Rettferdiggjørelsen i glemmeboken

Læren om rettferdiggjørelsen kalles av Luther «den (tros-)artikkel kirken står og faller med». Med dette mener han at læren om rettferdiggjørelse av tro uten gjerninger for Kristi skyld utgjør selve kjernen i evangeliet. All den tid det er evangeliet som er kirkens være eller ikke-være, betyr det at der dette evangelium forvanskes, fordunkles eller kommer i bakgrunnen, står kirken i fare for å bli et hus uten grunnvoll eller en løgnkirke.

Derfor skriver Luther også i de Schmalkaldiske artikler (bekjennelsesskrift fra 1537, Konkordieboken) at «Fra denne artikkel kan man ikke vike eller endre noe, om så himmel og jord og hva som ellers er, styrter sammen. For det er ikke gitt mennesker noe annet navn, som vi kan bli frelst ved, sier Peter (Apg 4,12), og: Vi fikk legedom ved hans sår, (Jes 53,3). På denne artikkel hviler alt det vi lærer og foretar oss imot paven, djevelen og verden. Derfor må vi være helt sikre på dette og ikke tvile. Ellers er alt tapt ….»

I Bibelen anvendes begrepet «nidkjærhet» i en rekke sammenhenger, sammenhenger hvor det er tale om at Herrens ære krenkes. Det handler regelmessig om Lovens første tavle. Når Jesus renser tempelet, siteres ordene fra Salme 69: «Nidkjærhet for ditt hus skal fortære meg». Etter Israels synd med gullkalven sier Herren: «Du skal ikke tilbe noen fremmed gud, for Herren heter Nidkjær, en nidkjær Gud er han» (2Mos 34,14). Denne Guds nidkjærhet brenner i apostelen Paulus når han ser menighetene trues av vrang lære: «Jeg er nidkjær for dere med Guds nidkjærhet …. jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus» (2Kor 11,2-3). Tydeligst kommer denne nidkjærhet frem i Galaterbrevet, rettet til menigheter som er kommet bort fra evangeliet om rettferdiggjørelsen pga. falsk lovforkynnelse. Paulus er aldri så lidenskapelig – så nidkjær – som her.

Den inderlighet og lidenskap Luther og reformasjonsfedrene kjempet for læren om rettferdiggjørelsen med, svarer til den bibelske tale om Guds nidkjærhet. Samtidig kan dette se ut til å stå i kontrast til situasjonen innen mange av dagens lutherske kirke(r) og organisasjoner. Ofte er denne hovedsaken i beste fall blitt en selvfølge som en ikke trenger å vie synderlig oppmerksomhet. Eller verre – noe en har liten interesse for og et temmelig avslappet forhold til. Det er så mange andre viktige saker som vekker engasjement. En er opptatt med tidens tegn, Israel og endetiden, homofili og karismatikk, diskusjoner om det ene og det andre i dagpressen og på nett.

Alt dette kan være viktig nok. Men de mange debatter og stridigheter kan fungere slik at de trekker hjertene bort fra det som er troens grunn, dens være eller ikke-være: Det viktige tar plassen for det viktigste.

Det er godt, viktig og nødvendig å kjempe mot de mange røster som reiser seg mot ulike sider ved Bibelens vitnesbyrd. Å stride for sannheten og imot vranglære, er noe Bibelen befaler oss å gjøre (Rom 16,17f; Tit 3,10f; 1Joh 4,1ff; Jud v.3). Men uten læren om rettferdiggjørelsen står slik kamp i fare for å bli åndelig retthaveri eller sekterisk rettroenhet.

Hva hjelper det å ha et rett syn på spørsmålet om kjønn og identitet, dersom rettferdiggjørelsen havner i skyggene? Hva gagn er det i å ha et rett syn på Israel og endetiden, om Jesu kors og blod, «hva min frelse kostet har», trenges i bakgrunnen?

Tapet av forståelsen for hvilken betydning læren om rettferdiggjørelsen har, kommer ikke minst til syne i forhold til kirkelig samarbeid. «Vi er jo enige om det viktigste» lyder det med et skuldertrekk: «Vi må jo kunne stå sammen selv om vi er uenige om noen teologiske spissfindigheter».

Her må en være klar over at kirkelig/kristen enhet er noe som en enten skapes på bekostning av sannheten eller på grunnlag av sannheten. Det første er falsk, kjødelig enhet, det andre er sann enhet virket ved Ånden og Ordet. At en kan stå sammen om enkeltsaker (som har med Guds lov å gjøre) på tvers av grensene mellom ulike kirkesamfunn, rokker ikke ved dette. Nidkjærhet for den sannhet som er gitt oss i evangeliet, krever imidlertid klarhet og tydelighet. Utydelighet – tåketale – gjør troen en bjørnetjeneste, gir ingen hjelp til ‘den forferdete samvittighet’.

«Dere er dyrt kjøpt» skriver Paulus (1Kor 6,20). Hvor dette riktig får rom i hjertet, lyder det: «Din miskunnhet er bedre enn livet!» (Salm 63,4). Apostlenes og fedrenes nidkjærhet springer ut av og henger uløselig sammen med to saker: For det første hadde de sett og på dypet forstått hvor stor gjeld de var blitt ettergitt i syndenes forlatelse (Matt 18,21ff). Og for det andre hadde de riktig fått se inn i hva frelsen har kostet Guds Sønn (1Pet 1,18f).

https://www.fbb.nu/artikkel/jan-bygstads-artikler-i-katolisismedebatten/