Rett lære – rett liv

Tidvis kan en høre at det settes opp et motsetningsforhold mellom lære og liv i kristen tro. Dette dukker opp som et gjentagende fenomen også i Dagens debatt- og kommentarspalter. En hevder sannhet står i motsetning til kjærlighet, rett lære er lite annet enn dømmesyke, og at dersom en bare hadde forstått Jesu kjærlighetsbudskap, ville alle kristne være ett.

Til dette kan en passende anmerke (som det har vært sagt): Rett lære uten (gode) gjerninger er hykleri; gjerninger uten rett lære er heresi.

Lære og liv hører uløselig sammen i Jesu og apostlenes undervisning, og kan ikke spilles ut mot hverandre. Jesus advarer klart og tydelig mot en ‘kristendom’ som bare sitter i hodet og ikke bærer frukt i livet. Kristen tro handler ikke om å teoretisere uten at det får konsekvenser i et liv i omvendelse.

Like alvorlig advarer Jesus og apostlene mot gjerninger som ikke er rotfestet i rett lære. Tenk bare på hvor hyppig det står at Jesus «lærte». Apostlene taler om «den sunne lære». Det sies om de første kristne at de «holdt trolig fast ved apostlenes lære». Og Paulus gjør klart at en bestemt læremessig avsporing innebærer «et annet evangelium» (Gal 1,7f; jf. 2Kor 11,4).

Sammenhengen mellom lære og liv er så grunnleggende etter bibelsk tankegang at det må understrekes at det gis intet sant kristent liv uten rett lære.

Slik er det fordi det er læren som føder livet. Rett lære er intet annet enn Guds ord, Guds ord rett forkynt og utlagt. Og det er ved sitt Ord at Gud utfører sin gjerning til rettferdiggjørelse og helliggjørelse, gjenfødelse og fornyelse. Ordet er Guds «verktøy», og dermed noe langt mer enn blott og bar informasjon som vi skal ta til etterretning og prøve å rette oss etter. Det er ved sitt Ord Gud skaper det nye livet, opprettholder og bevarer det.

Når dette er så avgjørende, henger det sammen med sannhetsbegrepet i Bibelen. Likesom det er forskjell på lys og mørke, er det forskjell på sannhet og løgn. Djevelen brakte mennesket til fall gjennom løgn, og han er løgnens far (Joh 8,44). Derfor er også all vranglære noe som skriver seg fra løgnens fyrste (2Kor 11,13-15).

Menneskets fall i begynnelsen viser seg ikke kun i moralsk ulydighet mot Guds bud (mord, hor, tyveri, løgn, osv.), men også i menneskets erkjennelsesliv. Ulydighet mot sannheten kommer til uttrykk i anstøt mot Guds ord, flukt fra sannheten, og en stadig forkjærlighet for å forvanske Ordets sannhet så det passer med mine tanker. Dette er kilden til all vranglære. Det falne menneske er ikke en skapning som elsker eller søker sannheten.

En særlig variant av flukten fra sannheten er den moderne påståelighet som vil gjøre alt til et tolkningsspørsmål. En hevder at Bibelen er så uklar at den kan tolkes i mange forskjellige retninger. Til dette er å svare, at det ikke er Bibelen som er uklar, men vår forstand. Guds ord er et lys som skinner i mørket, ikke en tåkedott. Den hellige Ånd er ikke en så dårlig predikant at han ikke kan tale klart og tydelig. Derfor er det grunnleggende problem i møte med Bibelen om jeg vil bøye meg for dens tiltale. Det er ikke bibelordet som skal bøye seg for meg og mine fortolkningskunster.

Overfor mennesker som forvrenger sannheten i evangeliet, formaner Judas brev til å «kjempe for den tro som en gang for alle er overgitt til de hellige (Jud v. 3). Kjempe! Jesus advarer mot falske profeter (Matt 7,15ff; 24,4f. 11f. 23f; m.fl.), likesom Herrens apostler gjør det samme (1Joh 4,1ff).

Alvoret med vrang lære, er at den kan føre et menneske i fortapelsen. Derfor er det en forpliktelse for de som er satt til å tjene med Guds ord, å advare mot slik lære. Ikke av retthaveri eller dømmesyke, men av omsorg for sjelene: «Sannheten tro – i kjærlighet!»

Ikke minst advarer Jesus mot fariseernes lære (Matt 16,5ff; samt alle evangeliene). Fariseerne lærte at «det var livet (dvs. gode gjerninger) det kom an på, ikke læren». (Dette er meget, meget forenklet, men treffer nok likevel kjernen i saken). Derfor la de den største vekt på kjærlighetsbudet (Luk 10,25ff). Om den kjente rabbi Hillel fortelles det at da en hedning ba ham lære ham hva som er jødisk tro mens han sto på et ben, svarte Hillel: «Hele Loven i en sum er dette: Det som er ondt eller foraktelig i dine øyne, skal du heller ikke gjøre mot din neste. Alt annet er utleggelse!» Og når Jesus blir spurt om det største bud i Loven (Matt 22,34ff) peker han på det dobbelte kjærlighetsbud, noe som var helt i tråd med fariseernes lære!

Men Loven er ikke evangeliet!

Og det var dette som var skjult for fariseerne.

Rett lære viser seg ganske særlig i å kunne skjelne mellom lov og evangelium, og i å kunne holde dette frem i forkynnelse og undervisning. Klarhet på dette område gir sunn sjelesorg, frir fra åndelig trelldom, og sjelefred for sårede samvittigheter. Uklarhet fører til det motsatte.

Derfor sier Guds folk med profeten Jeremia: «Jeg fant dine ord, og jeg åt dem. Og dine ord var til fryd for meg og til glede for mitt hjerte. For jeg er kalt ved ditt navn, Herre, hærskarenes Gud!» (Jer 15,16)

Jan Bygstad, formann i FBB