Romerkirken og autoritet
Aktuell kommentar Debatt Debattkultur Romersk Katolsk Katolsk tro Katolsk kirke Katolisisme Luthersk tro Luthersk tro og bekjennelse Bibel og bekjennelse Bibeltroskap Bibelen
I Dagen 14.05 har Kim Larsen et tilsvar til min artikkel i avisen 12.05 («Romerkirken og reformasjonen») der undertegnede peker på noen av de avgjørende forskjeller i læren som fortsatt foreligger mellom den romersk-katolske kirke og den lutherske reformasjon. I tillegg til at Larsen til dels karikerer den lutherske posisjonen, hevder han frimodig at dersom en ikke bøyer seg for pavens absolutte autoritetskrav i trosspørsmål, vil en uvegerlig ende opp med at hver mann blir sin egen pave.
Dette argumentet har vært en hovedbegrunnelse for mange av de som de senere år har konvertert til Rom. Når en ser det protestantiske kaos, med stadig nye menighets- og kirkedannelser og kirkesplittelser, der ulike lederskikkelser lager seg nye kirker med nye lærer som hevdes å være bibelske, er det ikke vanskelig å skjønne frustrasjonen. Dette kommer som regel oppå en enda dypere frustrasjon over det læremessige forfall innen de lutherske folkekirkene, et forfall som henger sammen med at her har en forkastet Bibelens autoritet – med det resultat at prester og biskoper kan lære eller tolerere nesten hva som helst som er i strid med Bibelen. I begge sammenhenger er dette i høy grad utslag av den moderne individualisme og subjektivisme, som har som fellesnevner at en ikke vil underordne seg noen overordnet felles autoritet.
Slik sett kan kritikken av den babelske forvirring innen store deler av den protestantiske kristenhet være berettiget. Men alternativet – å underordne seg pavens autoritet – er ikke holdbart, rett og slett fordi det er ubibelsk. Å gi lederen for et religiøst hierarki en slik myndighet, er å institusjonalisere et epistemologisk hegemoni som allerede i utgangspunktet gjør det umulig å stille spørsmålstegn ved noe som helst av det som læres. Autoriteten blir selvbekreftende, det kan pr. definisjon ikke finnes noen motsetning mellom Skrift og kirke. Kirkens lære fungerer som teologisk overbygning over og legitimering av den pavelige autoritet.
Undertegnede svarer ikke for de mange ulike grener av og avveier innen protestantismen. Men jeg vil peke på den lutherske vei, en vei som skiller seg både fra Rom og fra svært mange av de protestantiske/evangelikale løsningsforsøkene:
Den lutherske reformasjon munnet ut i bekjennelsesdannelsen. Med utgangspunkt i de oldkirkelige bekjennelser formulerte en hva som er Bibelens lære i møte med vranglære i selve frelsesspørsmålet. Romerkirkens vranglære i denne avgjørende saken, var blitt åpenbar gjennom avlatshandelen, og den teologi som ble forfektet for å forsvare denne. Bekjennelser er alltid blitt til i kampsituasjoner, kamp for å avklare hva som er Bibelens lære i møte med vrang lære. Slik ble den lutherske hovedbekjennelsen, Confessio Augustana (Den augsburgske bekjennelsen, 1530), til.
Den lutherske bekjennelsen hviler rent erkjennelsesteoretisk i overbevisningen om at Bibelen er klar fordi den en «Den Hellige Ånds bok». Den Hellige Ånd vet å tale klart, tydelig og forståelig, – han driver ikke med tåketale som må «tolkes» av en kirkelig autoritet som gjør krav på enerett til å forstå det bibelske vitnesbyrd korrekt. Det tokningsmonopol som paven gjør krav på, gjør mennesket avhengig av Rom som synlig frelsesinstitusjon i stedet for av Guds Ord. Men det er en hovedsak for reformasjonen å fremholde at Skriften alene er troens kilde, og at et menneskes evige salighet står og faller med forholdet til Guds ord: «Hør, så skal du leve!» (Jes 55,3)
Når reformatorene på 1500-tallet erkjenner at det foreligger et motsetningsforhold mellom Skriften og kirken, skapes den spenning som fører til at Vestkirken splittes. Pave Leo X lyser Luther i bann i 1521, og Tridentinerkonsilet forbanner den lutherske evangelie- og Skriftforståelse. Luther ønsket ikke å danne noen ny kirke, det var bannlysningen av evangeliet som førte til dannelsen av reformasjonskirkene.
Etter reformasjonen kom den katolske motreformasjon. Denne formulerte sitt oppgjør med den lutherske bekjennelsen gjennom den bekjennelse som ble formulert under konsilet i Trient (samlet under tre sesjoner i år 1548-63). I tridentinerkonsilets vedtak forbannes den lutherske tro, bekjennelse og evangelieforståelse uttrykkelig, samtidig som en dogmefester at Bibelen alene ikke er kirkens autoritet: Kirkens tradisjon skal «æres med samme ærbødighet og pietet som Den hellige skrift». Tradisjonen er m.a.o. åpenbaringskilde og trosgrunnlag – i teorien sidestilt med Bibelen, i praksis overordnet Bibelen. Paven personifiserer og legemliggjør den kirkelige tradisjon. Og med dette som utgangspunkt kan romerkirke dogmefeste en rekke lærer som det ikke finnes grunnlag for i Bibelen: Pavens ufeilbarlighet ex cathedra, jomfru Marias himmelfart og kroning til himmeldronning, hennes ubesmittede unnfangelse, helgendyrkelse, skjærsilden, avlat, osv., osv.
I luthersk tro ligger den øverste og eneste autoritet i Bibelen slik den er forstått i bekjennelsene. Autoriteten er saklig begrunnet, ikke institusjonelt eller personalt. Den lutherske vei går derfor mellom de to avveier: Pavelig institusjonalisme og frikirkelighetens subjektive «meg har Gud vist».
Den lutherske reformasjon vokste frem under dyptloddende arbeid med Bibelens tekster, og reformatorene visste seg å stå ansvarlige overfor Gud i sitt arbeid med de hellige tekstene. Derfor avskydde de all lettvint og uvederheftig omgang med bibeltekstene. Eksempel på slike lettvintheter i bibellesningen finner vi derimot i Larsens artikkel når han f.eks. begrunner læren om skjærsilden i 1Kor 3,12-15 eller læren om tradisjonen som åpenbaringskilde i 2Tess 2,15 og Joh 16,13. Det er her tale mer om innleggelse i teksten enn saklig og forsvarlig utleggelse av teksten, noe vi dessverre ser litt for mange eksempler på særlig i det som var reformasjonens hovedsak, læren om rettferdiggjørelsen.
Jan Bygstad, formann i FBB
(Tidligere publisert i Dagen)