Rapport fra Årssamlingen for Kirchliche Sammlung i Bayern

Årets samling for Kirchliche Sammlung um Bibel und Bekenntnis in Bayern på kirkens kurs- og konferansesenter i Pappenheim fant sted under en intens hetebølge med dagtemperaturer mellom 35 og 40 grader. På grunn av lange bookingsfrister ved utdanningssenteret blir det først fra neste år mulig å flytte samlingen til 2.-4. april. Temaet for konferansen gav mulighet for å belyse både kirkeorganisatoriske kriser og eskatologiske spørsmål. Hovedtema var «Trøst i en trøstesløs tid – Løft deres hoder».

       Landsbypresten Ingrid Braun åpnet konferansen med foredraget Kirkelig strukturdebatt og dens farer for menighetene. Hun presenterte dramatiske prognoser for den bayerske kirkevirkeligheten fram mot år 2035: Det forventes en numerisk reduksjon på hele 40 % i medlemstall, kirkeinntekter og antall ansatte innen 2035 (en framskynding av prognoser som tidligere gjaldt for 2060). Rundt 2035 anslås befolkningen å bestå av ca. 8 % evangeliske, 8–9 % katolikker og 8 % muslimer. Det siste året begynte kun mellom 200 og 300 studenter på evangelisk teologi i hele Tyskland. Justert for folketall svarer dette til knapt 50 i Norge.

       Svaret fra kirkeledelsen er en omfattende strukturreform med tvungne sammenslåinger til «regionalmenigheter». Braun uttrykte stor bekymring for denne utviklingen. Når særpregede lokalmenigheter tvinges inn i større, grå enheter, svekkes det lokale engasjementet. I tillegg blir samarbeidet mellom prester vanskeligere når de har ulikt teologisk ståsted. Braun tok i stedet til orde for en modell basert på diversifisering og frivillige sammenslutninger der menighetene faktisk passer sammen. Dette framstår som en av de største og mest betente sakene i Tysklands lutherske kirke i dag.

       Den 89 år gamle presten Winrich Scheffbuch holdt to bibeltimer, den første med utgangspunkt i Matt 24,1–14 under overskriften «Den forgjengelige verden og evangeliet», den andre over temaet «Jubelen i himmelen over den frafalne menighetens fall», dette med utgangspunkt i Åpb. 19. Scheffbuch leverte en rekke observasjoner og understreket at forførelsen er en langt større fare for menigheten enn ytre forfølgelse. Med henvisning til et utsagn fra en kjent teolog: «Antikrist kommer fra sakristiet» poengterte han at forførelsen kommer innenfra – fra kirkens egen midte. Han minnet om at kirkelige strukturer opp gjennom historien har identifisert seg med verdensmakten, for eksempel under pave Gregor VII, forfølgelsen av valdenserne og motreformasjonen. Ingen kirkesamfunn er spart for denne faren. Sammenslutninger i dagens kirkeliv tenderer til å motsette seg tydelig teologisk profilering.

       Professor Uwe Zerbst fulgte opp de eskatologiske linjene i foredraget «Løft deres hoder…», med utgangspunkt i Jesu endetidstale (Matt 24, Mk 13 og Lk 21). Mens den sekulære eskatologien er preget av fortvilede forsøk på å avverge katastrofen, bringer den bibelske apokalypsen et håp om forløsning ved Guds inngripen. Dette gir den kristne en dyp sinnsro i møte med samtiden.

       Guds rike er helt sentralt i NT (over 100 ganger i evangeliene), men Jesu første komme brøt radikalt med datidens apokalyptiske forventninger. I Lk 17,20f understrekes det at Guds rike er «midt iblant dere» – det er knyttet til Jesu egen person, et poeng kirkefaderen Origenes kalte autobasileia (Guds rike i egen person).

       Guds rike kan ikke tvinges frem med makt. Hadde Gud kommet som en åpenbar, tyrannisk makt, ville han kun oppnådd ytre orden og opportunistisk tilpasning hos mennesket. Gud velger i stedet å overvinne synderen gjennom agape – kjærlighet gjennom Guds lidelse på korset.

       Gjenkomsten vil komme overraskende (Matt 24,14; 25). Tegnene i historien – falske frelsere, krig, naturkatastrofer, indre kirkelig forfall og verdensvid evangelisering – er ikke unike engangshendelser, men gjentakende rystelser. Taler Jesus egentlig om sin gjenkomst i Matt. 25? Zerbst mener han taler om tiden før gjenkomsten. Derfor kan man heller ikke tale om skuffelse i urkirken over at gjenkomsten ikke inntraff (Parusieverzögerung) som nøkkel til å forstå de nytestamentlige skriftene.

       I foredraget «Oppbrudd inn i fremtiden» (opprinnelig utarbeidet som en trilogi om Francke, Spener og Zinzendorf) tegnet Uwe Zerbst profilen til pietismens far, Philip Spener (1635–1705). Pietismen oppstod som en strømning under de brutale livsbetingelsene etter trettiårskrigen, som reduserte Tysklands befolkning fra 16 til rundt 10–12 millioner. Samtidig var perioden preget av politisk enevelde og enorm materiell sløsing med praktbygg i blant annet Versailles og Dresden.

       I en tid der den lutherske ortodoksien hadde stivnet i uforsonlig kontroversteologi, lengtet mennesker etter å bli grepet av troen. Johann Arndts (1551–1621) verk Den sanne kristendommen etterlyste en indre fornyelse og omforming av mennesket, hvorpå han ble kritisert for ikke å holde fast på reformatorenes vektlegging av mennesket som «synder og rettferdig på samme tid» og dermed på syndens alvor.

       Philip Spener vokste opp med Arndts bøker. Etter sin doktorgrad i 1669 over Åpenbaringsboken (den sjette basun), etablerte han i Frankfurt sine berømte collegia pietatis – en sorts husgrupper. Hans programmatiske skrift Pia Desideria (1675) – opprinnelig skrevet som et forord til Arndts bøker – brakte håpet om bedre tider i denne verden. Her ser Zerbst det egentlige bruddet med den eldre lutherske teologien i pietismens tidlige fase. Det erfaringsmessige kom senere. Speners reformprogram gav impulser til den protestantiske misjonen. I sentrum av Speners reformprogram stod Bibelen, det allmenne prestedømmet, kristendom som livspraksis, ikke bare intellektuell kunnskap og avvisning av det han oppfattet som unødig strid.

       Søndagens gudstjeneste og den påfølgende informasjonssamlingen gav et godt innblikk i bevegelsens nåværende situasjon og identitet: Formannen Andreas Späth forrettet messen assistert av religionslæreren Gerhard Schmidt og misjonspresten Gerhard Muk (med bakgrunn fra to tjenesteperioder i Tanzania), som tjenestegjorde uten geistlig drakt selv om han er ordinert prest. Späth er religionslærer og ikke presteviet, men har status som predikant med sakramentsforvaltning i den bayerske landeskirken. I prekenen lød – som flere andre steder i vår tid – en tone av at noe åpenbart er i oppbrudd i kulturen, selv om vi ennå ikke vet nøyaktig hva dette oppbruddet innebærer og vil føre til.

       Jeg anslår at det deltok rundt 40 personer på samlingen, overveiende lekfolk, i stor grad eldre. Under informasjonssamlingen etter gudstjenesten orienterte Späth om bevegelsens arbeid og nevnte at det er mindre aktivitet nå enn tidligere. Det har vært på tale å samarbeide tettere med Gesellschaft für innere und äußere Mission (Neuendettelsau, som Kirchliche Sammlung i sin tid sprang ut fra), men de ledende kreftene ønsker ikke en full sammenslåing.

       Bevegelsens fulle navn er Kirchliche Sammlung um Bibel und Bekenntnis (KSBB). Mitt inntrykk er likevel at det i denne forsamlingen er mer vekt på Bibel enn på Bekenntnis (bekjennelse). Rett forstått bør det være slik; som lutheranere tror og bekjenner vi oss til Bibelens sannhet gjennom den spesifikke kristendomsformen vi har fått overlevert.