Problemet med Pride

Pride-bevegelsen prøver i utgangspunktet å sette viktige problemstillinger på dagsorden. Hvordan skal vi fremme likeverd, mangfold og toleranse? Det er det viktig å diskutere, og Pride-markeringene markedsføres som forsøk på å løfte fram slike idealer.

Likevel er det noe som skurrer. For det første kan man få inntrykk av at Pride-bevegelsen primært forstår mangfold som åpenhet for et bredt spekter av seksuelle ytringsformer. Dermed kaster en seg på en trend som ser idealet om det monogame ekteskapet som en trussel mot den individuelle selvbestemmelse. For den som tenker etter, er dette en underlig sammenkobling. Seksualitet har med intime og dermed også sårbare relasjoner å gjøre. Sunn seksualitet forutsetter derfor nødvendigvis grensesetting. Hvorfor later man da som om veien til mangfold og likeverd er å la alle seksuelle skranker falle?

For det andre virker det underlig at en bevegelse som ønsker å fremme mangfold og toleranse har valgt «pride», altså stolthet eller hovmod, som sitt sentrale stikkord. Er denne stoltheten på vegne av uhemmet seksuell utfoldelse det naturlige utgangspunkt for en debatt om likeverd og toleranse? Vi trenger å diskutere om fri sex er løsningen på alle problemer, og vi trenger også å diskutere årsaker til og konsekvenser av Pride-bevegelsens ideologiske innsnevring. På dette punkt kan det virke som stoltheten har tatt overhånd på en måte som gjør at Pride i realiteten ønsker å bekjempe denne diskusjonen mer enn en ønsker å fremme den.

Når stolthet og hovmod kommer i maktposisjon, blir resultatet tyranni og despoti. Trumps MAGA-bevegelse er i dag kanskje det fremste eksempelet på det, men dette er et allment fenomen som rammer alle  ideologier. På denne måten framtrer MAGA- og Pride-bevegelsene nå som gjensidig betingende kopier av hverandre.

Despotiets fordomsfulle stolthet på egne vegne kan bare brytes ned av sunn, innsiktsfull debatt. Å bidra til denne debatten har tradisjonelt vært de akademiske institusjonens viktigste forpliktelse. Imidlertid har også mange av disse nå kastet seg på Pride-trenden og vifter med den seksfargede regnbuen. Dermed viser man på en entydig måte at man også i akademia har mistet fotfestet og ikke vet hvor veien går. Hvor skal debatten om Pride finne sted om den også blir kastet ut av de akademiske institusjonene?

Det er viktig å diskutere mangfold og toleranse. Pride-bevegelsens bidrag har så langt vært å vise hvordan det ikke skal gjøres.

Knut Alfsvåg

(Tidligere publisert i Dagen)