Romerkirken og reformasjonen

Tarjei Gilje har i Dagen 07. mai en kommentarartikkel i anledning pavevalget med overskriften «Verdens fremste vranglærer, eller verdens fremste kristenleder?» Gilje refererer til evangelist Jørn Strand som hevder at den katolske kirke er vranglærende, og trekker frem tre vitnesbyrd om dette: Pavens ufeilbarllighet, Maria-dyrkelsen og helgendyrkelsen.

Det er litt pussig at bevisene på Roms vranglære er hentet fra disse tre områdene, som har som fellesnevner at de er hentet fra tradisjonens tillegg til Bibelen. Mens kjernen i romerkirkens avvik fra Bibelen, nemlig i læren om frelsen, overhodet ikke berøres. Enda mer merkverdig er det at Gilje, som kunnig teolog, ikke tar opp dette forhold.

Det som førte til at Luther ble bannlyst i 1521, var først og fremst hans «reformatoriske oppdagelse»: Mennesket frelses ene og alene på grunn av Kristi gjerning som vår stedfortreder, ved tro, uten noen gjerning eller fortjeneste fra vår side. Dette er Skriftens klare lære om evangeliet, og som Luther sammen med reformasjonsfedrene holdt frem ut fra grundig arbeid med bibeltekstene.

Rom lærer i stedet at et menneske er rettferdiggjort for Gud i samme utstrekning som det er helliggjort. Rettferdiggjørelsen ses på som en helbredelsesprosess, der mennesket samarbeider med Guds nåde og gradvis forvandles. Ettersom det er ytterst få mennesker som når frem til fullkommen hellighet her i verden (kun helgenene), vil de fleste mennesker derfor måtte gjennom en renselsesprosess etter døden – i skjærsilden. Både læren om skjærsilden og om helgenene henger altså uløselig sammen med katolsk lære om rettferdiggjørelsen. Det samme gjør læren om avlat: Mange er ikke klar over at året 2025 av pave Frans ble erklært som «Jubelår», og de troende kan dette året oppnå avlat f.eks. gjennom pilegrimsreiser til visse kirker i Roma.

I motsetning til dette lærer Skriften at det er Kristi rettferdighet som er en kristens rettferdighet. Og Kristi rettferdighet er fullkommen, ikke noe som trenger å suppleres med de troendes gjerninger. Denne rettferdighet tilregnes synderen som en gave, av nåde, og slik blir han/hun et Guds barn.

En kan her passende minne om de reformatoriske «alene» (sola):

- Sola Scriptura; Skriften alene er troens kilde og norm, og enhver lære skal bedømmes ut fra Bibelen alene. I motsetning til dette lærer Rom at den kirkelige tradisjon formidler guddommelig åpenbaring i tillegg til det som er åpenbart i Skriften. Bibelen ses på som en del av tradisjonen.

- Sola Fide/Sola Gratia; et menneske rettferdiggjøres ved troen alene (dvs. troen på Kristi stedfortredende gjerning) uten gjerninger; i motsetning til dette lærer Rom at mennesket samarbeider med nåden, og at dette samarbeid er grunnlag for frelsen.

- Solus Christus: Jesus alene er vår stedfortreder og Frelser, og hans gjerning alene er tilstrekkelig til frelse for en synder. Rom lærer her at kirken inntar stillingen som mellommann mellom Gud og mennesker, at presten ved sitt messeoffer kan gjøre soning for synder, og likeledes at Maria som «himmeldronningen» er medforløser.

Det som slagordmessig er formulert i de tre «Sola», er kjernen i den lutherske hovedbekjennelsen, Confessio Augustana (av 1530). Denne lære ble uttrykkelig forbannet av Rom under motreformasjonen (Tridentinerkonsilet 1548-63). Avvisningen av evangeliet og av den lutherske frelsesforståelsen er den samme i dag som i reformasjonsårhundret – her har Rom ikke endret på noe som helst. Det eneste som er endret siden den gang, er samtaleklimaet.

Det som saken handler om i forholdet til Rom, er altså selve evangeliet, intet mindre. Romerkirken forkynner et annet evangelium.

Jan Bygstad, formann i FBB

(Tidligere publisert i Dagen)