

(Teksten er tidligere publisert i Vårt Land)