Samvittighetsfrihet

Da bispemøtet i Den norske kirke fikk en ekstra biskop i en nyopprettet, fast lederstilling, var nok tanken at det skulle styrke bispefunksjonen blant annet ved å gjøre det enklere å reagere i forhold til aktuelle debatter. I dagens medieverden er det lite konstruktivt å sette ned et utvalg som etter lang tid legger fram en innstilling med sprikende konklusjoner. Skal en ha noe å si, må en være der debatten er og gi svar med mening i på de spørsmål som er aktuelle. Gjør en ikke det, kan en like gjerne tie stille.

Det kan faktisk se ut som dette i noen grad kan fungere etter hensikten. I hvert fall klarte bispemøtet gjennom sin preses å komme med en klar støtte til legene som av samvittighetsgrunner ønsker fritak også fra administrativt arbeid relatert til provosert abort mens debatten fremdeles var aktuell. Og preses har i et brev klargjort at det er samvittighetsfrihet også for prester som av læremessige grunner må avstå fra fullt gudstjenestefellesskap med sin biskop.

Disse to problemstillingene har mer med hverandre å gjøre enn en umiddelbart skulle tro. Bak angrepet på legenes utvidede reservasjonsrett i abortspørsmålet står nemlig spørsmålet om en tilsvarende reservasjonsrett når det gjelder medvirkning ved kunstig befruktning mellom lesbiske par. Og prestenes ønske om samvittighetsfrihet når det gjelder nattverdfellesskap har sin bakgrunn i den læremessige splittelse i bispekollegiet i samlivsetikken. Det er altså i begge tilfelle sekularismens antidiskriminerings-tvang som er debattens utgangspunkt. Det er en problemstilling biskopene i Den norske kirke tradisjonelt har hatt vanskeligheter med å forholde seg til på en konsistent og gjennomtenkt måte. Frykten for å framstå som moralistisk har i mange tilfelle virket lammende. Desto mer gledelig er det at en nå faktisk er i stand til å tale både noenlunde konsistent og forholdsvis entydig, og det uten å utrede saken på nytt i årevis.

Et krav om samvittighetsfrihet i en aktuell sak er alltid et individuelt krav. Vi har alle et visst rom for kompromiss og tilpasning, og vi skal ikke oppkaste oss til dommere over dem som setter grensen for de mulige kompromisser et annet sted enn vi gjør selv. Her skal vi gi hverandre en viss frihet, og samtidig støtte hverandre i at grensen for de mulige kompromisser er der for oss alle. Ingen skal kjenne seg presset til å gjøre noe en selv ikke kan forsvare ut fra egen overbevisning.

Samtidig må et krav om samvittighetsfrihet som skal kunne tas alvorlig, være begrunnet i seriøs argumentasjon ut fra allment aksepterte moralprinsipper. Vi gir ikke samvittighetsfrihet for bagateller eller for handlinger som er åpenbart umoralske eller ulovlige. Derfor vil et relevant krav om samvittighetsfrihet alltid være provoserende, for der et slikt krav gjøres gjeldende, trekkes det andre konklusjoner av felles moralprinsipper enn det svært mange andre gjør. Det gjelder i de konkrete saker både legene, som påberoper seg det allmenne prinsipp at medisinsk behandling ikke skal skade, og prestene, som påberoper seg økumenisk samlivsetikk som knytter det seksuelle samliv eksklusivt til ekteskapet mellom mann og kvinne.

Det er dette elementet av provokasjon som gjør debatter om samvittighetsfrihet krevende. Ikke alle makter å forholde seg konstruktivt til krav om å kunne trekke andre konsekvenser av prinsipper som i utgangspunktet forplikter oss alle, og reagerer derfor med tvang og forbud. Men uten rom for dette elementet av provokasjon blir retten til samvittighetsfrihet redusert til tannløs toleranse for likegyldigheter. Akkurat det ser det ut til at i hvert fall bispemøtets preses har skjønt, og det skal vi notere oss som positivt.

Så påhviler det også den som gjør gjeldende et krav om samvittighetsfrihet at en ikke trekker i tvil den moralske integritet hos dem som vurderer saken annerledes. Vi kan med fordel begrense oss til å vurdere hverandres argumenter; intensjonene får vi i utgangspunktet forutsette er de beste, også hos dem vi er uenige med.

Knut Alfsvåg