Reformasjon uten folk. Det katolske Norge i før- og etterreformatorisk tid

Boken begynner med å presentere Nidaros erkebispedømme og de dansk-norske kongene frem til reformasjonen ble gjennomført i Danmark-Norge. Deretter skildres det religiøse liv i Norge før reformasjonen, og hvordan reformasjonen ble møtt av motstand i folket. Vi får inngående kjennskap til katolske planer om rekatolisering av Norge både med militærmakt og undergrunnsvirksomhet, både i reformasjonsårhundret og senere. Vi får ganske detaljert innblikk i hvordan man fra katolsk side opplevde både reformasjonen og den senere kirkelige og politiske utviklingen her i landet frem til ut på 1700-tallet. Interessant om romersk katolske nettverk i den lutherske staten som inkluderte "lutherske prester". Vi blir gjort kjent med hvordan kirke og stat grep inn overfor katolske misjonærer og deres virksomhet.

Forfatteren vil gi et kulturhistorisk perspektiv på det som skjedde ved ikke å begrense seg til det kirkehistoriske eller idéhistoriske. Han mener at det man kan kalle folkekulturen lenge etter reformasjonen, må kalles en katolsk kultur. Problemet med denne innfallsvinkelen er nok at definisjonen av både katolsk og luthersk på den måten lett blir uklare størrelser. Den ytre fromhetspraksisen har ikke alltid vært så entydig, og det er nok ikke alltid like lett å bedømme hva som i en gitt historisk situasjon var klassisk luthersk eller romersk katolsk. En reformasjon betyr jo nettopp at her er det svært mye som er likt. Noen av bokens eksempler på brudd ser ut til å bero på en misforståelse av hva som er klassisk luthersk. Når Laugerud beskriver gudsnærværet i messefeiringen som noe verdifullt katolsk, er det nesten som å lese en luthersk forståelse.

Tanken om at den romersk katolske kirke nærmest alene videreførte kristentroen er vanskelig å følge. Reformasjonen var ikke et brudd med "den gamle tro", men med pavens avvik fra denne. Spørsmålet er hvor mye av dette avviket som hadde fått gjennomslag blant folk her i landet, og hvor mye av avvisningen av alt luthersk som baserte seg på pavekirkens propaganda. Hvordan var folketroen i Norge? Her går kanskje Laugerud lenger enn kildene gir grunnlag for. Bernt T. Oftestad er nok nærmere når han skriver: «Det religiøse kunnskapsnivå var ikke alltid så høyt. Forskjellene mellom konfesjonene ble derfor ikke opplevd så sterkt. Overgangen fra én konfesjon til en annen på øvrighetens bud kunne ofte foregå uten for store rivninger i befolkningen eller mellom befolkning og øvrighet. Slik var det i Norge, der reformasjonen riktignok frembrakte enkelte katolske martyrer, og der katolske holdninger og skikker levde videre i befolkningen, men der det ikke forekom noen bred katolsk motstand.» (Oftestad, Bernt T.: Tro og politikk. En reformasjonshistorie. Oslo, 2001 s156)

Dette er en lesverdig bok, og et viktig supplement til mye av det som ellers er skrevet om reformasjonen i Norge, ved å se det som skjedde fra romersk katolsk synsvinkel. Det står respekt av det arbeid som er gjort med å finne frem til dette materialet, og presentere det på en så lesverdig og interessant måte. Boken er nyttig som supplement til luthersk kirkehistorie.

Laugerud, Henning: Reformasjon uten folk. Det katolske Norge i før- og etterreformatorisk tid. Oslo, 2018 St. Olav Forlag