Romerkirken og nåden
Aktuell kommentar Debatt Debattkultur Romersk Katolsk Katolsk tro Katolsk kirke Katolisisme Nåde Trosartikler Trosforsvar Troslære Tro Luthersk tro og bekjennelse
I Dagen 13.05 svarer Dag Øyvind Østereng på undertegnedes innlegg i avisen 12.05 om «Romerkirken og reformasjonen». Østereng skriver at «Underteksten (i min artikkel) er at katolikker angivelig tror på frelse gjennom gjerninger». Dette har jeg ikke skrevet i min artikkel. Jeg er fullt på det rene med at Rom lærer at frelsen er av nåde.
Problemet er imidlertid at Rom legger noe annet i nådebegrepet enn den lutherske tro og bekjennelse gjør. Dette kommer kanskje aller klarest frem når en leser lærevedtakene fra tridentinerkonsilet. Dette konsilet (1546-63) utgjør det læremessige oppgjør med den lutherske reformasjon, og dogmefester hva som er forpliktende katolsk lære. Under konsilets 6. sesjon (i 1547) behandles læren om rettferdiggjørelsen. Avgjørelsene nedfelles i 49 canones, hvorav en rekke retter seg direkte mot den lutherske tro og bekjennelse. Vi siterer:
Canon 9: Hvis noen sier at den ugudelige rettferdiggjøres av tro alene, og forstår dette slik at intet annet som kan medvirke til rettferdiggjørelsens nåde, er nødvendig, og at det på ingen måte er nødvendig for ham å forberede eller disponere seg med en bevegelse av egen vilje: Han være forbannet!
Canon 11: Hvis noen sier at et menneske rettferdiggjøres enten ved tilregning av Kristi rettferdighet alene eller alene ved tilgivelse av syndene, idet der ses bort fra den nåde og kjærlighet som strømmer inn i hjertet ved Den Hellige Ånd og forblir der inne, eller at den nåde som vi rettferdiggjøres ved kun er Guds yndest (favor Dei): Han være forbannet!
Canon 12: Hvis noen sier at den rettferdiggjørende tro ikke er annet enn tillit til den guddommelige barmhjertighet som tilgir synden for Kristi skyld, eller at det er ved denne tillit alene vi blir rettferdiggjort: Han være forbannet!
Canon 24: Hvis noen sier at den mottatte rettferdighet ikke bevares og heller ikke forøkes for Guds ansikt ved gode gjerninger, men at disse gjerninger kun er frukter og tegn på den oppnådde rettferdighet og ikke også er årsak til dens (rettferdighetens) vekst: Han være forbannet!
Canon 30: Hvis noen sier at etter mottakelsen av rettferdiggjørelsens nåde, er skylden tilgitt og den evige straffeskyld utslettet for enhver botferdig synder slik at det ikke gjenstår noe som skal avsones av den timelige straffeskyld – verken i denne verden eller i skjærsilden i fremtiden – før inngangen til det himmelske rike kan åpnes: Han være forbannet!
Canon 32: Hvis noen sier at det rettferdiggjorte menneskes gode gjerninger er Guds gaver på en slik måte at de ikke samtidig er den rettferdiggjortes egne fortjenester, eller at den rettferdiggjorte ikke selv, ved de gode gjerninger som utføres av ham ved Guds nåde og Kristi fortjeneste (hvis levende lem han er), virkelig fortjener en forøkelse av nåden, det evige liv og den endelige oppnåelsen av selve det evige liv (forutsatt at han dør i nåden), og i tillegg en forøkelse av herligheten: Han være forbannet!
Samtlige av disse læreutsagnene bekreftes av Den Katolske Kirkes Katekisme (St. Olav Forlag, 1992).
En ser her hvordan det som er sentrum og hjerteslag i den lutherske evangelieforståelse – som også er den tro som jeg selv vil leve og dø på, fordømmes med rene ord. Og med det også Paulus’ undervisning i Rom 3-4 og Gal 2-4.
Nåden forstås som en guddommelig «kraftinnsprøytning» (can. 11) som hjelper den frie vilje til – i samarbeid med nåden – å forøke (can. 24) menneskets personlige hellighet. Og dette er menneskets egen fortjeneste (can. 32). Poenget her er at det ikke skjelnes mellom rettferdiggjørelse og helliggjørelse, mennesket er rettferdiggjort i samme grad som det er helliggjort. Rettferdiggjørelsen er en gradvis helbredelsesprosess der nåden samvirker med den frie vilje. Av denne grunn tales det om «fortjeneste» (meritum) i denne sammenheng. Dette samvirke kaller en i teologien «synergisme» (samarbeid) eller «semipeligianisme».
Romerkirkens forståelse av rettferdiggjørelsen henger uløselig sammen med en syndsforståelse som grunnleggende skiller seg fra den bibelske/lutherske oppfatning. Denne gjør for det første at Rom lærer at arvesynden blir utslettet i dåpen. Det døpte menneske har derfor krefter og evner til å medvirke til og forøke sin salighet uten å hemmes av noen iboende syndenatur. For det andre forkaster Rom det at en kristen er «samtidig synder og rettferdig». For det tredje forkastes forkynnelsen av lov og evangelium, som er en hovednøkkel både til bibelforståelse og forståelse av den kristne eksistens.
Til sist: Hvordan får et menneske ifølge romersk tro del i den helliggjørende nåde som er nødvendig til liv og salighet? Dersom mennesket forbereder/disponerer seg selv rett (can. 9), får en dette gjennom sakramentene (syv i tallet). Sakramentene formidles på gyldig vis (er virkekraftige) kun dersom de forvaltes av den ordinerte prest. Nattverden og absolusjonen gir nåde til synderen bare i kraft av at en prest som er ordinert under apostolisk suksesjon (og dermed har mottatt det «uutslettelige merke»). I sin konsekvens betyr dette at kirker eller trossamfunn som ikke har dette presteembetet, ikke kan formidle nåde ….
Etter evangelisk luthersk tro er det imidlertid forkynnelsen av evangeliet som er det grunnleggende nådemiddel (i tillegg til dåp og nattverd, CA 5): «Evangeliet er Guds kraft til frelse» (Rom 1,16f). Evangeliet er «Ordet om korset» (1Kor 1,18ff), budskapet om at Jesus fullkomment har båret og sonet all synd. På grunn av Jesus gjerning som vår stedfortreder, blir hver den som tar imot ham, tilgitt og renset fra all synd og skyld for i stedet å få del i hans fullkomne rettferdighet. «Dette er det navn han skal kalles med: Herren, vår rettferdighet» (Jer 23,6). «For med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget» (Hebr 10,14). Det trengs intet i tillegg til det Jesus har gjort, Jesu rettferdighet er fullkommen: Dette er ikke noe som er avhengig av min helliggjørelse, det Jesus har gjort er fullt tilstrekkelig til å stå rettferdiggjort i Guds øyne. Spørsmålet er om det er nok i våre øyne? Som en ser av det som er beskrevet over, er Jesu verk her ikke nok i romerkirkens øyne.
Her bør det tilføyes at begrepet «rettferdiggjørelse» som Paulus anvender særlig i Romer- og Galaterbrevet, er hentet fra samtidens rettsspråk: Det betyr «frikjennelse». Når en person står anklaget i retten, og retten finner ham uskyldig, blir han frikjent. Slik blir en synder frikjent fordi Jesus har gått i hans sted (Rom 3,21ff).
På dette grunnlaget kommer en synder til liv i Gud og får del i Guds rettferdighet gjennom å høre (evangeliet), ikke gjennom å gjøre. Evangeliet er et skaperord som skaper det nye livet – av intet og for intet. I romerkirkens teologi er forkynnelsen av Guds ord imidlertid ikke et nådemiddel, men informasjonsmeddelelse.
Jeg vil mene at med dette i minne er det berettiget å hevde at romerkirken står for «et annet evangelium», – ikke bare et annet enn det lutherdommen representerer, men et annet enn det Det nye testamente lærer oss.
Jan Bygstad, formann i FBB
(Tidligere publisert i Dagen)