Rapport fra XI. økumeniske bekjennelseskongress

Hofgeismar, 14.–16. august 2026

Den XI. økumeniske bekjennelseskongressen samlet mellom 60 og 70 deltagere i Hofgeismar nord i Hessen under temaet «Unsere Hoffnung lebt» («Vårt håp lever»). Blant de fremmøtte var ni yngre personer. Foruten tyskere deltok en latvisk hjelpebiskop og to østerrikske studenter, i tillegg til undertegnede. Ved siden av det faglige programmet gav bokbordene verdifullt utbytte, særlig gjennom litteratur om bibelsk arkeologi.

Kongressens foredrag og løpende tendenser

Etter åpningen ved den nye presidenten, presten Ernst Nestele fra Württemberg og ærespresident Ulrich Rüß, presenterte kongressen et tett program. Gjennomgående tegnet det seg et mønster preget av et forsvar for det gitte mot det konstruerte, og kirken som et kontrastsamfunn fremfor et politisk forbedringsprosjekt:

• Manfred Müller (Hilfsaktion Märtyrerkirche) var førstemann ut med fokus på forfulgte kristnes erfaringer og vitnesbyrd, noe som satte rammene for kongressens vektlegging av troskap mot troen under press.
• Werner Thiede talte over hvordan Kristus-bekjennelsen definerer den håpende kirken. Han forsvarte bekjennelsens substans og korsdødens karakter av soning mot liberalteologiske omdefineringer, som Kurt Bangerts katekisme, som reduserer Jesus til en politisk revolusjonær og langfredag til et rent martyrium. Som motvekt til liberale forsøk på å stryke apokalyptikken, skisserte Thiede det kristne håpets innhold i fem punkter, sentrert rundt den legemlige oppstandelsen.
• Jacob Thiessen fulgte opp forsvaret for det objektive fundamentet i foredraget «Langfredag og påske – myte eller sann historie». Han argumenterte for påskehendelsenes historiske realitet og oppløste tilsynelatende kronologiske motsigelser i evangeliene ved å datere Jesu lidelse til 7. april år 30. Ulike dateringer i evangelieoverleveringen kan forstås ut fra om hendelsene regnes etter hebraisk tidsregning, hvor døgnet begynner allerede ved solnedgang kvelden før, eller etter en romersk døgnforståelse.
• Milka Herold talte om den hellige kirkes håp for en håpløs verden. Hans hovedbudskap var at kirken skal forberede mennesker på evigheten, ikke forbedre verden («Vi er ikke håpet, vi har håp»). Han advarte sterkt mot et tysk «messiaskompleks» og enhver forestilling om at en spesifikk kultur eller et folk skal frelse verden.
• Alexander Garth belyste kulturens nyformatering (relativisering, individualisme, emosjonalisering, sannhetsdekonstruksjon og ny etikk) og hvordan generasjon Z paradoksalt nok søker mot kirken som et kontrastsamfunn. Han pekte på at unge i dag finner kirken via sosiale medier og tiltrekkes av mysteriet og det estetiske, særlig i den katolske kirke eller høykirkeligheten, fordi protestantismen har blitt for akademisk og verbalisert. I den påfølgende samtalen vakte Garths ord om fokus på den estetiske formen åtgaum.

Søndagens avslutning

Kongressen ble avsluttet søndag med en luthersk nattverdgudstjeneste. Her overdro Ulrich Rüß presidentembetet til Ernst Nestele, som forrettet, mens en pensjonert prest holdt en frisk preken hvor han øste av erfaringer fra sin tjeneste som fengselsprest. Etter kongressen deltok undertegnede på generalforsamlingen som representant for FBB.

Ole Fr. Kullerud, tekst og foto