Romerkirken og autoritetsspørsmålet
Aktuell kommentar Katolsk tro Katolsk kirke Katolisisme Katolsk Skriftsyn Skriften alene Bibel og bekjennelse Bibelen Bibelbruk Bibeltroskap Debattkultur Debatt Luthersk tro Luthersk tro og bekjennelse
På Dagens FaceBook-side 21.05 kommer Kim Larsen med et tilsvar til min artikkel i avisen av 19.05 der romerkirkens autoritetskrav behandles. Skjønt tilsvar? Larsen svarer ikke på det som skrives i artikkelen og er dens hovedpoeng, men gjentar temmelig nedlatende sin påstand om at undertegnede selv vil være pave.
Larsen fortjener stor takk for sitt innlegg, for med dette får vi klart og tydelig vite hvordan katolikker ser på forkynnelse og teologi som ikke er undergitt pavens autoritet: All slik teologi er å anse som uttrykk for ønske om å ha sin egen pavestol, og kan derfor ikke tas alvorlig. Ethvert spørsmålstegn som ut fra Skriften settes ved pavedømmet og dets teologi, blir dermed illegitimt.
Larsen skriver ved avslutningen av sin artikkel at «Bygstad står fortsatt ved porten til Wittenberg og roper bann over paven som om 500 år med teologisk samtale aldri hadde skjedd». Her kan en passende minne om at Rom har nektet all samtale med lutherdommen igjennom nesten 500 år. Forbannelsene fra Tridentinum i rettferdiggjørelseslæren står fortsatt ved makt, ganske enkelt fordi Rom ikke har behandlet spørsmålet om rettferdiggjørelsen på noe konsil etter dette og dermed ikke endret sin lære. Det er Rom som har lyst lutherdommen i bann, ikke omvendt.
Det er først etter 2. Vatikankonsil at romerkirken går inn i seriøse samtaler med lutherdommen, en lutherdom representert ved Det Lutherske Verdensforbund (LVF). Når en så kommer frem til og signerer den såkalt «Felleserklæring om rettferdiggjørelsen» i 1997/8, sies det at «fordømmelsene fra 1500-tallet (Tridentinum) ikke rammer den lære om rettferdiggjørelsen som er fremlagt (fra LVF) i dokumentet». Årsaken til at dette kan sies, er at den fremstilling av luthersk rettferdiggjørelseslære som gis i dokumentet, har fjernet seg fra forståelsen som ligger i de lutherske bekjennelsesskriftene, og i stedet kommet romersk teologi i møte. Rom har på sin side ikke forandret noe i sin teologi. Det ser vi bl.a. av at dokumentet uttrykkelig fastholder læren om skjærsilden, og at Vatikanet nektet å godkjenne dokumentet før det lutherske «samtidig synder og rettferdig» var strøket.
Men til hovedsaken: Forholdet mellom kirken og Bibelen. Kan kirken komme i konflikt med Bibelen? Etter romersk tenkninger er dette umulig. Ifølge Bibelen selv er dette i høy grad mulig. Jesus og apostlene advarer hyppig mot vrang lære og falske profeter. Og i de gammeltestamentlige forbilder ser vi hvordan ikke bare Guds folk, men særlig ledelsen i folket kommer på avveie, bort fra Guds ord. Dette skjer i protestantiske kirker. Men sannelig også i romerkirken.
Larsen skriver at «uten kirkens autoritet, ingen kanon». Her berører han et sentralt poeng i romerkirkens lære om forholdet mellom skrift og tradisjon: Kirken kom forut for Skriften. Det er kirken som har godkjent Skriften, hvilke bøker som hører til i Bibelen. Derfor er Skriften og dens tilblivelse en del av den store kirkelige tradisjon. Det er Kirken som gir Skriften dens autoritet, ikke motsatt.
Rent historisk er dette feil. Bibelen fantes før kirken. Det gamle testamente eksisterte før pinsedag, og var Den hellige skrift som apostlene forkynte evangeliet ut fra. Den første kristne menighet var bygget på det Guds ord som er gitt i GT. Når den apostoliske forkynnelse etter hvert nedfelles i skriftlig form og samles i NT, er denne forkynnelse intet annet enn budskapet om hvordan GTs løfter er oppfylt i Kristus Jesus, og hva denne oppfyllelsen innebærer. Det er Guds ord som skaper kirken/menigheten, ikke omvendt.
Larsen skriver at «Jesus etterlot oss ikke et bokmanus, men en kirke». Til dette er å si at Jesus nettopp etterlot oss sitt Ord (Joh 17,6-8). Og han har sagt at det er den som blir i hans Ord, som har evig liv, ikke den som blir i kirken (Joh 5,24f; 8,31ff; 14,21ff).
Hvordan skal vi så stille oss til den kirkelige tradisjon som romerkirken hevder gir guddommelig åpenbaring?
I rabbinsk jødedom på Jesu tid opererte en tilsvarende med to forpliktende lærekilder: Bibelen (GT) og den muntlige tradisjon. (Den muntlige tradisjon nedfelles i jødedommen senere i Mishna (ca. år 220) og Talmud (ca 500).) Jesus godkjenner GT som guddommelig åpenbaring som har absolutt autoritet (f.eks. Matt 5,17f; Joh 10,35). Men han godkjenner ikke rabbinernes muntlige tradisjon. Det prinsipielle oppgjøret med denne finner vi f.eks. i Bergprekenen (Matt 5,20ff) og fremfor alt i Mark 7,1-23). Jesu dom over den muntlige tradisjon («de gamles forskrifter») lyder: «Forgjeves dyrker de meg, for de lærer fra seg lærdommer som er menneskebud» (Mark 7,7).
I romerkirkens tenkning om tradisjonens betydning står vi overfor et analogt forhold. Dermed gjelder også Jesu dom om «menneskebud» i denne sammenheng.
Jan Bygstad, formann i FBB
(Tidligere publisert i Dagen)
https://www.fbb.nu/artikkel/romerkirken-og-autoritet/