Romersk-katolsk velsignelse av samboere og samkjønnede?

Vi kjenner Troskongregasjonen som en den del av sentraladministrasjonen i Den romersk-katolske kirke som uttaler seg om lærespørsmål. Joseph Ratzinger var leder for Troskongregasjonen fram til han ble pave i 2005. Den nåværende pave endret i 2022 navnet på Troskongregasjonen til Dikasteriet for troslæren.

Troskongregasjonen svarte i 2021 benektende på spørsmålet om kirken kan velsigne samkjønnede partnerskap. 18. desember 2023 offentliggjorde imidlertid Dikasteriet med pavens velsignelse en erklæring, Fiducia supplicans, som er blitt forstått som en presisering, av noen også som en korreksjon, av 2021-uttalelsen. Erklæringen kan leses på flere språk her: https://press.vatican.va/content/salastampa/it/bollettino/pubblico/2023/12/18/0901/01963.html. En svensk oversettelse finnes her: https://signum.se/deklarationen-fiducia-supplicans/.

Erklæringen har to målsetninger. For det første vil den understreke at Den romersk-katolske kirke ikke har endret sin lære om ekteskapet. Det er en «eksklusiv, stabil og uoppløselig forening av en mann og en kvinne som er naturlig åpen for at det blir barn.» For det andre ønsker den å utvide forståelsen av hva en velsignelse er. 2021-uttalelsen forutsetter at når bestemte menneskelige relasjoner velsignes liturgisk, så er det nødvendig at det som velsignes, svarer til Guds skaperordninger slik de er fullt ut åpenbart av Kristus. Men, sier den nye uttalelsen, gjøres dette for stramt gjeldende, gjør en de samme betingelser gjeldende for å motta velsignelser som for å motta sakramentet.

Dette mener denne erklæringen blir feil. Både i Bibelen og i kirkens praksis gis velsignelser ubetinget. Slike velsignelser må da også kunne gis til par som lever i relasjoner som ikke svarer til kirkens ekteskapsforståelse. Konkret gjelder det «par i irregulære situasjoner» og samkjønnede par. Dette må imidlertid ikke gjøres i form av liturgiske ordninger som kan skape uklarhet i forhold til den velsignelse som tilkommer ekteskapets sakrament. Hva som menes med «irregulære situasjoner» forklares ikke, men det er naturlig å tenke på gjengifte og samboerskap.

Erklæringen har selvsagt rett i at vi både i Bibelen og i kirken har ubetingede velsignelser. Når presten ved gudstjenestens slutt lyser den aronittiske velsignelse over menigheten, tas det ikke forbehold om moralske og trosmessige kvalifikasjoner. Uttalelsen har også helt rett når den i dette ser et tegn på at Gud gir sin velsignelse til mennesker som ikke er moralsk perfekte. Var det ikke slik, var det lite håp for oss.

Men at Guds velsignelse på denne måten lyses over samboere og samkjønnede par, betyr ikke at deres relasjon kan anses som velsignet. Erklæringen mener at ekteskapets særstilling bevares ved at det ikke utarbeides liturgiske ordninger for velsignelser av alternative parforhold, men det tror jeg er feil. Det avgjørende punkt er om parets relasjon er tematisert i forhold til velsignelsen, ikke som dette skjer spontant eller ved en forberedt liturgisk ordning. Ingen vil mene at ekteskapet undergraves ved at samboere eller gjengifte er til stede når presten lyser velsignelsen over menigheten. Da er vi alle syndere som velsignes som et uttrykk for Guds ubetingede nåde. Situasjonen er imidlertid en annen når parforholdet er et erkjent aspekt ved den situasjon som velsignes.

Det er mulig å forstå hvorfor denne erklæringen kommer. Samliv er ikke enkelt, og stram jus er ikke det beste utgangspunkt for sjelesørgerisk visdom og varsomhet, heller ikke om den i utgangspunktet har en god bibelsk forankring. Likevel tror jeg det er uheldig når en, slik dette dokumentet gjør, prøver å skaffe seg sjelesørgerisk handlingsrom ved flytte skillet mellom personer og ordninger som velsignelsens mottagere inn i en uklar gråsone. Tross alle forsikringer om det motsatte vil det da nødvendigvis skapes uklarhet om hva ekteskapets særpreg består i. Det er heller ikke noe ved argumentasjonen som tilsier at den må begrenses til irregulære parforhold; i prinsippet kan argumentasjonen brukes for å åpne for aksept av alle former for problematisk adferd. Ytterligere en svakhet ved denne erklæringen at den ikke gjør noe forsøk på å gå inn i en analyse av de kulturelle og livssynsmessige endringprosesser som har gjort de spørsmål dokumentet diskuterer, så kontroversielle. Den mangler derfor et rammeverk for de problemer den drøfter.

Noen av de problemer denne erklæringen prøver å løse, har vi ikke i lutherske kirker. Vi har ikke et absolutt forbud mot gjengifte, og om samboere kommer til kirken for å be om velsignelse over sitt parforhold, er nok det normalt for å gifte seg. I forhold til samkjønnet samliv er imidlertid problemstillingene nokså parallelle. Her minner dokumentets posisjon om den Bispemøtet i Den norske kirke inntok i 1997. Da hadde noen av biskopene gått inn for at et monogamt, homofilt samliv var etisk akseptabelt, mens deres kolleger hevdet at dette likevel ikke var vranglære fordi det måtte anses som “en nødløsning uten normativ verdi”. Den påfølgende utvikling har vist oss at det å møte lærespørsmål med slike byråkratiske manøvreringer, har lite for seg. Forsøk på å finne byråkratiske og pragmatiske løsninger på lærespørsmål er noe den romersk-katolske kirke har lang erfaring med; slik sett er det ikke noe nytt i dette dokumentet. Det går fort galt også der. Bare tiden vil vise hvordan det vil gå i denne saken.

Wikipedia-artikkelen om erklæringen kan leses her: https://en.wikipedia.org/wiki/Fiducia_supplicans. Den har en interessant oversikt over reaksjonene på dokumentet.

3.1.2024

Knut Alfsvåg