Rettferdiggjørelse og hermeneutikk

I den pågående debatt om den katolske kirke og dens lære er det kommet en rekke innlegg de senere dager. Det vil være umulig å svare på alt som kastes frem – jeg må begrense meg til å ta opp en hovedsak som Kim Larsen og Ole Jakob Filtvedt utfordrer på.

Først vil jeg gjøre klart at jeg i det som har vært skrevet fra min side, utelukkende har tatt opp lærespørsmål. Jeg har ikke kalt noen person «fariseer» eller «judaist», men pekt på hvordan judaismen som lære har gjort seg gjeldende i romersk teologi. Derfor er Paulus’ oppgjør med judaistene parallelt med reformasjonens oppgjør med Rom.

Den lutherske kirke har aldri nektet at det finnes sanne troende i andre kirker. Gud alene er dommer over hjertene, og det er ikke vår sak å dømme andres hjerter. Men vi er satt til å prøve og dømme om læren. Og i denne saken handler det om «den artikkel kirken står og faller med» - rettferdiggjørelsen.

Romerkirken kommer i motsetning til dette med de sterkeste forbannelser: Den lære om rettferdiggjørelsen som forbannes i Tridentinum, er nettopp den tro som lutherdommen forkynner i sine bekjennelsesskrifter. Og forbannelsene er personrettet: «Den som sier ….» hva vår lutherske bekjennelse fremholder, han forbannes uttrykkelig, personlig. I tillegg sier altså Katolsk katekisme like uttrykkelig (med et sitat fra 2. Vatikankonsil) at vi som ikke ønsker å tre inn i den katolske kirke, ikke kan frelses (KK 846). Hvem er det som trer over en grense, Larsen?

Larsen og Filtvedt tar begge opp spørsmålet om hermeneutikk (læren om tolkning av tekst). Dette er en ikke uvesentlig problemstilling som ligger under i det meste av striden mellom Rom og Wittenberg under reformasjonen. I romerkirken er dette egentlig meget enkelt: Det pavelige magisterium har tolkningsmonopol i møte med Bibelen, noe som gjør at katolikker ikke behøver å beskjeftige seg nevneverdig med de problemer som spørsmålet om tekstforståelse reiser. En kan ganske enkelt lene seg til pavens autoritet for så å beskylde enhver som betviler hans tolkningsmonopol for å ønske å være «en småpave».

I tillegg oppstår tidlig i middelalderen følgende problem: Det utvikles kirkelige tradisjoner som vanskelig lar seg belegge i Bibelen, og etter hvert også tradisjoner som må sies å være direkte bibelstridige. For å rettferdiggjøre denne utviklingen skapes derfor en teologi som skal sørge for at Bibelen tolkes på en slik måte at Skrift og tradisjon ikke kommer i konflikt med hverandre. Teologi legitimerer praksis. Dette blir påfallende tydelig under avlatsstriden etter at Luthers 95 teser satte spørsmålstegn ved denne lukrative kirkelige geskjeft.

Under reformasjonen behandler Luther det hermeneutiske spørsmål bredt i skriftet «Om den trellbundne vilje» (1525). Skriftet er et svar til renessansehumanisten Erasmus av Rotterdam, som hevdet at Bibelen var så uklar og åpen for tolkning, at en var nødt til å ha en autoritativ tolkningsinstans. Denne instans var altså paven, som med myndighet gitt ham av Kristus selv, hadde guddommelig enefullmakt til å tolke Skriften.

Dette avvises kontant av Luther, som hevdet at Den hellige skrift er klar fordi den har Den hellige Ånd som forfatter, og Ånden er ikke en så dårlig predikant at han ikke kan tale enkelt og forståelig.

Etter Luthers død skriver Matthias Flacius Illyricus (1520-65) den første prinsipielle hermeneutikk innen lutherdommen (Clavis Scripturae Sacrae, ‘Nøkkel til Den hellige skrift’). Under ortodoksien følger flere i hans spor, og en rekke bindsterke verk som behandler spørsmål knyttet til bibeltolkningens problematikk, ser dagens lys. Alt dette går i glemmeboken i pietismens og rasjonalismens epoke, men er i moderne tid hentet frem igjen av forskere som Gadamer og Bengt Hägglund.

Middelalderens teologi opererte for øvrig med et bestemt tolkningssystem når en skulle arbeide med Bibelens tekster, den såkalte ‘Quadriga’ (den firfoldige metode). I denne inntok bl.a. allegorien en viktig plass. Luther – og reformasjonen med ham – avviste Quadriga. I stedet satte de «sensus simplex» eller «lliteralis», den enkle, bokstavelige betydning. Et kjent utsagn fra Luther i denne sammenheng er at «grammatikk er teologiens mor». Det handlet om å arbeide grundig med tekstens språklige og historiske betydning. Gjøres dette seriøst, vil Skriften og den budskap også fremtre klart.

At Den hellige skrift er klar og tydelig i alt som er nødvendig til liv og salighet, er faktisk et hovedpremiss for hele reformasjonen.

I skriftet ‘Om den trellbundne vilje’ skjelner Luther videre mellom en ytre og en indre klarhet. Med «indre klarhet» sikter han til det lys over frelsens mysterium som Ånden skaper i det gjenfødte menneske (1Kor 2). Med «ytre klarhet» sikter Luther til det at tekstene er klare og forståelige for den som vil arbeide seriøst med dem – og da uavhengig av om vedkommende har Åndens lys eller ei. Og: I sak er den ytre og indre klarhet identiske.

Grunnleggende for Luther og reformasjonen var tesen om at «skriften er sin egen tolk» (2Pet 1,20f). Å komme til Skriften utenfra med forutsetninger som ikke er gitt av Skriftens egen virkelighet, vil alltid lede på avveie. Dette betyr at «skrift skal tolke skrift». På grunn av overbevisningen om at alle Bibelens bøker har samme forfatter, Den Hellige Ånd, er det en indre saklig og frelseshistorisk sammenheng mellom Bibelens bøker som gjør at de ikke kan stå i strid med hverandre. Bibelen forsås i stedet som et corpus, der alt henger sammen trass i at den historisk er blitt til over en periode på rundt 1500 år og med de mest ulike menneskelige redskaper som formidlere.

At Skriften er sin egen tolk, betyr også at den kirkelige tradisjon ikke er normativ med tanke på skriftforståelsen. Her ser vi et avgjørende brudd mellom Rom og Wittenberg.

At Skriften er sin egen tolk, betyr videre at det å kunne skjelne mellom lov og evangelium er avgjørende for å kunne forstå Skriften rett. Forskjellen mellom lov og evangelium er noe Bibelen selv lærer oss: På mange måter vil det være rett å hevde at både Romer- og Galaterbrevet er hermeneutiske læreskrifter, skrifter som viser hvordan Bibelen skal forstås. Og reformasjonens frimodige tese er i denne sammenheng at den som ikke kan skjelne mellom lov og evangelium, er ute av stand til å forstå Skriften rett. Distinksjonen mellom lov og evangelium og betydningen av denne behandles under et eget kapittel i Konkordieformelen (art. 5).

Den lutherske forståelsen av rettferdiggjørelsen henger uløselig sammen med forståelsen av lov og evangelium: En taler ikke rett om omvendelse og frelse uten at forskjellen mellom disse to ligger til grunn. Det samme gjelder distinksjonen mellom rettferdiggjørelse og helliggjørelse, mellom gammelt og nytt menneske, og ikke minst forståelsen av at en kristen er samtidig rettferdig og synder.

Når Skriften er klar, utelukker det likevel ikke at mange mennesker ikke er i stand til å forstå den. Jesus priser Faderen fordi han «har skjult dette (evangeliet) for de vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige» (Matt 1,25). For ingen er så blind som den som ikke vil se (Joh 3,19f). Eller som en kjent forkynner sa det: «Det er ikke våre gode hoder som hindrer oss i å bli kristne, men våre dårlige hjerter.»

Når vi taler om skriftforståelse og -tolkning, bør vi i tillegg nevne Luthers regel om de tre komponentene i et rett skriftstudium: Oratio, meditatio og tentatio (bønn, meditasjon og anfektelse/trengsel). Disse tre omtales i Luthers fortale til førsteutgaven av hans samlede tyske skrifter i 1539. Han fremholder dette i sammenheng med at han på dette tidspunkt har hatt sin tredje forelesningsserie over Salme 119, en salme som definerer hvilket forhold kirken skal stå i til Guds ord. Her sier Luther videre at «rett teologi ikke er annet enn utleggelse av Skriften foretatt av en som selv er utlagt av Skriften.» Dette betyr at i møte med Den hellige skrift, er ikke jeg subjekt som håndterer Skriften som objekt. Det er motsatt: Skriften er det levende subjekt og jeg er objekt for Skriftens behandling. Guds ord er det levende Ordet.

Til sist: Meget av det som i våre dager sies om at Bibelen må tolkes, bunner i at en mener Skriften er uklar. Dette brukes av ikke så rent få som påskudd til å komme unna bibelordet. En bruker tesen om Bibelens uklarhet for å relativisere sannhetsspørsmålet og sette spørsmålstegn ved dem som forkynner bibelens sannhet(er): De er skråsikre, selvsikre bedrevitere. Pilatus’ spørsmål: «Hva er sannhet?» lyder stadig i et moderne, tvilesykt Vesten.

Men Guds folk kan frimodig si «Jeg vet på hvem jeg tror!» (2Tim 1,12). For det evige liv består i å «kjenne Faderen og den han har utsendt» (Joh 17,3).

Jan Bygstad, formann i FBB

(Tidligere publisert i Dagen)